Historien til Iran (Persia) omfatter flere tusen år og strekker seg fra de tidlige sivilisasjonene i Elam til etableringen av Den islamske republikk Iran i 1979. Den antikke nasjonen Iran var historisk kjent i vesten som Persia inntil 21. mars 1935. Navnet ble brukt i vest på grunn av det greske navnet for Iran, Persis. Persia blir brukt for å beskrive nasjonen Iran, dets folk eller dets antikke imperier. Perserne kalte landet sitt for Iran/Iranshahr siden sasanidenes tid.
Navnet Persia kommer fra en region sør i Iran, kalt Fars eller Pars på persisk. Persis er den helleniserte formen for Pars, som var bakgrunnen for at europeiske nasjoner kalte det Persia. Denne regionen var kjernen for det opprinnelige persiske imperiet. Vesten henviste til staten som Persia inntil 21. mars 1935 da Reza Shah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets innfødte navn, Iran, som betyr ariernes land.
Persia var en gang en supermakt, et betydelig imperium, men har med jevne mellomrom blitt overkjørt av invasjoner og har fått sitt territorium endret opp gjennom århundrene. På grunn av invasjoner av makedonere, arabere, seldsjukk-tyrkere, mongoler og andre, og på grunn av at det ofte har blitt viklet inn i affærene til større makter, har Persia alltid revurdert sin nasjonale identitet og har utviklet en spesiell politisk og kulturell enhet.
Rundt 2000 f.Kr. migrerte ariere til landet Iran i tre grupper: medere, persere og parthiere. Det var da dette landet ble kalt Iran, som betyr ariernes land. Persere, forfedre til dagens iransk persiske folk bosatte seg i Sentral-Iran. Mederne, (forfedre til dagens aserbajdsjanere og kurdere) bosatte seg i et område som inkluderte dagens Hamadan i øst, Kurdistan i vest og Aserbajdsjan-regionen i nord. Medernes område var avgrenset mot sør av Isfahan, en av bosetningene til de akamenidiske persere. Parthiere bosatte seg i området mellom Gurgan, Damghan og Neishabur.https://www.worldhistory.org/Persian_Warfare/https://iranpress.com/iranian-ethnic-groups-what-iran-is-known-forhttps://gracethrufaith.com/end-times-prophecy/the-return-of-the-medes/https://referenceworks.brillonline.com/entries/encyclopaedia-iranica-online/azerbaijan-COM_6200
Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra Persis, det antikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under akamenidenes dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestre India til Hellas. Det ble nedkjempet av Aleksander den store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av partherenes og sasanidenes imperium. Det siste ble slått av islamske arabiske styrker i det 7.århundre som ble fulgt av seljukkene, mongolene og Timur Lenk.
Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Det var en viss innvandring av arabere i sørvest. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. Det har vært begrenset migrasjon mellom folkegruppenes tradisjonelle områder. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.
Iran har ikke vært direkte underlagt europeisk kolonistyre, men merket presset fra russisk og vesteuropeisk ekspansjon på 1800-tallet. Under andre verdenskrig var landet under russisk og britiske kontroll.
Oldtiden
thumb|260px|left|Gyllen rhyton (drikkehorn) fra Irans akamenide-perioden. Nasjonalmuseumet i Iran. De tidligste faste bosetningskulturene dateres til 18 000-16 000 år siden. Det sjette årtusenet f.Kr. så et nokså avansert landbrukssamfunn med bylignende befolkningssentra.
thumb|Byste av dronning Musa, konen til Fraates IV, i Nasjonalmuseumet i Iran. thumb|«Få nasjoner i verden gir en bedre begrunnelse for studier i historie enn Iran» Richard Nelson Frye, i The Golden Age of Persia.
Mange dynastier har hersket i Persia opp gjennom tidene. Forskere og arkeologer er bare i startgropen av å oppdage utstrekningen av det uavhengige, ikke-semittiske elamitt-imperiet og Jiroft-sivilisasjonen(2) (3) som mange av de som bygget ziggurater og byer før de greske og egyptiske statene oppstod. På slutten av det andre årtusenet, slo nomader fra Sentral-Asia seg ned i Persia.
Det første ekte imperiet av globale dimensjoner i Persia, blomstret under akamenidene (559-330 f.Kr.) Dynastiet var grunnlagt av Kyros den store som samlet de forskjellige stammene og kongedømmene til en samlet enhet. Etter den hellenistiske perioden (300-250 f.Kr.) kom parthernes (250 f.Kr.-226 e.Kr.) og sasanidenes (226-651) dynastier.
