Operation Doomsday var en alliert operasjon for å kontrollere situasjonen i Norge og sikre avvæpning av tyske styrker i Norge i vakumet etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig. De allierte styrkene okkuperte Norge inntil norske myndigheter tok over i løpet av sommer og høst 1945. General Andrew Thorne styrte Norge som øverste myndighet fra tysk kapitulasjon til kong Haakon kom tilbake 7. juni 1945 og Norges suverenitet ble gjennopprettet.
Det var på det meste allierte soldater i Norge, i hovedsak britiske samt amerikanske og sovjetiske. Tyske styrker i Norge kapitulerte uten væpnet motstand og var den enkleste av de tysk-okkuperte områdene i Europa. I tillegg til avvæpning skulle de allierte styrkene repatriere tyske soldater og displaced persons fra andre land. Amerikanske styrker forlot Norge i oktober 1945 og de britiske styrkene ble trukket ut gradvis til utgangen av 1945. Britiske styrker medvirket ved gjenoppbygging av det norske flyvåpenet.Almlid, G. K. (2020). Britain and Norway in Europe Since 1945: Outsiders. Springer Nature.Greenacre, J. (2017). “Flexible Enough to Adapt”: British Airborne Forces’ Experience during Post Conflict Operations 1944-1946. British Journal for Military History, 4(1).
Sør-Varanger hadde tidligere blitt frigjort av sovjetiske styrker høsten 1944 og de sto der omkring ett år. Deler av den norske brigaden i Skottland medvirket ved frigjøringen av Finnmark før den tyske kapitulasjonen og sto da opprinnelig under sovjetisk kommando. De norske soldatene som deltok i resten av Norge var i utgangspunktet under britisk kommando. Bakgrunn Det nasjonalsosialistiske Tyskland kapitulerte 8. mai 1945. Før den generelle kapitulasjonen hadde tyske styrker i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark overgitt seg til Bernhard Montgomery 4. mai på Lüneburger Heide. De tyske styrkene i Norge var ikke omfattet av kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos øverstkommanderende Eisenhower. De tyske styrkene i Danmark overga seg da allierte styrker var klare til å rykke inn, mens det for Norges del ikke var store allierte styrker klare til å frigjøre landet med makt.Mann, C. (2012). The Liberation of Norway. In: British Policy and Strategy towards Norway, 1941–45. Studies in Military and Strategic History. Palgrave Macmillan, London.
Det tysk-okkuperte Norge var sterkt befestet med over tyske soldater og norske myndigheter fryktet at disse kunne gjøre et forsøke på å videreføre kampene mot allierte på norsk jord. Eisenhower selv nevnte dette scenariet. Josef Terboven var tilhenger av å fortsette kampen, mens de militære lederne hadde andre perspektiver. Frykten skal ha vært lite begrunnet og basert på feiltolkning av etterretning, ifølge artikkel av Andrew Thornes sønn. Norske styrker besto av den lett ustyrte Milorg med rundt soldater og polititroppene i Sverige. Våren 1945 slapp allierte fly 6580 containere med håndvåpen og forsyninger.
Den norsk eksilregjeringen inngikk en detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren så langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjering enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
Finnmark Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 20. oktober 1944 og Kirkenes ble frigjort 25. oktober.Det glemte kompani. 2. Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983. Frigjøringen av Finnmark skjedde i henhold til en norsk-sovjetisk avtale fra mai 1944. En del norske soldater ble overført fra Storbritannia, de første kom 10. november 1944. Det norske bergkompaniet var i utgangspunktet under sovjetisk kommando og ble 6. februar 1945 overført til norsk kommando ved oberst Dahl da de sovjetiske styrkene trakk seg ut av offensive operasjoner i Finnmark. En del av polititroppene i Sverige ble sendt til Kirkenes og Finnmark. På det meste var de norske styrkene i Finnmark på 3000 mann våren 1945.Mykland, Knut (red.) (1979): Norges historie. Bind 13. Oslo: Cappelen.Conway, M., & Gotovitch, J. (Eds.). (2001). Europe in Exile: European Exile Communities in Britain 1940-45. Berghahn Books.
Tysk kapitulasjon
Den tyske øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om å overgi seg. Rikskommissær Josef Terboven var blitt avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag klokka 21.10.Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug. Den allierte militærkommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai. Denne delegasjonen kom fra England med fly og ble møtt av tyske jagerfly over Oslofjorden som eskorterte de frem til Fornebu hvor de fikk skyss til tyskernes hovedkvarter på Lillehammer.Astrup Krigshistorie.net – Kapitulasjonen, Norge fikk ikke være med på kapitulasjonsforhandlingene mot Tyskland i mai 1945 (Besøkt 3. januar 2009)
De alliertes militærmisjon ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer, der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kapitulasjonsbetingelsene ble levert til Böhme før midnatt kvelden 8. mai. Kommisjonen besto av kommandør Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R.A. Hay og Pet Bennet.Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug. De tyske styrkene i Norge var ubeseiret og Böhme ønsket å få returnere til Tyskland med sine våpen og utstyr, de allierte avslo dette. Hilton avslo Böhmes invitasjon til forhandling og konstaterte at de allierte offiserene var der for å gi ordrer. Kapitulasjonen trådte i kraft fra midnatt, natt til 9. mai og Böhme informerte Hilton 9. mai om at de tyske styrkene lojalt ville holde seg til kapitulasjonsbestemmelsene. Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpnene.
Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer, ut av militære anlegg og bort fra grensen, og de skulle samles i avgrensete områder og leirer for avvæpning. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker beholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sine pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk, og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater i den første tiden etter kapitulasjonen.Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug. De tyske styrkene skulle straks (11-12.mai) forlate kystbatterier, luftvern og alle større byer. Tyske styrker skulle straks trekke seg minst 50 km tilbake fra grensen mot Sverige og innen 14 dager samle seg i bestemte områder av landet.
Planer og forberedelser thumb|Britisk soldat i okkupasjonsstyrken hilser på norske milorg-mannskap. mini|Britisk militærleir i Skibotn våren 1945. Akvarell av Stephen Bone Bildet tilhører Imperial War Museum i London thumb|Britiske soldater marsjerer i Kongens gate, Trondheim, 17. mai 1945.
Tidlige planer I 1943 fikk Thorne ansvaret med å planlegge frigjøringen av Norge, Operation Apostle. Han hadde Force 134 til rådighet og høsten 1944 var nesten alt tilgjengelig personell sendt til kontinentet og en del av styrkene tiltenkt Thorne led stor tap ved Arnhem i 1944. Thorne var avhengig av Milorg for å gjennomføre frigjøringen. Den strategiske planen fikk kodenavn Rankin C (Norway) som forutsatte at tyske i Norge ville overgi seg når nazi-regimet kollapset. Samtidig la han plan for Rankin B, som forutsatte en del tyske styrker ville forlate Norge for å medvirke i motstanden mot alliert frigjøring av nordvest-Europa og Thorne ville møte tysk motstand. Tidlig i 1945 så den britiske militære ledelsen Rankin B som det mest aktuelle scenariet (med landgang i Stavanger) og en revidert plan i mars 1945 la opp til angrep også gjennom Sverige. Sverige var klar til å oppgi sin nøytrale status og skulle ifølge planen delta i frigjøringen med fire divisjoner sammen med norske polititropper og deler av britiske 21. arme.
De allierte begynte i 1944 planlegging av okkupasjonen av frigjorte områder i Europa, planverket ble kalt Operation Eclipse. Det var da klart at det ikke ville stå avgjørende slag mellom de allierte og Tyskland i Norge. Norge fikk en egen samordnet plan kalt Operation Apostle som bygget på Eclipse og skulle gjelde gitt at de tyske styrkene overga seg. Det ble laget varianter av Apostle avhengig av hvordan krigen utviklet seg: Apostle 1 forutsatte total tysk kapitulasjon, mens Apostle 2 gjaldt ved kapitulasjon bare i Norge. Britiske planlegger antok at de tyske styrkene i Norge etterhvert ville bli sterkt redusert i antall på grunn av behov for mannskap på kontinentet: Denne antakelsen holdt ikke fordi den tyske 20. Gebirgsarme høsten 1944 ble trakk ut av Finland og inn i Norge.
Britisk etterretning antydet i februar 1945 at i en situasjon med Tyskland delt mellom øst og vest kunne oppmuntre tyske styrker til å holde på Danmark og Norge. Et tillegg til Apostle ble utarbeidet med to muligheter: landssetting av styrker fraktet over Nordsjøen eller landeveisoperasjon gjennom Sverige som da kunne bli trukket inn i krigen. En alliert operasjon mot de tyske styrkene i Norge ville kreve omkring 10 divisjoner og ville være så omfattende at britisk og amerikansk demobilisering måtte utsettes. Eisenhower mente angrep over land var nødvendig og skisserte i slutten av april angrep på bred front over grensen fra Sverige med fokus på Narvik, Trondheim og Oslo.
I 1943 ble Scottish Command, Storbritannias hær i Skottland, tildelt oppgaven med å planlegge mottagelsen av kapitulasjonen fra de tyske styrkene i Norge. En norske gruppe under ledelse av generalmajor Oscar Strugstad skulle bistå general Thorne i arbeidet. For å gjennomføre denne operasjonen hadde sjefen for Scottish Command, generalløytnant Andrew Thorne, satt opp en egen stabsavdeling, Force 134, opprettet i oktober 1944. Major Paal Frisvold ble i desember 1944 knyttet til Force 134. Etter slaget om Frankrike i 1940 hadde ikke Thorne noen oppdrag i felten under krigen.