thumb|Homer avbildet med lyre av den franske klassisisten Philippe-Laurent Roland (1746-1816). Den greske antikkens litteratur er litteraturen i oldtidens Hellas som ble skrevet på klassisk gresk, det vil si fra Homer og fram til senantikken. Den greske litteraturen er en sentral del av den klassiske litteraturen, og har hatt stor betydning for dannelsen av den vesteuropeiske kulturen. I litteraturhistorien følges den greske antikke litteraturen av middelalderens litteratur i Vest-Europa og av bysantinsk litteratur i sørøstlige Europa.
Til den greske litteraturen fra antikken hører epos som Homers Iliaden og Odysseen, det antikke greske dramaet, lyrikk samt filosofiske og vitenskapelige skrifter. Denne litteraturen ble selv påvirket fra hettittene og fra den øvrige Orienten. Grekerne selv spredde deres særegne litteratur og kultur under den hellenistiske sivilisasjon til landene rundt den østlige delen av Middelhavet, Midtøsten, Anatolia, og landene i den vestlige delen av Asia så langt unna som til India, men framfor alt påvirket grekerne romersk litteratur og kultur, som ble deres direkte arvtagere. Studier i den greske antikke litteraturen er en hovedkomponent i dagens klassiske studier og forskning.
Den førklassiske antikken thumb|left|Alkaios og Sapfo avbildet på en vase av Brygosmaleren, omkring 470 f.Kr. thumb|Homère et son guide («Homer ledet av sin sønn»), maleri av William Bouguereau (1874) Denne perioden i gresk litteratur strekker seg fra Homer og fram til 300-tallet f.Kr. og til Aleksander den store. Den engelske matematikeren og filosofen Alfred North Whitehead uttalte en gang at all filosofi er bare en fotnote til Platon.Whitehead, Alfred North: Process and Reality, The Free Press (1985), s. 39 Å antyde at all vestlig litteratur ikke er mer enn en fotnote til skriftene i oldtidens Hellas er en overdrivelse, men det er like fullt sant at den greske verdens tanker var så omfattende at det knapt er en idé som blir diskutert i dag som ikke allerede ble debattert av oldtidens forfattere.
Førklassisk tid, eller den arkaiske tid, også kalt for «de mørke århundrer», er preget av «analfabetisme», men ikke uten kultur og diktning. Levninger fra denne bronsealderen er de homeriske dikt, som ble fremført og videreført av skalder. Det var en muntlig litteratur, preget av sosiale konvensjoner og strenge grenser. Emne og form var gitt, språket rikt og stilisert, emnet var heroisk fortid. «Ti du har sunget saa livfuldt og sandt om akhaiernes skjæbne, om hvad de gjorde og led og alt hva de hist maatte døie...» sier Odysseus til skalden Demodokos i Odysseen.Homer: Odysseen, VIII, vers 489-491, ovs. av P. Østbye, Gyldendal (1923)
De tidligste kjente greske skriftene er mykenske, skrevet på Linear B, en stavelsesskrift på leirtavler. Disse dokumentene inneholder prosaiske nedtegnelser som hovedsakelig omhandler handel (lister, lagerbeholdninger, oppskrifter og lignende); ingen virkelig skjønnlitteratur har blitt avdekket. Flere teorier har blitt fremmet for å forklare dette merkelige fraværet. En er at mykensk litteratur, som verkene til Homer og andre episke dikt, ble framført muntlig ettersom stavelsesskriften Linear B ikke var velegnet for å nedtegne greske lyder (se ortofoniske prinsipp). En annen er at litterære verker, da de var forbeholdt en elite, ble nedskrevet på finere materialer som pergamenter, og av den grunn ikke har overlevd.
