The Dark Side of the Moon er det åttende studioalbumet fra Pink Floyd, utgitt i mars 1973. Albumet er et konseptalbum og regnes som bandets høydepunkt, ved siden av bandets album The Wall fra 1979. Albumet var bandets endelige gjennombrudd og gjorde bandet kjent hos et bredt publikum. The Dark Side of the Moon ble kåret til tidenes beste progressive rock-album av musikkmagasinet Rolling Stone i 2015«50 Greatest Prog Rock Albums of All Time» hos rollingstone.com og ligger høyt oppe på flere andre tilsvarende lister.«The 100 Greatest Prog Albums Of All Time» hos loudersound.com«Top 10 Greatest Progressive Rock Albums» hos thetoptens.com«The 25 Best Classic Progressive Rock Albums» hos popmatters.com«50 Greatest Prog Rock Albums of All Time» hos kkgb.com«ROCK’S BEST CONCEPT ALBUMS» hos ultimateclassicrock.com Det er et av verdens meste solgte rockealbum og blir regnet som et hovedverk innenfor rock.
Med dette albumet ble komposisjon og melodier sentralt hos bandet. Arrangementene ble fyldigere og musikken mer konsis og strukturert. Teksten ble mer avanserte enn tidligere med tema som frykt, død, grådighet og galskap. De hippie-aktige låtene fra bandets første år ble erstattet av pessimisme og kyniske observasjoner. Albumet gjorde bandet og medlemmene til superstjerner.O’Donnell, S. (2017). On the path: tracing tonal coherence in The Dark Side of the Moon. In Speak to Me: The Legacy of Pink Floyd's The Dark Side of the Moon (pp. 87-103). Routledge. Tekstene er skrevet av Roger Waters og omhandlet universelle tema som følelsen av at tiden går og det er stadig mindre igjen av livet. Albumet var bandets meste rockepregede til da. Musikken beskrives som eksperimentell, melodiøs, enkel og tilgjengelig.
Pink Floyd var på dette albumet nyskapende med blant annet utstrakt bruk av elektronisk musikk.Kärki, K. (2017). 'Matter of fact it's all dark': audiovisual stadium rock aesthetics in Pink Floyd's The Dark Side of the Moon tour, 1973. In Speak to Me: The Legacy of Pink Floyd's The Dark Side of the Moon (pp. 27-42). Routledge. De benyttet tidlige utgaver av synthesizere blandet med tradisjonelle rock-instrumenter og lydeffekter, som blant annet på låtene «On the Run», «Time», «Money» og «Us and Them». Albumets tekster har et gjennomgående tema, og låtene går sømløst over til neste låt. Det innovative, i kombinasjon med albumets tekster og de musikalske nyansene, gjør albumet til et av de mest særpregede i rockehistorien. I 2003 ble de originale mastertapene gjennomgått av Alan Parsons, James Guthrie og Doug Sax som remastret og remixet albumet.«Doug Sax Takes Us To The Dark Side» hos acousticsounds.comIntervju med James Guthrie hos highfidelityreview.com Albumet vakte i samtiden oppsikt med et balansert og klart lydbilde der hvert element kom tydelig frem. Inntrykket var sofistikert og distinkt, og albumet omtales som helstøpt og stilsikkert. Låtene og lydeffektene bruker tid på å bygge opp stemninger og inntrykk. Særlig Gilmours lyriske og klare gitarspill vakte oppsikt og skilte seg fra mange av samtidens rockegitarister. Den enkelte låt er lettfattelig.
Med dette albumet begynte Waters å dominere bandet, og han omtales som auteur. Bandet ble fra Waters perspektiv et middel til å formidle sine ideer snarere enn et felles foretagende. Pink Floyd og annen progrock blir til dels ansett som rockekunst.
