«Ola Brenn» er et skillingstrykk som har vandret i mange varianter på folkemunne i Østerdalen. Ola Brenn var fra Stor-Elvdal. Han var med i krigen mot Sverige 1807-1814, og han var den som tente på krigsvarden på Tronkberget siste gang i 1812.

Teksten 1.Det rei in gud som han var galen fra Åmot og nordover Storædalen, småstein sprute og skomtappa valt hesten vart båte brøten og halt.

2.Det var såmmå kvellen på Evenstad det banke på glasa i kammersa, det banke båte lenge og vel da spør inn gubbe: Hør er det på jæl.

3.Det er brev og bø i fra Hegermann svensken nærmer seg Nørjes land. Det er grett å væta hør han tenkjer på, stå opp herr lensmann læt bøstikka gå.

4.Gubben sto opp det var lensmann sjøl, in kjempe in rusk tå in østerdøl, med større forstand enn kjemper pla ha slik var det han presten Wergeland sa.

5.Han vekte drengom han sendte døm ut med bø åt hør eneste storælsgut. Ma siste drengen rei sørover jola sette gubben seg stillt ved bola.

6.Reist er Norges gamle kongestol nå rann døm før'n at disse sterke ord enige og tro til Dovre fell å ja ma'n såg på Rognvola ikveld, der låg ho så brei og så trygg og blå tykte han det rope hundre ovanfrå.

7.Gud signe døm som får bø i natt mange kjem ailler åt Storældaln att, min det vart skreve på Eidsvoll lyt stå og kara frå Ældaln stoler je på.

8.Og Evenstadguta døm rei og rei utøver bygda på hør sin vei, det dundre på dørom det banke på glasa gampa skalv og guta dom pasa.

9.Og følke vakne i grend etter grend ved midnattsleite var guta på Brenn, der var det han Ola som skulle i vei han spratt tur senga og kledde på seg.

10.Den fyrste tanken som gjennom han fór, var ne: Hør skær det nå bi me'a mor. der kom a alt inn gjønnom kåvådøra i rene væla hør er om å gjøra.

11.Der kommer beskjed mor skær møte på linna skær hefte bort følk au midt i vinna, du skjønner det er nødd om å bi råd han Nils bort i Rosven får stå føre nå.

12.Se militæra har støtt slik hast får sjå tel je kjem meg i veien trast, du mor du får sta legge smør i ørsja og je får finne fram sekken og børsa.

13.Du Ola det er nå full aller kri nei da mor min du vet det kan bi, min kom hau mor ma du går på bua å ta med deg innatt na uniformslua.

14.Klokka fire sto han Ola med sekken på så var det å seie farvel å gå, ja nå får du læva så vel da mor kom hau å senn et bar bekksømskor.

15.Å Ola, Ola, hør ska je nå tenkje her bir je åleine i stakkars enkje. Med in tongbrukt gard og farlause bon og nå ska je miste min eldste son.

16.Du veit det Ola du e tong å miste ho begynt å gråte ho gret så a riste, skulle du døy i krigen nå Ola så kjøm døm til å kjøre meg at åt jola.

17.Gråt itte mor det lyt vara som det er, hadde je døm ute på garden her alle de svenskom som fell på meg skulle jeg trast var innat åt deg.

18.Så vart det kri ja, å han Ola var me han tok nok sine, og vel så det, børsa si eia den fekk han nå ha før den tykte han Ola gikk så bra.

19.Small det så flaut det som oftest blod ja engong fortæl dom det stufte to, obersten sa: Med hundre som han gikk jeg midt gjennom Sveriges land.

20.Han Ola fekk to til å la åt seg så gikk han i spissen og gjorde veg, og speltes sommertie retrettmarsj var han Ola sist ma døm gikk tilbars.

21.Hain Ola Brenn i fra Storældaln bar Storædalsnavnet ut i væln. Med større ære hel nån har gjort og deffør skar'n itte glømmes bort.

22.Ola Evenstad, Ola Brenn Olekarer frå hør si grend. Frå Setre og Sollin til Negard og Stai it hurra for døm og for syttande mai.

Kilder De gamle visene 5 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1983

Kategori:Skillingsviser