Hålogaland (norrønt: Hálogaland eller Háleygjafylkí, nordsamisk: Holgoláddi) er det historiske navnet på Nord-Norge. I tiden før kristningen av Norge var Hålogaland et selvstendig småkongerike i de nåværende fylkene Nordland og Troms, nord for Namdalen i Nord-Trøndelag og sør for Lyngenfjorden i Troms. Dette samsvarte med området for norrøn bosetning i Nord-Norge.
Hålogaland var området nord for Trøndelag fram til middelalderen. Helgeland er det eneste landområdet innenfor Ladejarlenes maktsfære som ikke var representert på Frostating.
Området nord og øst for Hålogaland var Finnmark, hvor samene bodde.
Geografisk utstrekning thumb|Kart over Hålogaland i middelalderen, tegnet av Ivar Refsdal Før Olav Tryggvason overfalt Vågar i 999 skal Hålogaland ha strakt seg mer eller mindre fra Namdalen i sør til Kvitsjøen (norrønt Gandvik) i nord. Mot øst omfattet det store deler av nåværende svensk Lappland, Nord-Finland og Nordvest-Russland. Men mye tyder på at de store områdene i innlandet og nord for Malangen var håløygsk skattland, og ikke en likestilt del av Hålogaland.
Senere skal Hålogalands sørgrense ha gått ved Kunna i Meløy. Nordgrensen mot Finnmark (Norrønt Finnmork – «samenes grenseland») flyttet seg stadig lenger nordover etter som tiden gikk. Etter slaget på Stiklestad i 1030 gikk grensen mot nord og øst ved Trondenes. Fra 1100-tallet ble den nordlige landsdelen inndelt i fire sysler: Helgeland Salten (med Ofoten) Lofoten og Vesterålen Senja (Troms sør for Malangen, senere sør for Lyngenfjorden). Rundt 1250 gikk nordgrensen ved Tromsø, og senere i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217–1263) ble den flyttet til Kvænangen. Og i 1307 var Vardø blitt grenseposten.
I nyere tid er Hålogaland definert som dagens Nordland, Troms og Finnmark inkl. Svalbard og Jan Mayen. Dette gir seg bl.a. uttrykk gjennom at bispedømmene i nord er kalt for Nord-Hålogaland (Finnmark og Troms) og Sør-Hålogaland (Nordland). Hålogaland lagmannsrett dekker de tre nordligste fylkene. Hålogalandsallmenningen skal omfatte Troms og Nordland.
I de senere årene har Sør-Troms, Ofoten, Vesterålen og til dels Lofoten tatt til å regne seg som egen region, hvor de feilaktig benytter navnet Hålogaland. Se blant annet Hålogalandsbrua.
Den riktige benevnelsen er Midtre Hålogaland, som dessuten var navnet på politidistriktet i denne regionen fra 2002 til 2016.
Lang historie Hålogaland ble tidlig bebodd. Noen av de eldste spor av mennesker i Norge er funnet i Finnmark og de eldste spor av hustufter i Norge er funnet på Træna i Nordland.
Hålogaland er beskrevet før Norge av historieskriverne. Historieskriveren Herodot (484–ca. 425 f.Kr.) skriver at han har hørt om et folk som sover i seks måneder av året (den lange vinternatta). Astronomen og geografen Pytheas fra Massalia foretok i rundt 330 f.Kr., på Aleksander den stores tid, en reise fra Marseille til Nord-Europa. Han endte på øya Thule, der solen ikke gikk ned midtsommers, og himmel og hav ble blandet sammen til en «issørpe».
Rundt år 550 nevnes håløygene av Jordanes i goterfolkets saga. Han forteller om en stamme som kalles Adogit, som bor i den nordlige delen av Skandinavia. Mange mener han refererer til folket på Andøya.
Den greske historieskriveren Prokopios skriver i år 550 om nordboernes liv og skikker. Han skriver at solen ikke går ned i 40 dager om sommeren, og at den forsvinner helt i 40 dager om vinteren. Når det nærmer seg tid for at sola skal komme tilbake, samler folket seg og fester, dette er en av de største festene i Thule.