Bakgrunn Forberedelser Hovedstrukturen av konseptet var klart i november 1971«The Making Of Pink Floyd's Dark Side Of The Moon» hos loudersound.com, og tidlige versjoner av sangene hadde blitt fremført jevnlig på konserter i over et år før utgivelsen.Pink Floyd Timeline 1971 hos pinkfloyd.com Konsertpremieren var på Rainbow Theatre i London 17. februar 1972. Til konserten ble det rigget utstyr, til sammen 9 tonn, som aldri tidligere hadde blitt brukt på en rockescene. Det ble spilt inn en bootleg som ble kopiert i over 100.000 eksemplarer. Flere av låtene ble fremført 20. januar 1972 under en konsert i Brighton, men fremføringen ble avbrutt under «Money» på grunn av tekniske problemer
Den første komplette fremføringen fant sted dagen etter, 21. januar 1972 i Portsmouth«WHEN PINK FLOYD FLUBBED THE LIVE DEBUT OF ‘THE DARK SIDE OF THE MOON’» hos ultimateclassicrock.com. 17. februar 1972 ble konseptet, som da ble kalt Dark Side of the Moon: A Piece for Assorted Lunatics, fremført under en konsert for musikkjournalister på Rainbow Theatre i LondonPink Floyd – Rainbow Theatre 1972 hos pinkfloydz.com. Bandet ønsket å utvikle konseptet under konserter før det ble spilt inn i studio, og låtene ble videre utviklet gjennom flere konsertframføringer våren 1972. I mellomtiden ga bandet ut albumet Obscured by Clouds (juni 1972) og filmen Pink Floyd: Live at Pompeii (september 1972). Opptakene fra Pompeii innholder noen av låtene som senere ble brukt på albumet.
Tittelen på konseptet ble i april 1972 endret til Eclipse: A Piece for Assorted Lunatics, etter at bandet Medicine Head ga ut sitt album Dark Side of the Moon tidligere på våren 1972. Da dette albumet ikke ble noen salgssuksess, valgte Pink Floyd i september 1972 å gå tilbake til den opprinnelige tittelen. Ifølge Gilmour er tittelen en allusjon til galskap, det underbevisste og det ukjente.«Pink Floyd’s ‘Dark Side of the Moon’: 10 Things You Didn’t Know» hos rollingstone.com Da albumet ble utgitt i mars 1973 var tittelen forkortet til The Dark Side of the Moon.
Helt fra den første konserten var strukturen på konseptet den samme som på det utgitte albumet. Kun enkelte justeringer ble foretatt etterhvertSetlist: "Dark Side of the Moon - A Piece for Assorted Lunatics", Rainbow Theatre, London - Feb 17 1972 hos setlist.fm: «Speak to Me» ble fremført uten lydeffekter og fungerte som en instrumental intro til «Breathe». «On the Run» hadde arbeidstittelen «The Travel Sequence» og var en instrumental med gitar, bass, orgel og trommer. «Time» ble spilt i lavt blues-tempo, med David Gilmour og Richard Wright som sang første halvdel av versene sammen. Tekstlinjen «Lying supine in the sunshine» ble sunget istedenfor linjen «Tired of lying in the sunshine». Gilmour og Wright sang av og til «feil» tekstlinje også på konserter etter utgivelsen av albumet. «The Great Gig in the Sky», først med arbeidstittelen «Religion», senere endret til «The Mortality Sequence», ble mellom januar og august fremført med orgel og resitering fra Bibelen. Fra september ble den fremført slik den er kjent fra albumet, men uten vokal. «Money» hadde en lengre bass-intro fra Waters. Soloen ble spilt på elektrisk piano i stedet for saksofon. «Us and Them» ble fremført med orgelsolo i stedet for saksofonsolo. «Eclipse» var først bare et instrumentalt vedheng til «Brain Damage» med mange forskjellige instrumentlyder som avsluttet stykket. Versjonen med tekst ble første gang fremført 5. februar 1972. Opptakene av snakkingen var ikke med på konsertene i 1972 og kom med først etter albumutgivelsen i 1973.
Konsept Bandet møttes hjemme hos trommeslager Nick Mason i desember 1971 for å diskutere ideer til bandets neste album. Medlemmene ble enige om følge Waters ide om et konseptalbum hvor alle sangene skulle bindes sammen med et gjennomgående tema, både med tekstene og melodiene. Waters skulle selv skrive alle tekstene.«Pink Floyd: Journey to the Dark Side» hos rollingstone.com Temaet for albumets tekster er menneskers bekymringer og problemer i livet, og Roger Waters skrev tekster som reflekterte rundt filosofiske spørsmål omkring emner som tid, penger, krig, død og psykiske lidelser, sistnevnte delvis inspirert av det tidligere bandmedlemmet Syd Barrett.
