Mandsjuinvasjonen av Kina

Mandsjuenes invasjon av Kina, eller Ming-Qing-krigen etter de to kinesiske dynastiene krigen ble utkjempet mellom, også kalt Ming-dynastiets fall, var en omfattende konflikt mellom det kinesiske Ming-dynastiet og de invaderende mandsjuene på 1600-tallet. Så mange som tjuefem millioner døde under denne krigen

Mandsjuene lyktes i å erobre Míng-hovedstaden Beijing etter at den kinesiske generalen Wu Sangui hadde sluppet dem gjennom Den kinesiske mur ved Shanhaiguan i 1644, hvor den siste Ming-keiseren, Chongzhen hadde blitt styrtet av bondeopprøreren Li Zicheng, som hadde opprettet det kortvarige Shun-dynastiet. Deretter klarte mandsjuene fort å skaffe seg kontrollen over det nordlige Kina, men i de sørlige delene måtte de kjempe lenge for å overvinne Míng-lojalistenes styrker. Den siste Míng-pretenderen, Zhu Youlang døde i 1662, mens et det Míng-lojale kongedømmet Dōngníng overlevde på Taiwan fram til en invasjon i 1683.

Mandsjuene opprettet Qing-dynastiet, og han-kineserne kom under fremmed styre; dette var andre og siste gang hele Kina ble underlagt et fremmed folkeslag, den første var mongolenes styre under Yuan-dynastiet. Qing-dynastiet ble etablert som et kinesisk dynasti, men samtidig innførte de sosiale reformer basert på mandsjuiske skikker som skulle vise han-kinesernes underkastelse under mandsjuene, og disse reformene ble årsaken til en rekke opprør. Qing-dynastiet, som skulle vise seg å bli Kinas siste keiserlige dynasti, fortsatte å vokse ved å erobre nye områder utover på 1700-tallet, men etter rundt midten av det attende århundre begynte dynastiets tilbakegang.

Ming-dynastiet (kinesisk: 大明朝; pinyin: Dà Míng Cháo) hadde blitt grunnlagt av Zhu Yuanzhang i 1368 etter en rekke kinesiske opprør mot det mongolske styre under Yuan-dynastiet. Yuanzhang, keiser Hongwu, mente at siden Beijing lå så nær grensen mot "barbarene" i nord egnet ikke byen seg som hovedstad, og han etablerte seg derfor heller i Nanjing, men under Yongle-keiseren ble Beijing Míng-rikets hovedstad i 1421. Míng-dynastiet begynte sin nedgangstid i den andre halvdelen av Wanli-keiserens styre, eller rundt ca. 1600. I den siste delen av sin regjeringstid forsømte Wanli sine plikter, og dette førte til en alvorlig underbemanning i toppnivået av Ming-dynastiets styringsverk. Mot slutten førte også den økonomiske utviklingen til at landet ble drevet til bankerott.

I tillegg hadde Míng-dynastiets stilling i Mandsjuria blitt svekket etter at landet hadde deltatt i imjinkrigen fra 1592 til 1598 for å beskytte den koreanske vasallstaten Joseon fra japanske invasjonsstyrker, noe som hadde blitt svært kostbart for Kina.

På slutten av 1500-tallet var de halvnomadiske tungusisktalende jursjenerne i Mandsjuria inndelt i en rekke ulike stammer. På 1100-tallet hadde dette folkeslaget dominert Nord-Kina under Jin-dynastiet. Utover på 1500-tallet hadde mandjsuene stadig vokst seg sterkere, og de så med et interessert øye på opprør som utløste skjelvinger gjennom det store Ming-riket. Mings politikk overfor jursjernerne var å hindre dem i å forene seg og slik utgjøre en militær trussel ved å støtte enkelte av de jursjenske stammene, som i denne perioden kriget mye seg imellom, for eksempel Yehenara-klanen.

Nurhaci, en av lederne for Jianzhou-jursjenene og opprinnelig en vasall under Ming-keiserne, begynte etter faren Taksis død i 1582 å forene de jursjenske stammene. I 1593 beseiret han ni andre klanerYehe, Hada, Ula, Hoifa, Khorchin, Sibe, Guwalca, Jušeri og Neyen i slaget ved Gure. Fra 1599 erobret han de fire Hulun-stammene og angrep Hada, som endelig ble beseiret i 1603. Deretter ble Hoifa erobret i 1607 og Ula i 1613. Da Nurhaci beseiret yehenaraene i 1619 i slaget ved Sarhu hadde de jursjenske stammene blitt samlet. I 1606 fikk han tittelen Kundulun Khan av mongolene.

