«Bedraget» er et skillingstrykk. Alf Prøysen presenterte den i sin visespalte i «Magasinet for alle» i 1956. Visa er spredt i muntlig overlevering, og i en rekke handskrevne visebøker. I noen avskrifter oppgis det at en er skrevet av «den kjente visesanger Ola Mo fra Toten».
Teksten 1.Ja, ærede leser og skjønn leserinne, nu vil jeg fortelle hva jeg er for kar. Det kunne vel hende man meg ville finne på billedet gammel og muggen og rar. Men jeg har vært ung og så munter en gang hatt kjæreste og sjunget så mangen en sang.
2.Hist henne hvor Mjøsa seg smilende slynger ved Toten der er jeg alt båren og født, og huset så blidt under trærnes klynger det står der ennu og lyser så rødt. Min fader var husmannen Amandus Mo der arbeidet strevsomt og ærlig og fro.
3.Så var det en vinter at krigen utbryter jeg nettopp hadde fylt mine fjortende år, mot svensken at kjempe som ordren den lyder min fader alt føle fikk krigerens kår, min moder fikk sande og smake den brodd som enke at sitte i armodens lodd.
4.Da var jeg den eldste av søsknene tretten, så måtte jeg ut for å tjene mitt brød, jeg arbeidet flittig og trolig randt svetten dog titt var det knapt ut i krigsårens nød men sinnet var muntert og helbreden sunn og flittig jeg sang til hver tid og hver stund.
5.Årene svandt og jeg ble fem og tyve var munter og sprek og ble pikenes venn jeg dansede springdans så det kunne gyve og polka og gallopp hver aften så sen dertil jeg kunne som kar ta en støyt når julen var kommet med turing og føyt.
6.En sommer jeg beilet til en pike så yndig jeg svor henne troskap i liv og i død, hun ga meg et svar, hennes stemme lød fyndig: Ja, din vil jeg være i lyst og i nød. I julen den glade det ble så bestemt vårt bryllup at feire med gilde og skjemt.
7.Så var det en aften i augusti måned jeg skyndte avsted for å treffe min venn, Mjøsen den lå der så stille og blånet mens himmelens stjerner alt tittede frem. Med ett jeg så stanset og lyttede spent en latter mitt øre av vinden ble sendt.
8.Jeg listet meg sakte langs trærnes stammer men stoppet med ett i den skyggefull lund, thi henne ved treet, o hatet vilt flammer står tvende så kjærlig med munn i mot munn. Min pike det var, og den fremmede fyr en fetter fra byen, hver jomfru ham skyr.
9.Mitt hjerte var bristet og hastig jeg vender den troløse aldri jeg mere vil se, og medens jeg flykter jeg blikket til sender den høyeste himmel i kummer og ve. Mens hellig jeg lover at aldri mer vil fler piker jeg elske og tro deres smil.
10.Ja nu er jeg gammel og derfor ei mere, jeg synger i selskaper, bryllup og lag, av sange og dikte jeg skriver ei flere for synet mitt svikter hver eneste dag. Men nu har en boktrykker kjøpt dem av meg dem jeg har sjunget så titt på min vei.
11.ja ærede leser og skjønn leserinne, nu har jeg mitt levned oppskrevet for jer. Og takke jeg vil hvis I har meg i minne syng mine viser jeg ønsker ei mer. Syng dem i glede og smerte så vill en pris jeg meg tager og lytter dertil.
Kilder De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973
Kategori:Skillingsviser