William Baffin (1584–1622) var en engelsk sjøfarer, oppdagelsesreisende og kartograf. Han er mest kjent for sitt forsøk på å finne Nordvestpassasjen fra Atlanterhavet til Stillehavet, der Baffin ble den første europeeren som oppdaget og kartla en bukt som senere ble oppkalt etter ham, Baffinbukta.William Baffin and Robert Bylot's Expeditions, EBSCO

Hans betydningen, sammen med Robert Bylot, ligger i hans kartlegging av Arktis fra 1600-tallet, banebrytende metoder for å beregne lengdegrad til sjøs og fremmet arktisk utforskning betydelig, og identifiserte viktige geografiske trekk som 400 km lange og rundt 100 km brede Lancastersundet, en arm av Baffinbukta og en viktig passasje gjennom den arktiske øygruppen.

Liv og virke Ukjent opphav Ingenting er kjent om Baffins første leveår og bakgrunnMarkham, Clements (1881): The Voyages of William Baffin, 1612-1622. London: Hakluyt Society, s. xxi. (et anslått fødselsår, 1584, stammer fra Encyclopædia Britannica på 1800-tallet, men uten kjent dokumentarisk støtte).<ref name="Dodge">Dodge (1966), Dictionary of Canadian Biography</ref> Det har blitt antatt at han ble født i en beskjeden posisjon i London og gradvis vokste opp og utviklet seg selv gjennom flid og utholdenhet.Chisholm (1911), Encyclopædia Britannica Samuel Purchas var en prest som publiserte flere rapporter om reisende til fremmede land.Helfers, James P. (1997): «The Explorer or the Pilgrim? Modern Critical Opinion and the Editorial Methods of Richard Hakluyt and Samuel Purchas», Studies in Philology. 94 (2): 160–186. JSTOR 4174574. Da han trykket dagbøkene sine, omtalte han Baffin som en «lærd-ulærd sjømann og matematiker ... som ønsket ordkunst» som «virkelig brukte seg til de næringene, hvorav du her ser så tydelige frukter».Sitert i Dictionary of Canadian Biography

Første ekspedisjoner thumb|William Baffins kart over Hudsonstredet. thumb|Kart over en reise foretatt av Thomas James, med Baffinbukta basert på Baffins sjøkart. Baffins kartografi virker nøyaktig og identifiserer tydelig formen på bukten.

Den første kjente skriftlige omtale av Baffin er fra 1612 da han var sjefsfører på kaptein James Halls fjerde ekspedisjon til Grønland.Baynes (1878), Encyclopædia Britannica Halls tre tidligere utforskninger hadde blitt garantert av kong Christian IV av Danmark og Norge som var ivrig etter å gjenopprette kontakten med den den norrøne bosetningen på Grønland. Det var fortsatt ukjent at de hadde blitt overkjørt av inuittene århundrer tidligere, men etter den tredje mislykkede ekspedisjonen ga kong Christian opp prosjektet. Hall lykkes deretter med å interessere fire engelske kjøpmenn – Thomas Smythe, James Lancaster, William Cockayne og Richard Ball – til å la ham fortsette arbeidet sitt. Baffin og Hall seilte fra havnen i Humber om bord på skipet «Patience» den 22. april,Baffins dagbok fra denne reisen begynner imidlertid 8. juli ledsaget av skipet «Heart's Ease».Markham (1881), s. xx–xxi. Under denne reisen ble kaptein Hall drept av inuittene på vestkysten av Grønland, men Baffin kom tilbake til Hull den 11. september under den nye kapteinen Andrew Barker.

I løpet av de neste to årene tjenestegjorde Baffin med hvalfangst utenfor Svalbard, kontrollert av selskapet Muscovy Company. I løpet av sesongen 1613 tjenestegjorde han under kaptein Benjamin Joseph som los på «Tiger», flaggskipet i hvalfangstflåten på 7 skip. I 1614 tjenestegjorde han og Joseph på «Thomasine», blant en flåte på 11 skip og 2 slupper (tomastede skip). Isete forhold forhindret utforskning nordover, men Baffin undersøkte en «betydelig del» av Svalbards kyst og seilte tilbake til London 4. oktober.

Nordvestpassasjen I 1615 gikk han i tjeneste for selskapet «Company of Merchants of London, Discoverers of the North-West Passage», som var blitt opprettet i 1612. Den første guvernøren var Thomas Smythe,Markham (1881), s. v–vi, xxx. en av garantistene for Halls fjerde reise. Baffin tjenestegjorde som los for «Discovery», som forlot England under kaptein Robert Bylot 15. mars. Det utforsket nøye Hudsonsundet på jakt etter en nordvestpassasje fra Nord-Atlanteren til Det fjerne østen. Nøyaktigheten av Baffins tidevanns- og astronomiske observasjoner på denne reisen ble bekreftet da William Edward Parry passerte over samme område i 1821.

