Māhaprajñāpāramitōpadeśa og mahāprajñāpāramitāśāstra (devanāgarī: महामहाभारतउपदेश; kinesisk: 大智度論, pinyin: Dà zhìdù lùn, Wade-Giles: Ta chih-tu lun) er to rekonstruerte titler på sanskrit som betyr henholdsvis «instruksjon til den store prajñāpāramitā» og «kommentar til den store prajñāpāramitā». Dette er rekonstruerte titler på en enorm kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers.
Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i noen annen indoarisk språkdrakt; den er også fraværende i den tibetanske buddhistiske kanon. Den er bare bevart i en kinesisk oversettelse på 100 bokruller og 90 kapitler. Oversettelsen pågikk fra sommeren 402 e.Kr. til 1. februar 406 e.Kr. i hagen Xiāo-yáo (逍遙園) og ble foretatt av den buddhistiske munken Kumārajīva fra Kucha.
Tradisjonelt tilskrives forfatterskapet den sørindiske munken Nāgārjuna (første eller andre århundre e.Kr.). Den tolker prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i henhold til de standpunkter som er gitt i Nāgārjunas hovedverk mūlamadhyamakakārikā – en avhandling om middelveien.
Mahāprajñāpāramitāśāstra var en sentral tekst i utformingen av alle de større retninger innenfor kinesisk buddhisme: Østasiatisk madhyamaka, Zen, Tiāntái og Huāyán zōng. Den fungerte som et slags mahāyānabuddhistisk encyclopedia. Teksten var et oppslagsverk for østlig buddhistisk tenkning, og var rik på informasjon om de ulike filosofiske systemene som var rådende i India. I så måte hadde den en lignende status i Kina som Abhisamayālaṃkāra har hatt i tibetansk buddhisme.
Tittelen thumb|200px|Prajñāpāramitā som personifisert gudinne. Fitchburg Art Museum, Fitchburg, Massachusetts, USA. Nordøstlige India, 12. århundre, Pālariket. De rekonstruerte titlene på sanskrit er *mahāprajñāpāramitōpadeśa (महामहाभारतउपदेश) og *mahāprajñāpāramitāśāstra (महामहाभारतशास्त्र). Betegnelsen upadeśa forekommer i to biografier om Nāgārjuna. Teksten er organisert som en diskusjon i formatet spørsmål og svar; av denne grunn plasserte den sveitsisk-franske sinologen Paul Demiéville (1894–1979) den i genren upadeśa.
Den kinesiske tittelen móhē bōrě bōluómì jīng shìlùn (摩訶般若波羅蜜經釋論) er muligens den eldste tittelen, og korresponderer med sanskrit mahāprajñāpāramitôpadeśaśāstra. Tittelen brukes i overskriften til forordet av den kinesiske buddhistmunken Sēngruì (僧睿, 371–438), som er gjengitt i Taishō Shinshū Daizokyō. Navnet finnes også i katalogen kāiyuán shìjiào lù (開元釋教録), «katalog over buddhismen i kāiyuán-æraen», som ble samlet av Zhì Shēng (智升) i året 730 e.Kr.
Den vanligste kinesiske tittelen er dà zhìdù lùn (大智度論), «avhandling om den store visdommen som har trengt hinsides». I «samlede nedtegnelser om oversettelsen av Tripiṭaka» (chū sānzàng jìjí, 出三藏記集), som ble samlet av Sēngyòu (僧祐, 445–518) omkring år 515, brukes navneformen dàzhì shìlùn (大智釋論), «den forklarende avhandling om den store visdom». Denne navneformen er også påvist i manuskripter som ble oppdaget i oasebyen Dūnhuáng på begynnelsen av 1900-tallet. Andre varianter som ble brukt i Dūnhuáng er dàzhì lùn (大智論), «den store avhandling om visdom», dàzhì jīng lùn (大智度經論), «avhandling om den store sūtra av visdommens perfeksjon» og móhēyān shìlùn (摩訶衍釋論), «forklarende avhandling om mahāyāna».
Fra Kina ankom eksegesen Korea, og ble en del av Tripitaka Koreana. Den koreanske tittelen på hangul er 대지도론 (McCune-Reischauer: dae jido ron, revidert romanisering av koreansk: tae chido ron). På japansk (hepburn) er tittelen dai chido ron, skrevet ダイチドロン med katakana og だいちどろん med hiragana. På vietnamesisk er tittelen Đại tríđộ luận.
Oversettelsen
thumb|Statue av Kumārajīva foran Kizilgrottene i Kucha i Kina. Teksten er ikke bevart på sanskrit eller i noen annen indoarisk språkdrakt; den er også fraværende i den tibetanske buddhistiske kanon. Den er bare bevart i en kinesisk oversettelse på 100 bokruller og 90 kapitler. Oversettelsen pågikk fra sommeren 402 e.Kr. til 1. februar 406 e.Kr. i hagen Xiāo-yáo (逍遙園) og ble foretatt av den buddhistiske munken Kumārajīva fra Kucha sammen med sin elev Sēngruì (僧睿, 371–438).