De fantes en rekke myter, sagn og epos som ble formidlet, men det meste har gått tapt, skjønt selv i antikken var grekerne selv enige om at Iliaden og Odysseen måtte rangeres over alt annet. At disse er langt eldre enn den tilskrevne opphavsmannen Homer gjenspeiles i de bevarte anakronismene, blant annet beskrivelsene av den foreldete teknikken med stridsvogner som ettertiden skjønte lite av. Blant mykenernes bronsevåpen snek det seg inn beskrivelser av jern. Dette har betydning for historikerne, men ikke for litteraturviterne, for også William Shakespeares historiske skuespill strutter av unøyaktigheter som har liten betydning for sammenhengen. Finley, M. I. (1980): Grekerne i antikken. Et møte med mennesker og kultur. Universitetsforlag. ISBN 82-00-05351-2. Side 21-22
Et særtrekk ved gresk litteratur er de guder som opptrer i de homeriske epos; aldri har det eksistert en slik ekstrem antropomorfisme, hverken før eller senere har guder vært mer lik mennesker, både i det ytre og i det indre, bortsett fra at de ikke kunne dø. De greske diktere opphøyde i praksis mennesket slik at de var gudenes speilbilde. Men det var først da grekerne fikk en skriftkultur at de var i stand til en systematisk undersøkelse av sin egen religion og religiøse forestillinger. Homer var da bare begynnelsen. Finley, M. I. (1980): Grekerne i antikken. Side 26 Den egentlige teogonien er tilskrevet Hesiod som ifølge Herodot «laget gudenes genealogi og tildelte de forskjellige guder spesielle navn og funksjoner, og uttalte seg om hvordan de så ut.»Herodots historie, bok II, kap. 53, Aschehoug (1960)
Den klassiske antikken Skriftlitteraturen right|thumb|Den restaurerte stoa til Attalos i Athen. Utdannelse i oldtidens Hellas var privat, ikke det offentliges ansvar. Det eksisterte private lærere, eller man var henvist til individuell veiledning fra eldre eller jevnaldrende, skjønt sofistene reiste rundt og tilbød undervisning i talekunst, filosofi og statsmannskunst for høy betaling. Undervisning var et forhold lærer-disippel. Finley, M. I. (1980): Grekerne i antikken. Side 77-78
Forskjellene i det greske samfunn var store. I Sparta synes det som om kun eliten hadde ferdigheter i skrift, mens det i Athen var langt bedre, og mot slutten av 400-tallet f.Kr. kunne de fleste lese, slaver og kvinner unntatt. Enkelte i Nikias' hær på Sicilia kunne ikke bare lese og skrive, men endog undervise i det. Ved begynnelsen av 300-tallet f.Kr. synes det som om det var en viss bokproduksjon, og det er påvist eksport av bøker til Sicilia, Svartehavet og Kypros.Cavallo, Giuglielmo: «Analfabetisme og bokproduksjon» i: Vegetti, Mario (1997): Nytt lys på antikkens litteratur, Cappelen. ISBN 82-456-0135-7, s. 195-196
Bøker ble framstilt av strimler med ark av papyrus klistret sammen kant i kant til de dannet en rull, og teksten skrevet i spalter. Bøker slik vi kjenner dem kom først langt senere. Å lese var tungt tilgjengelig. Det fantes ingen tegnsetting og ingen mellomrom mellom ordene. Handel med bøker skjedde i beskjedent omfang. Å legge for sterk vekt på det skrevne ord i gresk litteratur er således misvisende. Grekerne holdt taler og lyttet. Til og med deres arkitektur var preget av det talte ord, de store utendørsteatrene, forsamlingshallene som det karakteristiske ved alle greske byggverk, den overbygde, åpne søylegangene, stoaen. Begrepet for filosofien til stoikerne har sitt navn fra stoaen.
Lyrikk ble skapt på tanke på offentlig framføring, ofte med kor, og selv ved prosa var det tilfelle, Herodot holdt offentlige opplesninger fra sitt historieverk, og Platon, som selv var en produktiv forfatter, ga åpent uttrykk for mistro til skriftlitteraturen da man ikke kunne stille den spørsmål. Sokrates dyrket samtalen og skrev aldri en linje.
Episk poesi thumb|Akilles pleier den sårete Patroklos, identifisert ved inskripsjoner på den øvre delen av vasen. Attisk rødfigur, ca 55 f.Kr. Begynnelsen på gresk litteratur er preget av to monumentale episke verker; Iliaden og Odysseen. Den antatte forfatteren selv, Homer, er innhyllet i mystikk. Selv om bøkene er kreditert ham er det sikkert at deres røtter strekker seg langt tilbake før hans tid. Iliaden er den berømte fortellingen om den ti år lange Trojakrigen fra den greske bronsealderen. Den er sentrert om guden Akilles som har verdsliggjort det greske heroiske idealet.