Året etter seilte Baffin igjen som los for «Discovery». Han forlot havnen i Gravesend i nordvestlige Kent den 26. mars, og passerte vest for Grønland opp Davisstredet. Der oppdaget han den store bukten nord for den, som nå bærer hans navn, sammen med en rekke bukter som strekker seg ut fra dens ende, og som han oppkalte etter medlemmer av North-West Passage Company: Lancaster, Smith og Jones. På denne reisen seilte han over 480 km lenger nord enn forgjengeren John Davis: siden reisene hans så ut til å utelukke håp om en isfri sjøvei til Orienten, ble ikke området utforsket igjen på to århundrer, og hans lengste nord (omtrent 77° 45′ N) forble uovertruffen i Nord-Amerika inntil offiseren Edward Augustus Inglefield i den britiske marinen nådde 78° 28′ N i samme område i 1852. Graville, Brian (30. september 2011): «An examination of Edward Inglefield's 1852 voyage into Jones Sound», Polar Record, A Journal of Arctic and Antarctic Research, Cambridge University Press

Det britiske ostindiske kompani thumb|Kart over Nord-India tilskrevet Baffin; utgitt etter hans død (1625). Dette kartet ble tegnet etter at etterretning fra Mughal-hoffet ble gitt til sir Thomas Roe, den nåværende ambassadøren, som deretter ga etterretningen videre til Baffin i 1619.

Etter at prosjekter for Nordvestpassasjen ble oppgitt, tok Baffin tjeneste hos Det britiske ostindiske kompani, muligens med den hensikt at til slutt oppdage passasjen fra den vestlige enden. Han dro som styrmann til Andrew Shilling, kaptein på «Anne Royal», 4. februar 1617. Flåten – under kommando av kaptein Martin Pring – nådde den naturlige bukta Saldanha Bay på sørvestkysten av Sør-Afrika 21. juni og deretter Surat i Britisk India i september. Baffins skip utførte deretter adskilte seilruter til Mokka i Jemen og andre havner i Rødehavet og Persiabukta. Da han kom tilbake til London i september 1619, ga selskapet ham spesiell anerkjennelse for de verdifulle kartene han hadde tegnet i løpet av denne reisen.

I 1620 seilte han østover igjen som kaptein over skipet «London» etter spesiell anbefaling fra kaptein Shilling, som var ekspedisjonssjefen. Markham (1881), s. xxxix. Baffin forlot The Downs i Kent 25. mars og nådde Suvali-stranden nær Surat i India 9. november. Da Shilling hørte om en felles portugisisk og nederlandsk flåte som søkte etter dem, dro han for å lete etter denne fiendtlige flåten: Han ble såret i kamp i Omanbukta 28. desember og døde 6. januar. Et år senere gikk Det britiske ostindiske kompani med på å bli med i de persiske angrepene på de portugisiske festningene på øyene Qeshm og Hormuz i bytte mot visse handelskonsesjoner.

Død i stridigheter Ved Qeshm utenfor havnebyen Bandar Abbas ble Baffin sendt i land 23. januar 1622 for å måle høyden og avstanden til murene rundt den portugisiske festningen på Qeshm (Forte de Queixome) for å hjelpe flåtens artillerister. En av hans samtidige beskrev hans død: Villiers, Alan (1952): Monsoon Seas: The Story of the Indian Ocean. McGraw-Hill Book Company, Inc. New York London Toronto, s. 40.

Baffin var et av få engelske tap I denne konflikten. Garnisonen overga seg raskt,Sykes (2006), s. 278. og anglo-persisk kontroll over den strategiske øya Qeshm førte til en rask erobring av Hormuz, noe som åpnet Persia for direkte handel. Chaudhuri (1999), s. 64.

Hans kone – som ble omtalt som en «plagsom, utålmodig kvinne»Sitert i Dictionary of Canadian Biography. – tvang Ostindiske kompani inn for retten på grunn av ektemannens lønn og andre krav. Tre år senere ble det inngått et forlik på £500.

Arv og ettermæle thumb|150px|right|En William Baffin-rose Baffinbukta og Baffinøya ble oppkalt etter William Baffin,Quinn & al. (2015), s. 82. og han er ansvarlig for navnene på flere landemerker. Hans dagbøker var den eneste beretningen om flere av reisene hans. Utdrag ble trykket av Samuel Purchas i 1625, men Baffins kart og hydrografiske observasjoner ble utelatt på grunn av kostnadene det medførte. Alle unntatt én gikk senere tapt, og med tiden ble Baffins oppdagelser betvilt. Han var imidlertid en helt for oppdageren John Ross, som ledet en ekspedisjon i 1818 som bekreftet Baffins beretning i nesten alle detaljer. Sandler (2006), s. 27.

Foruten sine geografiske oppdagelser, er Baffin feiret for den samvittighetsfulle nøyaktigheten i sine mange vitenskapelige og magnetiske observasjoner. Hans beregninger av lengdegrad til sjøs ved hjelp av måneavstander den 26. april 1615 er den første av sitt slag som er registrert.

Han ha også fått oppkalt en kanadisk rose etter seg, William Baffin-rosen. Denne rosen er en krysning, som ble foredlet fram av kanadiske dr. Felicitas Svejda i 1983.«‘William Baffin’, kanadisk buskrose», Planteportalen

Referanser

Litteratur

Dodge, Ernest S. ( 1979): «William Baffin», Brown, George Williams, red.: Dictionary of Canadian Biography. Bind I (1000–1700) (utg. online). University of Toronto Press. Baynes, T.S., red. (1878): William Baffin, Encyclopædia Britannica'', bind 3 (9. utg.), New York: Charles Scribner's Sons, s. 229

Eksterne lenker

Kategori:Britiske oppdagere Kategori:Personer med tilknytning til Svalbard