Solgud

Solgud eller solguddom er en helligdom som representerte solen, eller aspekter av solen, vanligvis ved solens symbol, makt eller styrke. Solguddommer og dyrkelse av solen kan bli funnet i de fleste kulturer og disses mytologier. Solen representerte den høyeste kosmiske kraften, den altseende guden og hans makt, kosmos, hjerte, verdens øye, det tradisjonelle forskjellen mellom det synlige og usynlige, den ytre og den indre solen.Cooper, J.C.: Symboler, en uppslagsbok, Forum, Helsingborg 1978, ss. 178

Solguddommer i verdens kulturer thumb|left|upright|Statue av Hathor, museum i Luxor, Egypt thumb|300px|Den bevingede sol var et oldtidssymbol for den egyptiske solguden Horus, siden identifisert med Ra. thumb|300px|Monument tilknyttet romerske Sol Invictus I ulike religioner er solguddommen den øverste guddom som med ulike navn er assosiert med ulike aspekter i de forskjellige kulturer, men for det meste er solguddommens indre bilde det samme.

Det neolittiske konseptet av en solbåt, en sol som seiler over himmelen i et skip, er funnet i senere myter i oldtidens Egypt med gudene Ra og Horus. Tidligere egyptiske myter innebar at solen er innenfor løvinnen, Sekhmet, om natten og kan bli reflektert i hennes øyne, eller at det er innenfor kua, Hathor, i løpet av natten, og bli gjenfødt hver morgen som hennes sønn (oksen). Urindoeuropeisk religion hadde forestillinger om solvognen, hvor solen reiser over himmelen i vogn. Arkeologiske funn fra nordisk bronsealder, som helleristninger og Trundholmsvognen, har gitt tilstrekkelig med bevis for at solen har blitt sett på som en livgivende guddommelig skikkelse for bronsealderens mennesker, og at solen ganske sannsynlig mottok en form for tilbedelse. Kombinasjonen av solsymboler med skip i religiøs praksis som eksisterte fra og med nordisk bronsealderen fortsatte antagelig inn i middelalderen. Disse religiøse forstillingene synes å ha være avledet fra religiøs praksis som var knyttet til en fruktbarhetsreligion med guddommer som eksempelvis Njord eller Frøy, og ikke nødvendigvis til en personifisert sol.Simek, Rudolf (oversatt av Angela Hall, 2007): Dictionary of Northern Mythology. Boydell & Brewer. ISBN 0859915131: ss. 297

I løpet av det romersk tid ble en festival feiret for fødselen til den uerobrede sol (Dies Natalis Solis Invicti) feiret i løpet av vintersolverv — solens «gjenfødelse». I germansk mytologi eller norrøn mytologi fantes forestillingen om gudinnen Sól, vediske Surya, gresk Helios (tidvis referert til som en titan), og stundom som Apollon. Mesopotamiske Shamash spilte en betydelige rolle under bronsealderen, og «min sol» var en tittel benyttet for å adressere den kongelige. Tilsvarende hadde søramerikanske kulturer en emfatisk soldyrkelse, se Inti, og Sol Invictus. I slavisk mytologi er solen guden ånden for ild og varme.

Ettersom man finner solguder i andre mytologier og forhistoriske religioner har det vært foreslått at norrøne Sól, som en personifisert gudinne, kan representere en utvidelse av tidligere ureuropeiske guddommer grunnet lingvistisk forbindelse mellom norrøne Sól, germanske Sunna,Lind, Idar (2005): Norrøn mytologi frå A til Å. Side 188 sanskrit Surya, galliske Sulis, litauiske Saulė, og slaviske Solnitse.Mallory, J.P. (1989): In Search of the Indo-Europeans: Language, Archaeology and Myth. Thames & Hudson. ISBN 0500276161: ss. 129

I løpet av Romerrikets siste perioder fikk dyrkelsen av solen økt betydning og førte til sist til hva som blitt karakterisert som «solmonoteisme». Bortimote alle gudene i perioden hadde solkvaliteter. Festen Sol Invictus, «den ubeseirede sol», på den 25. desember ble feiret med stor fryd, og til sist ble denne datoen bevisst overtatt av kristne som «kristmesse» og i Norden jul, som en feiring av Jesu fødselsdag.1908 Catholic Encyclopedia: Christmas: Natalis Invicti

Hinduisme Surya thumb|Surya. Adityaene er de viktigste guddommene i den klassiske, vediske hinduismen som tilhørte gruppen av solguder. I vedaene er det tallrike hymner som er dedikert til Mithra, Varuna, Savitr og videre.

