thumb|350 px|Åpningslinjen til Ottars fortelling på angelsaksisk, fra Thorpes utgave i 1900: «Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn...»
Ottar fra Hålogaland var en norsk sjøfarer og handelsmann fra Hålogaland, det gamle navnet på området nord for Trøndelag. Ottar levde sist på 800-tallet og var muligens herse (høvdingetittel). Gården hans lå lengst nord i Hålogaland, muligens ved Malangen, på sørvestsiden av Kvaløya i Hillesøy, men også andre steder har vært nevnt. Mange navn fra vikingtiden er preget av samtidens voldelige adferd, men Ottar er et unntak i så måte. Han drev med skinnvarehandel i inn- og utland, foruten oppdagelsesreiser i moderne forstand.
Ottar er kjent kun fra en redegjørelse om hans reiser som han, her omtalt som Ohthere, ga til den angelsaksiske kongen Alfred av Wessex (871–899) en gang rundt 890. Fortellingen hans ble lagt inn i en angelsaksisk versjon av en latinsk historiebok skrevet tidlig på 400-tallet av munken Paulus Orosius. Denne ble kalt for Historiarum adversum paganos libri VII («Sju bøker om historien mot hedningene»). Den angelsaksiske utgaven av denne boken er antatt å ha blitt skrevet i Wessex i kong Alfreds levetid, eller kort tid etter hans død, og den eldste bevarte kopien er tilskrevet samme sted og tidsrom.
Ottar fortalte at hjemmet hans var i Halgoland (Hålogaland) hvor han bodde «lengst nord av alle nordmenn... [ettersom] ingen [bodde] nord for ham».Thorpe, 1900, s. 249–253. Ottar fortalte detaljert om reisene sine nordover til Nordishavet og videre inn i Kvitsjøen, og sørover til Danmark. Han snakket også om Sweoland (sentrale Sverige), om det samiske folket (Finnas), om to folk som ble kalt for Cwenas som bodde nord for svenskene og om Beormas (Bjarmaland), som han fant ved Kvitsjøen. Ottar rapporterte at bjarmene snakket et språk som var beslektet med samisk.
Ottars fortelling er den eldste kjente skriftlige kilden til betegnelsen Danmark (dena mearc), og kanskje også for Norge (norðweg).
Kildene thumb|Mynt preget av Alfred av Wessex, ca. 880. Orosius' Historiarum adversum paganos libri VII var et populært historieverk i middelalderen. Rundt 250 manuskriptkopier fra perioden er bevart til i dag.Waite 2000, s. 38. Sent på 800-tallet synes kong Alfred av Wessex, eller medlemmer av hans hoff, å ha vurdert verket som en nyttig verdenshistorie som burde oversettes til deres eget språk, og en angelsaksisk versjon kan også ha blitt vurdert som komplementært med Bedas latinske Historia ecclesiastica gentis Anglorum («Anglernes kirkes historie») og Den angelsaksiske krønike, som ble påbegynt under Alfreds styre.Waite 2000, s. 38; Keynes & Lapidge 1983, s. 113–120. Den angelsaksiske versjonen av Orosius er mer en bearbeidelse enn en direkte oversettelse. Den preges av tillegg og rettelser av informasjon som omhandler europeisk geografi.Waite 2000, s. 38, 41–42. I tillegg til Ottars redegjørelse av sine reiser, representerer en annen reisende, Wulfstan, som reiste fra Hedeby og inn i Østersjøen, deler av denne prosessen.Waite 2000, s. 41.