Ifølge de primære kilder, bestod den indiske originalen av 100 000 gāthās (linjer) eller 3 200 000 sanskrit-stavelser. Kumārajīva utelot mesteparten av teksten for å få plass for den innenfor rammene av 100 bokruller. De første 34 bokruller representerer en komplett oversettelse av første kapittel, mens bokrullene 35–100 er en forkortelse av kapitlene 2-90. En komplett oversettelse ville ha bestått av minst 1000 bokruller. Kumārajīvas elev Sēngruì «stoppet noen ganger med å skrive, og argumenterte for den rette oversettelse» og «sjekket hans oversettelse mot originalen hele dagen». Oversettelsen skjedde under Yao Xing (姚興, 366–416) av det senere Qin.
Forfatterskapet
200px|thumb|Maleri av Nāgārjuna ved Provincial Museum (四川省博物院), også kjent som Sichuan Museum, 251 Huanhua S Road, Chengdu, Sichuan, Kina. Maleriet er fra Tibet og datert i perioden 1644-1911 e.Kr. Māhaprajñāpāramitōpadeśa er en enorm kommentar til prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers. Den tolker den sistnevnte i henhold til de standpunkter som er gitt i Nāgārjunas hovedverk mūlamadhyamakakārikā – en grunnleggende avhandling om middelveien.
Tradisjonelt tilskrives forfatterskapet den sørindiske munken Nāgārjuna, som skal ha levd i det første eller andre århundre e.Kr. Katalogen Lìdài sānbǎo jì (歷代三寶紀), som ble skrevet av Fèi Chángfáng (費長房) i året 597 e.Kr. omtaler Nāgārjuna som forfatter.
Māhaprajñāpāramitōpadeśa forekommer likevel ikke i listen over verker i biografien Livet til bodhisattva Nāgārjuna (龍樹菩薩傳, lóng shù púsà chuán), som også ble oversatt av Kumārajīva. Teksten omtales heller ikke av de tibetanske historikerne Butön Rinchen Drup (བུ་སྟོན་རིན་ཆེན་གྲུབ་, 1290–1364) og Tāranātha (1575–1634).
Det har vært en del diskusjoner om hvorvidt dette virkelig var Nāgārjunas verk. Den første som begynte å debattere dette var den japanske sinologen Ryūshō Hikata (1892–1991). Den neste var den belgiske katolske presten og indologen Étienne Paul Marie Lamotte (1903–1983). Fra 1944 til 1980 oversatte han omkring en tredjedel av teksten til fransk.
Lamotte konkluderte med at forfatteren var en nordindisk buddhistmunk innenfor skolen sarvāstivāda, som senere konverterte til mahāyāna og madhyamaka-filosofien til Nāgārjuna. Teksten omtaler nemlig abhidharma (skolastiske avhandlinger) og vinaya (klosterregler) som tilhørte de nordindiske retningene sarvāstivāda eller mūlasarvāstivāda. Lamotte merket seg også indre bevis på at forfatteren var fra en region innenfor Kushriket.
Ryūshō Hikata argumenterte for at kjernematerialet i teksten kunne tilegnes Nāgārjuna, men at teksten også inkluderte mange «tilføyelser eller innsatte setninger av Kumārajīva.» Den kinesiske buddhistmunken Yin Shun (印順導師, 1906–2005) argumenterte for at Nāgārjuna var den opprinnelige forfatteren, men at teksten i dag også er et produkt av redigeringene til Sēngruì (僧睿, 371–438).
Diskusjonen har blitt komplisert av oppdagelser av fragmenter av teksten på det qiangiske språket tangutisk. Disse oppdagelser har fått enkelte til å argumentere for at forfatteren virkelig er Nāgārjuna.
Betydning for kinesisk buddhisme
Māhaprajñāpāramitōpadeśa var en sentral tekst i utformingen av alle de større retninger innenfor kinesisk buddhisme. For det første var den sentral innenfor østasiatisk madhyamaka, også kalt sān lùn zōng (三論宗) eller «de tre avhandlingers skole». thumb|200px|Kinesisk porselensfigur fra klosteret Santo Tomás i Ávila. Figuren viser Guan Yin, som holder en prajñāpāramitāsūtra. Datert til mellom 1600- og 1700-tallet. Madhyamaka i Kina bygde på tre grunnleggende tekster: Den første var den allerede nevnte mūlamadhyamakakārikā – «en grunnleggende avhandling om middelveien» av Nāgārjuna. Den andre var avhandling om de 12 portene, en annen tekst som tilskrives Nāgārjuna. I likhet med māhaprajñāpāramitōpadeśa finnes denne teksten på kinesisk, men ikke på tibetansk og sanskrit. Den tredje teksten var de hundre versenes avhandling av Āryadeva (200–250).