Nurhaci opprettet i 1616 det senere Jin-dynastiet, som fra 1636 ble kalt Qing. Han regnes dermed som grunnleggeren av mandsjunasjonaliteten, og fikk lagd en skrift for det mandsjuiske språket basert på den mongolske. Mandsjuene ble organisert inn i de såkalte ’’åtte bannerne’’, som ble bærebjelken i det mandsjuiske militærsystemet. To av disse bannerne var under Nurhacis direkte kontroll, mens de seks andre ble ledet av Nurhacis nære slektninger. Nå var Nurhaci klar for å utvide sitt område gjennom å føre krig mot kineserne, mongolene og koreanerne.

Krigen i Mandsjuria, Korea og Mongolia

thumb|left|Et eksempel på en mandsjuisk offiser (her Jaohûi), bilde fra slutten av 1700-tallet. thumb|right|Den strategiske situasjonen ca. 1619 (tiden for slaget ved Sarhu), Míng i oransje, Jin i grønt og mongolske områder i blått.

Nurhaci inntok en fiendtlig holdning ovenfor kineserne, og i 1618 erklærte han krig mot Kina med sine Sju klagemål. Disse fokuserte særlig på hvordan jianzhouene hadde blitt utnyttet av Míng til fordel for yeheene, og hevdet at Ming hadde drept Nurhacis far og farfar uten grunn, og markerte at Nurhaci ikke lenger anerkjente kinesisk overherredømme. Slik håpet Nurhaci å forene seg med de jursjenske stammene som ennå var lojale mot Ming-keiseren.

I 1619 vant Nurhaci en knusende seier over kineserne og deres joseon- og yehe-allierte i slaget ved Sarhu da kineserne forsøkte å angripe Nurhacis hjemsted og hovedstad Hetu Ala (i dag Shenyang i Liaoning) med en stor styrke som angrep fra fire forskjellige retninger, ledet av militærkommissær Yang Hao i et forsøk på å straffe Nurhaci for hans klagemål. Til tross for kinesernes og koreanernes bruk av overlegne kanoner og geværer ble de beseiret av det mandsjuiske kavaleriet, og ble påført store tap. Yang Hao ble holdt ansvarlig for dette nederlaget, og i 1629 ble han henrettet. Etter dette vant mandsjuene flere seire, og i 1622 trakk kineserne seg tilbake til Muren og oppga hele Liaoning.

I 1620 var det en hungersnød i Shǎnxī som de kinesiske myndigheten hadde problemer med å hanskes med, og mandsjuene følte nå at de var klare til angrip på Míng. Mandsjuene angrep nå kinesiske styrker, men de ble flere ganger slått tilbake av Ming-styrker på grunn av kinesernes overlegne artilleri, som gjorde at Ming igjen fikk overtaket i krigen etter en serie nederlag. I 1626 og 1627 beseiret Ming-generalen Yuan Chonghuan to ganger en mangfoldige ganger større mandsjuisk hær i kamper ved Ningyuan og Jinzhou. Nurhaci ble selv dødelig såret i det første av disse slagene. Selv om Ming-hæren lyktes i å holde mandsjuene tilbake, klarte den ikke å gjenerobre mandsjuenes hjemland.

Nurhacis eldste gjenlevende sønn Daišan sa fra seg tronen til sin yngre bror, Nurhacis åttende sønn, Huang Taiji, som så ble keiser av Jin. Etter at Huang Taiji hadde blitt beseiret av Yuán i 1627 la han en plan for å få Yuán henrettet under falske anklager. I 1629 klarte en mandsjuisk hær på 100 000 mann å bryte seg gjennom muren vest for Shanhaiguan, men ble beseiret utenfor Beijing av Yuán, som ble kritisert og ikke hedret for denne bedriften. Til tross for at den nye keiseren tidligere hadde hedret Yuán for sine bedrifter i krigen mot mandsjuene og hevdet at han ville støtte Yuáns beslutninger, fikk keiser Ming Chongzhen Yuán henrettet i 1630.

Mandsjuene fokuserte nå på å slite ut Ming-hæren gjennom mindre angrep, og unngikk å møte dem i større slag. Mandsjuene var ikke i stand til å krysse Den kinesiske mur (med ett unntak, som nevnt over) og angripe Ming-dynastiets kjerneland i det egentlige Kina, og brukte i stedet tiden på å utvikle sitt eget artilleri og til å skaffe seg allierte. De klarte blant annet å rekruttere tidligere Míng-tjenestemenn som sine strategiske rådgivere.

