Dīrghāgama (devanāgarī: दीर्घागम, tradisjonell kinesisk: 長阿含經, pinyin: Cháng āhán jīng, tibetansk: འདུས་པ་ཆེན་པོའི་ མདོ་, wylie: 'dus pa chen po'i mdo) er sanskrit og betyr «den lange āgama». Det er en tekstsamling som ble oversatt til kinesisk i årene 412-413 e.Kr. i byen Chang'an under det sene Jin-dynastiet (晉朝). Deler av tekstsamlingen finnes på tibetansk i Kangyur i den tibetanske buddhistiske kanon. Det finnes også fragmenter på sanskrit.
Dīrghāgama var blant tekstene til de tidlige buddhistiske skolene. Den var disse skolenes versjon av den tekstsamlingen som theravādaskolen kaller Dīghanikāya, og som er det første av fem avsnitt i sutta pitaka i deres pālikanon. Den kinesiske utgaven tilhørte skolen dharmaguptaka, delene på tibetansk tilhørte retningen mūlasarvāstivāda, mens fragmentene på sanskrit tilhørte retningene mūlasarvāstivāda og lokottaravāda.
Både tekstsamlingens antall, utvalg og organisering av tekster varierer mellom skolene. Dīghanikāya har 34 tekster, mens den kinesiske Dīrghāgama har 30 tekster. Tre tekster i den sistnevnte finnes ikke i Dīghanikāya på pāli. Versjonen til mūlasarvāstivāda har 47 tekster, hvorav flere av dem tilsvarer tekster som i de andre skolene er plassert i madhyama āgama («den mellomlange āgama»).
Den er en av fire āgamas i den kinesiske buddhistiske kanon, og i likhet med de tre andre er den inndelt i fire seksjoner eller vargas (kinesisk: 品, pǐn). Buddhas liv Buddhas lære og praksis Forkastelse av andre lærdommer Kosmologi
Flere sūtraer sirkulerte også som egne tekster i Sentral-Asia og Kina.
Tittelen Dīrghāgama er sanskrit og betyr «den lange āgama». Dette er en rekonstruert sanskrit-tittel på originalen som lå til grunn for den kinesiske oversettelsen Cháng āhán jīng (長阿含經). Oversettelsen bestod av 22 bokruller og ble foretatt av Buddhayaśas og Zhú Fóniàn i årene 412-413 e.Kr. i byen Chang'an under det sene Jin-dynastiet (晉朝). Den omtales noen ganger som Fóshuō cháng āhán jīng (佛說長阿含經) som er en oversettelse av Buddhabāshita Dīrghāgama. Den koreanske tittelen er Jang aham gyeong (장아함경) og den japanske tittelen er Jō agonkyō (ジョウアゴンキョウ).
Deler av tekstsamlingen finnes på tibetansk i Kangyur i den tibetanske buddhistiske kanon. Den tibetanske tittelen er 'dus pa chen po'i mdo (འདུས་པ་ཆེན་པོའི་ མདོ་).
Dīrghāgama er en rekonstruert tittel, men det finnes direkte beviser på at dette var tittelen på sanskrit. I 1998 ble det oppdaget 454 folier av tekstsamlingen i Gilgit, Afghanistan. Teksten var skrevet på palmeblader med brahmi-skrift, og er datert til det 7. eller 8. århundre e.Kr. I siste setning i kolofonen på siste folio heter det at – samāptaś ca dīrghāgamaḩ, «og avslutter Dīrghāgama».
Dharmaguptaka og mūlasarvāstivāda
Dīrghāgama var blant tekstene til de tidlige buddhistiske skolene. Den var disse skolenes versjon av den tekstsamlingen som theravādaskolen kaller Dīghanikāya, og som er det første av fem avsnitt i sutta pitaka i deres pālikanon. Den kinesiske utgaven tilhørte skolen dharmaguptaka, delene på tibetansk tilhørte retningen mūlasarvāstivāda, mens fragmentene på sanskrit tilhørte retningene mūlasarvāstivāda og lokottaravāda.
Både tekstsamlingens antall, utvalg og organisering av tekster varierer mellom skolene. Dīghanikāya har 34 tekster, mens den kinesiske Dīrghāgama har 30 tekster. Tre tekster i den sistnevnte finnes ikke i Dīghanikāya på pāli. Versjonen til mūlasarvāstivāda har 47 tekster, hvorav flere av dem tilsvarer tekster som i de andre skolene er plassert i madhyama āgama («den mellomlange āgama»).
Versjonen til dharmaguptaka
Tidlig på 1930-tallet analyserte orientalistene Friedrich Weller (1889–1980) og Ernst Waldschmidt (1897–1985) 36 transkripsjoner av den 15. sūtra av den kinesiske Dīrghāgama. De rekonstruerte fonetiske formene ble definert som prākrit, og det samme kom Waldschmidt frem til da han undersøkte den kinesiske oversettelsen av den 19. sūtra av Dīrghāgama. Språket ble plassert i samme kategori som i Dhammapada fra det gamle kongedømmet Gandhāra. Det middelindoariske idiom i disse tidlige kinesiske transkripsjoner ble av orientalisten Harold Walter Bailey (1899–1996) døpt gāndhāri, og det ble etterhvert også det faglige navnet på denne nordvestlige formen for prākrit.
I 1994 publiserte den japanske orientalisten Seishi Karashima en analyse av det underliggende språket i den kinesiske versjonen av Dīrghāgama. Konklusjonen var den samme: Det underliggende språket var gāndhāri, og ikke sanskrit.
Fra 1993 til 1995 kom det til syne en buddhistisk tekstsamling i provinsen Nangarhar i det nordøstlige Afghanistan, som stammet fra et klosterbibliotek i Nagarāhāra. Tekstene var skrevet i gāndhāri med skriftsystemet kharoṣṭhī og hadde tilhørt skolen dharmaguptaka. Tekstsamlingen er blitt kalt «de eldste buddhistiske tekster som eksisterer», og er daterte til fra det 1. til det 3. århundre e.Kr. Det hadde lenge blitt antatt at det må ha eksistert en slik tekstsamling, og den ovennevnte Dhammapada tilhørte denne kategori. Det antas at mange av de eldste oversettelsene i den kinesiske buddhistiske kanon, herunder den kinesiske Dīrghāgama, stammet fra lignende tekstsamlinger i gāndhāri.
Dharmaguptaka delte Buddhas lære inn i 12 deler (aṅgas): sūtra, geya, vyākaraṇa, gāthā, udāna, nidāna, jātaka, itivṛttaka, vaipulya, adbhūtadharma, avadāna og upadeśa. Denne 12-delingen er omtalt den kinesiske Dīrghāgama, i Dharmaguptakavinaya og i enkelte mahāyānasūtraer.Williams, Paul. The Origins and Nature of Mahāyāna Buddhism. 2004. p. 184
Versjonen til lokottaravāda
Versjonen til mūlasarvāstivāda
Plassering i den kinesiske buddhistiske kanon
Dīrghāgama finnes i tre ulike utgaver av den kinesiske buddhistiske kanon, nemlig Tripitaka Koreana, Taishō Shinshū Daizōkyō og Zhōnghuá Dàzángjīng. Teksten er også opplistet i katalogen til Nanjō Bun'yū (南条文雄, 1849–1927) fra 1883.