Forfatteren av den angelsaksiske Orosius er ukjent. På 1100-tallet mente William av Malmesbury at det var arbeidet til kong Alfred selv, men akademisk gransking av teksten siden midten av 1900-tallet, blant annet av historikerne Dorothy Whitelock og Janet Bately, har ført til at denne oppfatningen har blitt tilbakevist av leksikale og syntaktiske årsaker.Waite 2000, s. 39–40.Alfred er antatt å ha vært hovedoversetteren til angelsaksisk av fire verker, pave Gregors Liber Regulæ Pastoralis («boken om pastorale regler»), Boëthius' Filosofiens trøst (Consolatio philosophiae), Augustin av Hippos Enesamtaler (Soliloquia) og de første femti salmene i en psalterium (bønnebok), jf. Keynes & Lapidge 1983, s. 29. Janet Bately mener at den angelsaksiske versjonen av Orosius kan ha blitt skrevet en gang mellom 889 og 899, antagelig tidlig på 890-tallet,Bately 1980, s. lxxxvi–xcii, sitert i Masdalen 2010, s. 3. men det er ingen måte å vite om Ottars fortelling eksisterte tidligere og deretter ble lagt inn i teksten, eller om den ble skrevet ned senere og lagt inn i en senere kopi.Masdalen 2010, s. 3. Hendelsene som Ottar beskriver kan ha skjedd på en hvilken som helst tid fra 870-tallet og til slutten av 890-tallet.Masdalen 2010, s. 3–4. Ottars fortelling er gjengitt i tredje person, ikke som en personlig tale, noe som vises i den første setningen: «Ohthere sæde his hlaforde Ælfrede kynincge þæt he ealra Norðmanna norðmest bude» («Ottar fortalte sin herre Alfred konge at han bodde lengst nord av alle nordmenn»).Thorpe 1900, s. 248. Dorothy Whitelock mente at Ottars fortelling leses «som et sett av svar til spørsmål som er stilt til ham.»Whitelock 1966, s. 66, sitert i Whitaker 1981, s. 2 (note).
Den angelsaksiske versjonen av Orosius er bevart bortimot komplett i to manuskripter. Den eldste er kjent ulikt som Tollemache, Helmingham eller Lauderdale Orosius, og er oppbevart i British Library under referansen «Additional 47967».«Detailed record for Additional 47967» (ikke datert). British Library Catalogue of Illuminated Manuscripts. Dette manuskriptet ble skrevet i Wessex en gang mellom 892 og 925, muligens ved Winchester. Det andre manuskripter er datert fra tidlig på 1000-tallet og er av ukjent engelsk opphav. Det er også oppbevart ved British Library, da under referansen «Cotton Tiberius B. i». Begge manuskriptene er kopier av en «felles forgjenger».Waite 2000, s. 39.Det finnes fragmenter av to andre kopier: to folioer er i Bodleian Library ved Universitetet i Oxford, MS Eng. Hist. e.49, (30481), og en enkel folio som er i Vatikanstaten i Roma, MS Reg. Lat. 497, jf. Waite 2000, s. 38–39. Det er indikasjoner på at ytterligere kopier har eksistert, inkludert i Konstantinopel, men det er ikke kjent om de har overlevd, jf. Waite 2000, s. 39.
Liv og virke thumb|350 px|Kart over Ottars reiser, først nord til Nordishavet, deretter sør til London. Ottar fortalte at han bodde lengst nord av alle nordmenn, og hans hjem var ved havet i «Halgoland» nord i Norge.Thorpe 1900, s. 248–249, 252–253. Halgoland er i moderne historiografi blitt identifisert som Hålogaland, en historisk region i Nord-Norge som tilsvarer Nordland fylke og de sørlige delene av Troms fylke.Masdalen 2010, s. 4; Birgisson 2008, s. 153. Mens større presisjon ikke er mulig, er Ottars hjem antydet å være Senja, Kvaløya og Malangen, alle ikke langt fra dagens by Tromsø. Han hevdet å være en ledende mann i sitt hjemland, kanskje forstått som en høvding eller stormann.Masdalen 2010, s. 4.Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, Helgeland Historielag, s. 34. Berglund karakteriserer Ottar som «stormann». Han beskrev seg selv som rik og eide 600 tamrein hvor seks av dem var «lokkerein» for å fange villrein.Thorpe 1900, s. 250–251. Informasjon om 600 tamrein er punktet i hans fortelling som er det mest omdiskuterte.Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 35. Han fortalte også at han «hadde mer enn tjue kuer med horn, og tjue sauer, og tjue svin, og det lille han pløyde, pløyde han med hester.» Men hans fremste rikdom var finneskattenAngelsaksiske Orosius benytter «gafol» for finneskatten, som har betydningen «skatt, tributt, leie, renter»; jf. «gafol» i: Bosworth-Toller Anglo-Saxon Dictionary (2010). Karlsuniversitetet, Praha.Whitaker 1981, s. 5–6. Finneskatten må betraktes som en form for avgift for å kunne få lov til handle med pelsverk mot «jern og andre importerte varer som deres eget miljø manglet». som til dels ble betalt med pelsverk, huder eller skinn, dels med fuglefjør/dun, hvalbein og reip av hvalskinn eller selskinn.Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 34 Mer spesifikt fortalte han at de fremste blant «finnene», det vil si samene, betalte 15 mårskinn, 5 reinsdyrskinn, 1 bjørneskinn, 10 amber (sekker) med dun,Amber var en måleenhet i angelsaksiske England, og definert som tørrmål på 4 busheler; jf. «amber» i: Bosworth-Toller Anglo-Saxon Dictionary (2010). Karlsuniversitetet, Praha. En bushel var en mål på 8 keiserlige gallon (4,546 l, USA 3,785 l), våt eller tørr, jf. «bushel» i: Cambridge Dictionaries Online (2013). en kappe av bjørnskinn eller oterskinn, og to skipsreip, hver 60 alen lange,«alen» , Bokmålsordboka gjort av enten hvalskinn eller selskinn.Thorpe 1900, s. 250–1; Whitaker 1981, s. 6. I sammenligning forteller Egils saga at Torolv Kveldulvsson sendte et skip til England laste med skrei, huder, røyskattskinn, gråverk og andre skinnvarer. Stormenn fra Nord-Norge handlet således direkte med England. På tilbaketuren var skipet lastet med hvete, honning, vin og klede. Begge hadde åpenbart nok folk hjemme til å ta seg av styre og stell mens de var borte på handelsreise mesteparten av året.Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 34, 86
Ottar nevnte fuglefjær, som på angelsaksisk ble notert ned som Fugela feðerum. Det kan være fjør fra lundefugl, som det ble fanget både for sitt kjøtt som sine fjør. Ordet dun fantes ikke på angelsaksisk da Ottars fortelling ble nedtegnet, og kom først inn i engelsk språk på 1300-tallet. Fugela feðerum kan da like gjerne bety dun da det ikke var et eget ord for det. Ottars fortelling viser at dun eller fjør ble innsamlet i store mengder i Nord-Norge allerede i vikingtiden og var en handelsvare av betydning. Dun eller fjør er også funnet i graver fra vikingtiden.<ref>Berglund, Birgitta (1994): «Saga, sentra og kystbosetning» i: Helgelands historie 2, s. 77-78</ref>
Andre kilder til Ottars rikdommer var jakt på hval og hvalross. Han forteller at hans eget land var best for å jakte på hval med hvalross som var opp 7 sju alen lange og hvaler bortimot 50 alen lange, og med fem mann hadde han drept seksti av dem på to dager. Dette antallet synes urimelig høyt. Historikeren Kjell-Olav Masdalen foreslår at det framfor hvaler var hvalrosser som ble drept.Masdalen 2010, s. 13 Reip framstilt fra hvalskinn var av betydelig verdi. Ottar fortalte dessuten at hvalross hadde «meget edelt bein sine tenner»,Thorpe 1900, s. 248–249. og han fraktet med en del til kong Alfred.
Det mest verdifulle Ottar har tilgang til kan ha vært støttenner fra hvalross. De er rundt en halvmeter lange og egner seg til utskjæringer på samme måte som elfenben fra elefanter. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjenstander for de europeiske hoffene. Uten at en vet det med sikkerhet, regner historikere det som sannsynlig at slike støttenner ble eksportert fra Finnmark, spesielt etter 850.
Ottar fortalte utførlig om de varene som ble sendt med skipene sørover, men sier ikke noe om hva som ble transportert i retur. Imidlertid viser de arkeologiske undersøkelsene av gravplasser store mengder med importerte gjenstander som smykker og våpen. Spesielt har utgravningene fra høvdingsete Borg på Vestvågøy vist en omfattende rikdom i form av gullgjenstander og fint dekketøy av importert glass og keramikk.
Ottar er forstått som hovedsakelig en handelsmann, skjønt det har vært spekulert om hans besøk hos kong Alfred var knyttet til kongens planer om en krigsflåte, et behov for å rømme fra den norske kongen Harald Hårfagre, eller behov for å gjenvinne en tapt formue.Whitaker 1981, s. 6. Antropologen Ian Whitaker noterer at det finnes «ingen bevis» som støtter disse tankene. At Ottar besøkte handelsstedene Skiringssal og Hedeby er en sterk indikasjon på hans egentlige ærend. Det er ingen direkte redegjørelse for hvorfor han reiste til Wessex eller forklaring på hvorfor han besøkte kong Alfred, men indirekte er det en normal oppførsel for en som har handelsvarer å selge. At Torolv Kveldulvsson gjorde det samme senere forsterker denne indikasjonen.
Ottars Norge