Selv Gayatri Mantra, som er sett på som en av de helligste av de vediske hymnene er dedikert til Savitr, en av de fremste adityaene. Disse er en gruppe solguddommer som fra brahmana-perioden var tolv i tallet. Ritualet sandhyavandanam, utført av hinduer, er et omstendelig og innviklet sett av hånd- og kroppsbevegelser som er utført for å hilse og akte solen.

Solguden i hinduismen er gammel og aktet guddom. I senere hinduisme mistet alle de vediske adityaene sin identitet og smeltet sammen i en metamorfose til en sammensatt guddom, Surya, solen. Attributtene til alle de andre adityaene ble slått sammen til de hos Surya og navnene til alle de andre adityaene ble synonyme med eller epiteter til Surya.

Det gamle epos på sanskrit, Ramayana, framstiller Rama som en etterkommer av Surya, og tilhørte således til Suryavansha, eller solens ætt. Mahabharata, et annet betydningsfullt epos på sanskrit, beskrev Karna, en av sine krigerhelter, som sønn av Kunti og Surya. Solguden skal etter sigende ha giftet seg med gudinnen Ranaadeh, også kjent som Sanjnya. Hun er beskrevet i en dualistisk form, både som sollyset og som skyggen personifisert. Gudinnen er særlig aktet i de indiske områdene Gujarat og Rajasthan.

Solguden reiser over himmelen i vogn trukket av syv hester (som de syv dagene i uken). Suryas vognkjøreren er Aruna som også er personifisert som det røde som følger sollyset i soloppgang og solnedgang.Jansen, Eva Rudy (1993): The Book of Hindu Imagery: Gods, Manifestations and Their Meaning, Binkey Kok Publications, s. 65.

I byen Konark i den indiske delstaten Orissa er et tempel dedikert til Surya. Dette tempelet har blitt erklært som en del av Verdensarven av UNESCO. Surya er den meste prominente av navagrahaene, eller de ni himmelobjektene til hinduene, og navagrahaer kan bli funnet i bortimot alle hindutempler. Det er andre templer som er dedikert til Surya; et i Arasavilli i distriktet Srikakulam i AndhraPradesh, et i Gujarat og et annet i Rajasthan. Tempelet i Arasavilli ble konstruert på en slik måte at på dagen til Radhasaptami faller solens stråler direkte på føttene til Sri Suryanarayana Swami, tempelets guddom.

Chhath er en festival med retter i oldtiden som er dedikert til hinduenes solgud Surya. Denne festen blir også feiret i de nordøstlige regionene av India. Hymner blir sunget til solen kan bli funnet vedaene, de eldste hellige tekstene i hinduismen. Dyrkelsen av solen, slik den har blitt praktisert i ulike regioner av India, er beskrevet i Rigveda. Av de gurjarere, en kshatriya- eller krigerkaste i India, som var knyttet til Suryavansha, var soldyrkere. De er beskrevet som hengivne til solgudens føtter. Deres emblem er av solen og tilsvarende på deres segl.Lālatā Prasāda Pāṇḍeya (1971): Sun-worship in ancient India. Motilal Banarasidass. s. 245.

Oldtidens Egypt thumb|Farao Akhnaton og hans familie dyrker Aton, nummer to fra venstre et forøvrig Meritaten som var Akhnatons datter.

Soldyrkelse var usedvanlig rådende i oldtidens egyptiske religiøse forestillinger. De tidligste guddommer assosiert med solen var Wadjet, Sekhmet, Hathor, Nut, Bast, Bat, og Menhit. Først Hathor, og deretter Isis, fødte og ammet Horus og Ra. Hathor den hornete er kun en av de tolv døtre til Ra, begavet med glede og er amme til Horus.

Solens bevegelse over himmelen representerte en kamp mellom faraos sjel og Osiris' guddommelige inkarnasjon. Ras reiser over himmelen i sin solbåt, ved daggry drev han vekk mørkets demon Apep. Tilknytningen til solen for flere lokale guder (Hnum-Re, Min-Re, Amon-Re) nådde sitt høydepunkt i løpet av det femte dynasti.