Overgang til jordbruk og etablering av høvdingdømmer thumb|Bosetningsregioner i Norden i Romersk jernalder og folkevandringstid. Kartet viser at minst 13 småkongeriker eksisterte i perioden tidlig jernalder (fra Kristi fødsel til år 600).
I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt Kristi fødsel ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på jordbruk og fangst. Pollenanalyser har vist at spesielt bygg var viktig. Disse nordlige jordbrukssamfunnene står i stor kontrast til de fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.
Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere i århundrene etter Kristi fødsel. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristi fødsel) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten av Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra samme tid. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av germansk kultur. Den samme utviklingen er funnet i sør og vest i Finland.
Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Da i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det istedenfor var valg av germansk identitet som skjedde. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål viktige. Likevekten mellom samfunnene var nødvendig, derfor ville menneskene ha de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Disse germanske kulturelle trekkene sprede seg derfor raskt, og samfunnene ble homogene.
For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt, og begge parter hadde varer den andre ønsket tilgang til. Berg-Nordlie, Mikkel og Mundal, Else: (2022) Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt når det økonomiske overskuddet tillot det, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene, noe som til slutt ledet frem til rikssamlingen.
Grensene mellom norrøn og samisk befolkning Generelt har den eller håløygske (norrøne) bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, på øyer og ved fjordene opp til Salangen der mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover Skjerstadfjorden var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingtiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.
Arkeolog Audhild Schanche (1951–) har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangen og Salangen hvor de klimatiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra kognetiv grenseseting, altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene. Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.
Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.
Maktsentrum i nord
På Borg på Vestvågøya i Lofoten, har arkeologer avdekket den største vikingebygningen som noen gang er funnet – et høvdingesete, som ble etablert allerede rundt år 500 e.Kr., med sensasjonelle funn av gjenstander som knytter Lofoten til Middelhavet, Frankrike, England og Tyskland. Det vitner om et maktsentrum. Selve høvdinggården er det største vikingebygget som noen gang er avdekket – hele 83 meter langt og 9 meter høyt. «Lofoten og Nord-Norge var en integrert del av den felles europeiske kulturen i vikingtida,» slår Forskning.no fast. Høvdingsetet på Borg ble forlatt rundt år 950, og den siste høvdingen var trolig Olaf Tvennumbruni, som etablerte seg på nytt på Island.
I tillegg til Borg, nevner Snorre Sturlasons sagafremstillinger høvdingsetene Tjøtta, Bjarkøy, Salten, Steigen, Vågan, Andenes og Trondarnes. Man antar at innbyggerne fra Helgeland til Malangen sluttet seg sammen som et håløygfolk allerede før år 500.
Først da jernet og jordbruket ekspanderte synes Hålogaland å bli for lite og en utflytning skjedde. Noen dro sydover til det jordbruksrike Trøndelag, mens andre utvandret til Island i stor skala, som høvdingen på Borg. Noen mener at utvandringen til Island var forårsaket av ladejarlenes harde styring av Hålogaland etter at Håkon Grjotgardsson døde.
Samtidig som Harald Hårfagre samlet Norge i sør, hadde høvdingen Håkon Grjotgardsson (regnes som den første navnkjente Ladejarl død ca. 917) makten i nord, fra Nordmøre til Troms. Vi vet ikke sikkert om Harald og Håkon har samarbeidet om å erobre Trøndelag, eller om Håkon har blitt Haralds jarl. Men Håkon bosatte seg ved Nidelvens utløp og tok tittelen «Ladejarl». Forbundet mellom kongen og jarlen ble ytterligere forsterket da Harald giftet seg med Håkons datter Åsa. I over 200 år skulle jarleætten stå kongsmakten nærmest.
Harald Hårfagres (ca. 850–933) sønn, Eirik Blodøks (ca. 895–954), fikk blant annet Hålogaland i len fra sin far, men hans kongemakt varte bare i to år før han måtte rømme landet for sin bror, Håkon den gode. I Håkons regjeringstid hadde Håkon Grjotgardssons sønn, Sigurd Håkonsson Ladejarl, en innflytelsesrik posisjon som kongens venn og rådgiver.
Handel og skatt