Mens Iliaden er ren tragedie er Odysseen en blanding av både tragedie og komedie. Det er fortellingen om sjøfareren Odyssevs, en av krigerne fra Trojakrigen. Etter å ha kjempet ti år i krigen tilbringer han ytterligere ti år på å seile hjem til sin hustru og familie. I løpet av denne ti år lange sjøreisen mister han sitt skip, sine kamerater og kommer til sist hjem til Ithaka forkledd som en tigger.
thumb|left|Romersk bronsebyste, den såkalte Pseudo-Seneca, nå muligens identifisert som Hesiod. thumb| I gresk mytologi sto gudinnen Nyx ved eller nær begynnelsen av skapelsen. Som det første verket i den greske antikke litteraturen benyttet Homer epos på heksameter i Iliaden. Den ble nedtegnet på 700-tallet f.Kr., men bygger på muntlig tradisjon. Verkets avhengighet av Homer og dets forhold til faktiske historiske hendelser har blitt livlig diskutert, også det homeriske spørsmål om hvordan opphavet skal bedømmes. Begge disse verkene er basert på gamle legender. Fortellingene er forkledd i et språk som er enkelt, direkte, uttrykksfullt og veltalende. Begge verkene er like lesbare i dag som de var i oldtidens Hellas. Med disse to verkene har Homer blitt karakterisert som den vestlige litteraturens far.
Eposet, dramatiske og opphøyde fortellinger i bundne vers og med formellspråk, er en av de eldste litterære sjangre og som fantes allerede i Orienten med Gilgamesjeposet og andre, noe som også er et belegg for en østlige innflytelse. Formellspråket i eldre epos ble hos Homer de typiske stående epitetene, skjønt en del former ble overtatt direkte («så han talte og satte seg ned»). Mens eldre orientalske epos kunne strekke seg over et langt tidsrom, utspiller Iliaden seg i løpet av 53 dager og Odysseen på 40 dager. Materialet i de homeriske epos ble anvendt allerede under antikken, og har fortsatt blitt benyttet som emne for litterære verk i vår samtid, dels i form av intertekstualitet, og dels gjennom å bearbeide motivene.
Nesten samtidig som Homer nedtegnet sine epos skrev Hesiod sitt læredikt Theogonien (Gudenes tilblivelse) på heksameter, samt Arbeid og dager, et dikt på rundt 800 vers. Selv denne sjanger har sitt orientalske lån, og minner om eldre litteratur fra andre land på andre språk. På samme måte som det diskuteres om Homer noen gang har eksistert har den samme omtalen også kommet Hesiod til del, men Arbeid og Dager inneholder også en del biografiske opplysninger om Hesiod selv, noe som styrker teorien om at han var en faktisk person. Han var en bonde fra Boiotia i sentrale Hellas, og det er antatt han levde og skrev i tiden rundt 700-600 f.Kr. Arbeid og Dager er en troverdig beskrivelse av det fattige landelivet han kjente godt og det fremmet prinsipper og regler for bønder. Theogonien er en systematisk redegjørelse av skapelsen og om gudene. Livfullt beskrives menneskehetens tidsaldre, begynnelsen på gullalderen for lenge siden, og sammen med Homers verker er dette det nærmeste grekerne kommer en bibel; Homer fortalte om en heroisk ikke altfor fjern fortid mens Hesiod beriket grekerne med skapelsesfortelling og på den motsatte side av skalaen, en redegjørelse av samtiden og hverdagslivets praktiske regler.
Det grunnprinsipp som det antikke greske verseskjema var bygget opp med var som med alle språkgrupper, oppbygd rundt språkenes særegne egenart. Grekernes kvantifiserende vers bygget på stavelsenes lengde slik at rytmen kom fram som ordning mellom korte og lange stavelser. I kontrast bygde de romanske språkene på en forestilling om stavelsenes likeverd slik at det var deres samlede antall som hadde betydning, og i germanske språk var det stavelsenes dynamiske aksent, trykket, som var viktig, foruten også vekslingen mellom sterke og svake trykk. Grekernes vers er regelmessig rimløse. De regnet sine versemål i «føtter» som besto av lange og korte stavelser i ulike sammenstillinger, og kunne være meget kompliserte. Av den grunn er det også vanskelig å oversette greske dikt fra oldtiden til eksempelvis norsk.Lervik, Åse Hiorth (1972): Elementær verselære, Universitetsforlaget. ISBN 82-00-01766-4. Side 9, 11
Lyrisk poesi thumb|300px|Sapfo og Alkaeos av Mytilene, ved Lawrence Alma-Tadema (1881).