Det er verd å merke seg at alle disse tre tekstene også ble oversatt av Kumārajīva. Noen ganger blir māhaprajñāpāramitōpadeśa omtalt som en fjerde tekst, og skolen blir også omtalt som «de fire avhandlingers skole» eller sìlùn zōng (四論宗).
Māhaprajñāpāramitōpadeśa var også sentral i dannelsen av kinesisk Ch'an-buddhisme og japansk Zen. Den synkronistiske skolen Tiāntái, som ble grunnlagt i året 575 e.Kr. under suidynastiet, hadde tre primære tekster: Lotussūtraen, mahāyāna mahāparanirvāṇasūtraen og māhaprajñāpāramitōpadeśa. Også Huāyán zōng, en annen synkronistisk skole som var sentrert omkring Avataṃsakasūtraen, hadde māhaprajñāpāramitōpadeśa som sentral tekst.
Māhaprajñāpāramitōpadeśa fungerte som et slags mahāyānabuddhistisk encyclopedia. Teksten var et oppslagsverk for østlig buddhistisk tenkning, og var rik på informasjon om de ulike filosofiske systemene som var rådende i India. I så måte hadde den en lignende status i Kina som Abhisamayālaṃkāra har hatt i tibetansk buddhisme.
Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers
Det er bevart fire oversettelser av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i den kinesiske buddhistiske kanon:
«Prajñāpāramitāsūtraen som lovpriser lyset» i 27 kapitler og 10 bokruller, oversatt av Dharmarakṣa i året 286 e.Kr. «Prajñāpāramitāsūtraen som utstråler lyset» i 90 kapitler og 20 bokruller, oversatt av Mokṣala i året 291 e.Kr. «Den store prajñāpāramitāsūtraen» i 90 kapitler og 27 bokruller, oversatt av Kumārajīva i året 403 e.Kr. «Den andre forsamlingens leksjon, den andre forsamlingens sekvens» i 85 kapitler og 79 bokruller (bokrull 401-478), oversatt av Xuán Zăng i årene 660–663 e.Kr.
En sammenligning av disse fire kinesiske oversettelsene er gitt av Tokumyo Matsumoto.
Det finnes to tibetanske oversettelser:
Śes rab kyi pha rol tu phyin pa stoṅ phrag ñi śu lṅa pa (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྟོང་ཕྲག་ཉི་ཤུ་ལྔ་པ), i 76 kapitler og 78 seksjoner (bampos) i tekstsamlingen Kangyur. Śes rab kyi pha rol tu phyin pa stoṅ phrag ñi śu lṅa pa (ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་སྟོང་ཕྲག་ཉི་ཤུ་ལྔ་པ), i 8 kapitler og 74 seksjoner (bampos) i tekstsamlingen Tengyur. Dette er en utgave som er redigert i henhold til klassifiseringen i Abhisamayālaṃkāra.
Det finnes også en rekke manuskripter på sanskrit, som vi ikke kommer inn på her. Kumārajīva's oversettelse hadde tittelen móhē bānruòbōluómì jīng (摩訶般若波羅蜜經); både denne og māhaprajñāpāramitōpadeśa har 90 kapitler. Den sistnevnte henger således naturlig sammen som en eksegese til kapitlene i Kumārajīvas oversettelse, og begge tekstene kan ha hengt sammen som én sammenhengende tekst.
Struktur Teksten kan deles inn i tre deler: Kapitlene 1–6 (bokrull 1–40) er en forkynnelse som legges i munnen på Buddha for mennesker som har en overlegen kapasitet for åndelige bragder Kapitlene 7–44 (bokrull 41–65) er en forkynnelse som legges i munnen på disippelen Subhūti, og som er ment for mennesker av middels kapasitet Kapitlene 45–90 (bokrull 66–100) er ment for mennesker og devaer av en lav kapasitet
Seksjonene i første kapittel Første kapittel består igjen av 51 seksjoner eller underkapitler i 34 bokruller. Det er en prolog (Nidāna) som begynner med den tradisjonelle trosbekjennelsen: Evaṃ mayā śrutam ekasmin samaye («Dette har jeg hørt en gang …»). Deretter beviser den sin autentisitet ved å omtale stedet hvor sūtra'en ble forkynt, hvem som forkynte den, og til hvem: «Dette har jeg hørt en gang. Bhagavat [Buddha] oppholdt seg i Rājagṛha på Gṛdrakūṭaparvata, sammen med en stor forsamling av 500 bhikṣus, bortsett fra Ānanda, med elleve utmerkede kvaliteter, sammen med 500 bhikṣuṇīs, 500 upāsakas og 500 upāsikās, og sammen med en umåtelig stor mengde med bodhisattva-mahāsattvas utstyrt med 28 kvaliteter og ledet av de 22 fremste av dem».
Første seksjon Første seksjon dreier seg om de 20 årsaker til at Buddha forkynner Prajñāpāramitā.
Andre og tredje seksjon