Ritualene for guden Amun, som ble identifisert med solguden Ra, ble ofte utført pylon på toppen av tempelet. Pylonet eller opphenget speilet hieroglyfen for «horisont» eller akhet, som var avbildning av to fjell «hvor imellom solen steg og dalte»,Wilkinson, op. cit., s.195 assosiert med gjenskapelse og gjenfødelse. På det første opphenget til tempelet til Isis og Philae er farao vist mens han dreper sine fiender i nærvær av Isis, Horus og Hathor. På det attende dynasti endret farao Akhnaton den polyteistiske religionen i Egypt til en monoteistisk; atonismen (de religiøse endringene under Akhenaten) hadde en soldisk som symbol og er det første nedtegnede statsmonoteisme. Alle andre guddommer ble erstattet av Aton, inkludert Amun-Ra, den regjerende solgud i Akhenatens eget område. I motsetning til andre guddommer hadde Aton ikke tallrike former. Hans eneste bilde var en disk, symbolet på solen.

Atonismens tid ble dog kort. Kort tid etter Akhnatons død ble dyrkelsen av de tradisjonelle guddommene etablert på nytt av de religiøse lederne.

Kinesisk mytologi I kinesisk mytologi (kosmologi) var det opprinnelig ti soler på himmelen som alle var brødre. På et tidspunkt, på kommando av Jadekeiseren, ble de slått sammen til en eneste sol. Før den tid var de alle svært unge og var svært skøyeraktige. En gang besluttet de å dra opp i himmelen for å leke, men da ble verden for varm til at noe kunne vokse og spire. En helt ved navn Hou Yi skjønt ned ni av brødrene med buen sin for å redde folket på jorden. Denne helten er fortsatt aktet og æret den dag i dag.

I en annen myte oppsto det solformørkelse på grunn av en magisk himmelhund som beit av en bit av solen. Denne hendelsen som stadig ble referert til skal ha skjedd en gang rundt 2 160 f.Kr. Det var en tradisjon i Kina å lage mengder av støy i løpet av solformørkelse for å skremme himmelhunden vekk.

Solguddommen i kinesisk mytologi er Ri Gong Tai Yang Xing Jun (Tai Yang Gong / Bestefar Sol) eller Stjerneherre av Solpalasset, Herre av Solen. I en del mytologier er Tai Yang Xing Jun antatt å være Hou Yi. Tai Yang Xing Jun er vanligvis framstilt billedmessig som Stjerneherre av Månepalasset, Herre av Månen, Yue Gong Tai Yin Xing Jun (Tai Yin Niang Niang / Fru Tai Yin).

Buddhisme I buddhistisk kosmologi er solens bodhisattva kjent som Ri Gong Ri Guang Pu Sa (Den skinnende sol-bodhisattva av solpalasset) / Ri Gong Ri Guang Tian Zi (Den skinnende solprinsen av solpalasset) / Ri Gong Ri Guang Zun Tian Pu Sa (Den store aktete skinnende solprinsen av solpalasset / en av 20 eller 24 voktende devaer (guddommer).

På sanskrit er Han kjent som Suryaprabha. Han er vanligvis avbildet med Yue Gong Yue Guang Pu Sa (Den skinnende måne-bodhisattva av månepalasset) / Yue Gong Yue Guang Tian Zi (Den skinnende måneprinsen av månepalasset) / Yue Gong Yue Guang Zun Tian Pu Sa (Den store aktede skinnende måneprinsen av månepalasset / en av 20 eller 24 voktende devaer) eller kjent som Candraprabha på sanskrit. Sammen med Yao Shi Fo / Bhaisajyaguru Buddha (legekunstens Buddha), skapte disse to bodhisattvaer Dong Fang San Sheng eller Østens Tre Hellige Salvier.

Afrika Den afrikanske stammen Munshi i vestlige Afrika betraktet solen som en sønn av det høyeste vesen Awondo, og månen er Awondos datter. Baritsestammen i Zambia hadde den forestilling at solen var blitt befolket av himmelguden Nyambi og månen var hans hustru. Selv der hvor solguden er likestilt med det høyeste vesen har hen i en del afrikanske mytologier ingen spesielle funksjoner eller privilegier sammenlignet med andre guddommer.

Aztekisk mytologi thumb|Tonatiuh slik solguden er avbildet i Codex Telleriano-Remensis.