I 1627 invaderte mandsjuene det nordlige Korea etter at støttespillerne til den nylig innsatte kong Injo fremmet anti-mandsjuiske synspunkter i Korea, som siden landet var en kinesisk vasallstat hadde sendt styrker for å støtte kineserne mot mandsjuene i 1619. I tillegg førte Míng-marinegeneralen Mao Wenlong en antimandsjuisk geriljakrig basert på en øy utenfor den koreanske halvøy. Invasjonen ble igangsatt etter at I Gwal hadde gjort opprør mot Injo i 1624. Opprøret ble slått ned, men mange av opprørerne flyktet til Mandsjuria, hvor de oppfordret Huang Taiji til å invadere Korea. Mandsjuene beseiret relativt lett den dårlig forberedte koreanske hæren og styrkene til general Mao (selv om han selv kom seg unna) med en hær på 30.000 soldater. Denne første invasjonen endte med en fredsavtale mellom Joseon og Jin.

Det dårlige forholdet mellom koreanerne og mandsjuene fortsatte likevel etter invasjonen i 1627, og den koreanske regjeringen ble dominert av antimandsjuiske tjenestemenn som heller sympatiserte med Ming-dynastiet. Da Qīng i 1636 krevde at Joseon skulle underkaste seg som en vasallstat (heller enn å være et likeverdig lang), nektet koreanerne å godkjenne dette. Derfor invaderte mandsjuene Joseon på nytt i 1636-7 med en styrke på 128 000 soldater. Denne invasjonen ble mye mer ødeleggende enn den første. Mandsjuene unngikk å møte styrkene under Im Gyeongeop i kamp, og fortsatte heller rett fram slik at de kunne beleire kongen i Namhansan-festningen. Alle koreanske forsøk på å bryte beleiringen ble beseiret, og den heller symbolske hjelpestyrken Ming prøvde å sende forsvant i en storm da den forsøkte å krysse Gulehavet. Derfor følte koreanerne at de ikke hadde noe annet valg enn å overgi seg og gi etter for mandsjuenes krav, som inkluderte at Joseon skulle bryte forbindelsene med Ming-riket, at riket skulle underkaste seg Qīng og hjelpe mandsjuene i krigen mot Ming, noe de også gjorde, selv om hjelpen deres var minimal.

thumb|right|Situasjonen i Øst-Asia i 1616. Jin øverst til høyre.

I 1633 fullførte mandsjuene sin erobring av Indre Mongolia, som førte til en massiv rekruttering av mongolske soldater under mandsjuisk ledelse, samt til at mandsjuene fikk enda en rute de kunne angripe Ming fra. I 1635 begynte Huang Taiji å kalle folket sitt for mandsjuer. Samme år overtok han tittelen ’’Storkhan over mongolene’’ fra den siste Borjigin-khanen, Ejei Khan, en tittel som siden ble holdt av Qing-dynastiets keisere, og det ble så opprettet åtte mongolske bannere ved siden av de åtte opprinnelige mandsjuiske. I 1636 ble det mandsjuiske riket også omdøpt til Store Qing (大清; Dà Qīng ), og Huang Taiji var selvsikker nok til å gjøre Shenyang (på mandsjuisk Mukden; 15px|Mukden), en by mandsjuene hadde overtatt ved forræderi i 1621, til sin hovedstad. Han begynte nå å bruke Chóngdé (崇德; mandsjuisk: Wesihun erdemungge) som sitt andre æranavn (det første var Tiāncōng; 天聰/Abka-i sure).

I 1640 vant Qīng-bannersoldatene under Huang Taiji enda en stor seier over Míng-styrkene i slaget ved Songjin, etter at generalene Wu Sangui og Hong Chengchou hadde blitt sendt for å komme den beleirede Jinzhou-garnisonen under Zu Dashou til unnsetning. I 1643 døde Huang Taiji, og han ble etterfulgt av sin niende sønn Fulin, som tok navnet Shunzhi-keiseren. Først hadde Dorgon og Hooge, Huang Taijis eldste sønn, strides om tronen, og Hooge hadde en stund overtaket, men mistet muligheten til å bli keiser ved en feilberegning. Fulin ble foreslått innsatt som keiser av Dorgon, som et kompromiss. Siden Fulin da bare var seks år gammel, ble prins Dorgon, Nurhacis fjortende sønn, og prins Jirgalang, Nurhacis bror Šurhacis sjette sønn, innsatt som ko-regenter. Av disse var det Dorgon som hadde mest makt, og i 1647 fikk han avsatt Jirgalang som ko-regent, og Dorgon styrte så til sin død i 1650. Hooge skal visstnok ha forsøkt å tilrane seg tronen fra Fulin, men etter å ha ledet et felttog i Vest-Kina ble han satt i fengsel, hvor han døde i 1648.

Mandsjuinvasjonen av Kina

Źródło i licencja