Hver låt går på albumet sømløst over til neste, og det er ikke mellomrom mellom sangene – unntatt mellom «The Great Gig in the Sky» og «Money». Dette på grunn av praktiske hensyn: The Dark Side of the Moon ble opprinnelig utgitt som LP, og mellomrommet oppsto når LP-en måtte vendes. På grunn av sømløsheten i musikken vil det være vanskelig å avgjøre når de ulike låtene slutter og neste låt begynner. Tidsstemplene kan derfor variere på forskjellige versjoner og formater av albumet. På enkelte CD-versjoner ligger «Speak to Me» og «Breathe» på samme spor, men de blir listet og kreditert som to komposisjoner.
Us and Them ble opprinnelig laget til filmen Zabriskie Point (1969).
Innspilling
Platen ble spilt inn i Abbey Road Studios på datidens mest avanserte utstyr med blant annet 16-spors opptaker. Alan Parsons, som tidligere hadde samarbeidet med George Martin og The Beatles, var lydtekniker.Engineering the Sound: Pink Floyd’s ‘Dark Side of the Moon’ hos enmoreaudio.com«Studio Legends: Alan Parsons on "Dark Side of the Moon"» hos premierguitar.com Innspillingene i studio foregikk hovedsakelig mellom mai og juni 1972 da «Us and Them», «Money», «Time» og «The Great Gig in the Sky» ble spilt inn, og i januar 1973 da «Brain Damage», «Eclipse», «Any Colour You Like» og «On the Run» ble innspilt straks bandet kom tilbake til studio etter en turné i USA. I oktober 1972 spilte Dick Parry inn saksofon på «Us and Them» og «Money», og i januar ble det innspilt overdubbing med blant andre Clare Torrys vokal på «The Great Gig in the Sky». Lydmiksing og mastering ble fullført i februar 1973«Landmark Productions: Pink Floyd – The Dark Side of the Moon» hos musictech.net. Clare Torry var først flau og misfornøyd med sangen hun improviserte, mens bandet var forbløffet og imponert. Torry fikk 30 pund som var standard for et slikt vokalbidrag. Hun gikk senere til sak for å bli kreditert som låtskriver, noe bandet gikk med på.
Intervjuopptak Det var Roger Waters ide å la et antall tilfeldige personer svare på spørsmål om liv og død. Waters satte opp en båndopptaker med mikrofon samt et notestativ i Abbey Road Studios' studio 3. På notestativet lå kort som inneholdt spørsmål som «Hva er din favorittfarge?», «Hva er din favorittmat?», «Når var du voldelig sist?» og «Var volden berettiget?» samt diverse spørsmål om livet, døden og mentale tilstander. De mest interessante svarene ville bli benyttet på albumet. Roadien Chris Adamson fikk æren av å åpne albumet med sine ord «I've been mad for fucking years – absolutely years...».
En annen roadie, Roger «The Hat» Manifold, hadde de ikke fått noen respons fra, så han ble innspilt i et eget intervju foretatt av Waters«Dark Side Voices & Original Question Cards» hos thedarksideofthemoon.co.uk. Manifold står for ordene «... give 'em a quick, short, sharp shock ...» og «live for today, gone tomorrow, that's me ...». Bandets turnémanager Peter Watts (faren til Naomi Watts) bidrar med latteren som kan høres på «Brain Damage» og «Speak to Me». Hans daværende kone, Patricia «Puddie» Watts (nå Patricia Gleason), var ansvarlig for setningen om «the geezer was cruisin' for a bruisin'» som ble brukt mellom «Money» og «Us and Them», samt «I never said I was frightened of dying» halvveis i «The Great Gig in the Sky». Et av de mest kjente opptakene, «I am not frightened of dying. Any time will do: I don't mind. Why should I be frightened of dying? There's no reason for it – you've got to go sometime» og ordene som avslutter albumet, «there is no dark side in the moon, really. As a matter of fact it's all dark», kom fra Abbey Road Studios' irske dørvakt, Gerry O'Driscoll.
Paul McCartney og Linda McCartney spilte også inn sine svar, men Waters mente at de forsøkte for hardt på å være morsomme og ville derfor ikke benytte deres bidrag på albumet. Et bandmedlem i McCartneys band Wings, Henry McCullough, fikk derimot være med med ordene «I don't know, I was really drunk at the time»«PINK FLOYD’S ‘THE DARK SIDE OF THE MOON’: A TRACK-BY-TRACK GUIDE» hos ultimateclassicrock.com.
Plateomslag