Romerne erobret vestlige deler av det moderne Iran, mens Partherriket eksisterte i nordøst. Romerne kalte de aserbadjsjanske området for Albania.
Islamsk erobring
Innen et år etter Muhammeds død i 632, var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kalif, kunne begynne kampanjen mot de bysantinske og sasanidiske imperiene.
Beduin-araberne som kastet sasanideimperiet var drevet ikke bare av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, islam. De rike sasanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne. Erobringen av Persia og videre var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter.
Middelalderen Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som det niende århundret. Kort tid etterpå begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne, etterhvert ble de religiøse figurer mens krigerslavene hersket. Ettersom makten til abbasid-kalifene minket, steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), opprinnelig i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk slaveguvernør av samanidene, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte til 1186.
På slutten av 1000-tallet dannet seldsjukkene et stort imperium i Vest-Asia med kjerne i det moderne Iran og Irak. På 1200-tallet hersket ilkhanene over det samme området.
Flere samanid-byer ble tapt til den tyrkiske gruppeen seldsjukkene, en klan av oghuz (eller ghuzz)-tyrkerne, som levde nord for Amu-Darja. Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 gav kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «kongen av østen». Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer. De brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.
En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare område i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.
Under Safavidene Safavidene var et persisk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablerte sjiaislam som Persias offisielle religion. Sjah Ismail I satte målbevisst i gang omvending av perserne til tolver-sjia. Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfor Det osmanske rike som var safavidenes rival. Ismail inviterte islamsk lærde fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain og Jabal Amel (Libanon). Under safavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk. I det 16. århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet med safavide-dynastiet og andre linjer av konger eller sjaher. I 1785 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovins Mazandaran til Teheran.
Før første verdenskrig
thumb|Amin-o-Dowleh, leder av den kongelige persiske utsendingen til hoffet til Napoleon III.Persia gikk gjennom en fornyelse under safavide-dynastiet (1502–1736), der den mest prominente figuren var sjah Abbas I. Erobreren Nadir Shah og hans etterfølgere ble fulgt av zand-dynastiet grunnlagt av Karim Khan, qajar- og pahlavi dynastiene, de to siste hhv. 1795-1925 og 1925-1979.
I det 17.århundret hadde de europeiske landene, inkludert Portugal, Storbritannia, Russland og Frankrike, allerede etablert kolonistiske fotfester i regionen. Iran tapte som et resultat herredømme over mange av sine provinser til disse landene via Turkmanchay-traktaten, Gulistan-traktaten og andre.
Krig med Russland og med Storbritannia I 1813 avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Baku til Russland. Etter den russisk-persiske krig 1826–1828 måtte Iran ved Turkmantsjaj-traktaten avstå områder i det sørlige Kaukasas (dagens Armenia, Nakhitsjevan og deler av Aserbajdsjan) til Russland. Rivalisering om kontroll over Herat (nå i Afghanistan) ledet til krig med Storbritannia 1856–1857. Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet. Tap av landområder overbeviste den dominerende eliten om at landet var sårbart og de fryktet at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.
I løpet av det 1800-tallet kom Persia under press fra både Russland og Storbritannia.
Opprør og modernisering Moderne iransk historie begynte med et nasjonalistisk opprør mot sjahen (som forble ved makten) i 1905, opprettelsen av en begrenset konstitusjon i 1906 (som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki), og funnene av olje, se William Knox D'Arcy og British Petroleum. Storbritannia og Russland kappet om å kontrollere området, og regulerte den til slutt i en avtale i 1907 som delte regionen inn i innflytelsessfærer.
Forfatningen av 1906 venstre|miniatyr|Ahmad var den siste sjahen i Qajar-dynastiet Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen ga i 1905 etter for press og lot en komite utarbeide forslag til forfatning. Grunnloven som ble signert av sjahen var i stor grad basert på Belgias fra 1831. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven ga islam en betydelig rolle: Sjiaislam skulle være statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, og publikasjoner eller organisasjoner som var skadelige for islam ble forbudt. Rettsvesenet ble reformert etter europeisk mønster, og innbyggerne fikk visse borgerretter. Grunnloven etablerte to parallelle domstolssystemer: Ett for religiøse saker og ett for sivile saker..
Storbritannia og Russland mislikte utviklingen i landet og forsøkte å dele landet mellom seg. I 1908 brukte sjahen kosakkbrigaden, opplært av russiske offiserer, mot nasjonalforsamlingen, og det brøt ut borgerkrig. Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909, og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.Shevlin, N. (1998). Velayat-e Faqih in the constitution of Iran: The implementation of theocracy. U. Pa. J. Const. L., 1, 358.