Émile Édouard Charles Antoine Zola«Émile Zola», Larousse (1840–1902)«Emile Zola Biography (Writer)». Infoplease. var en fransk forfatter, den mest betydningsfulle innenfor naturalismen, og han definerte kunstverket som «et hjørne av virkeligheten sett gjennom et temperament».Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal, s. 175 Zola var også en viktig drivkraft i den politiske liberaliseringen av Frankrike, som forsvarer av demokrati og menneskerettigheter og i renvaskelsen av den falsk anklagde og dømte Alfred Dreyfus, artillerioffiser i den franske hæren. Den striden fikk sitt dramatiske vendepunkt i Zolas berømt avisoverskrift og artikkel: «J’accuse…!» («Jeg anklager»).
Zola ble (forgjeves) nominert for den første og den andre nobelprisen i litteratur, både i 1901 og 1902.«Nomination Database - Literature – 1901». Nobelprize.org.«Nomination Database - Literature – 1902». Nobelprize.org.
Hans liv ble skildret i den Oscar-belønnede filmen Emile Zolas liv fra 1937.
Liv og virke Tidlige år thumb|left|upright|Zola med sine foreldre. Zola ble født i Paris i 1840. Hans far, François Zola (egentlig Francesco Zolla), var en italiensk ingeniør. Med sin franske hustru, Émilie Aubert, flyttet familien til Aix-en-Provence i sørøstlige Frankrike da Émile var tre år gammel. Her ble han venn og klassekamerat med Paul Cézanne. Faren var i gang med et stor ingeniørprosjekt da han døde i 1847. Smarte forretningsfolk rykket inn og skodde seg på prosjektet. Zolas mor ble sittende igjen med praktisk talt ingenting. I 1858 flyttet familien til Paris i et siste forsøk på å vinne sin rett.
I mange år var den unge Zola en frustrert romantiker som ikke levde opp til sitt eget ideal om å fortsette farens arbeid som byggherre og ingeniør. Hans mor hadde planlagt at han skulle utdanne seg som advokat, men Émile Zola greide ikke å kvalifisere seg. Alt i 1860 bestemte han seg for å bli forfatter. I 1867 giftet han seg med en ung pike fra arbeiderklassen, tidlig foreldreløs og som forhutret hadde forsøkt å forsørge seg selv som blomsterbinderske.Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 132-133
Zola begynte å skrive i en romantisk stil, men før hans gjennombrudd som forfatter, arbeidet han som kontorist i firma som drev med skipsfart og deretter i salgsavdelingen i bokhandelen Hachette. Han begynte også å skrive omtaler av litteratur og kunst i avisene. Som politisk journalist skjulte han ikke at han mislikte Napoleon III som med hell fungerte som president under opprettelsen av Den andre franske republikk, kun for å misbruke denne posisjonen ved å benytte den som et springbrett for statskuppet som gjorde ham til keiser av Frankrike.
Forfatterskap thumb|left|Portrett av Édouard Manet (1868) thumb|upright|Zola tidlig i sin karriere. I løpet av sine tidlige år skrev Zola flere korte fortellinger og essayer, fire skuespill og tre romaner. Blant hans tidligste bøker var Contes à Ninon, utgitt i 1864. Med utgivelsen av hans smått selvbiografiske roman La Confession de Claude (1865) fikk politiets oppmerksomhet. Bokhandelen Hachette fant det best å trekke arbeidsgiverforholdet tilbake. I 1867 fikk han utgitt spenningsromanen Les Mystères de Marseille som føljetong.
Etter hans første store roman, Thérèse Raquin (1867), hvor han sjokkerte det borgerlige lesende publikumet med sin «følelsesløse» undersøkelse av dyriske drifter som førte til mord og selvmord,Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie. Oslo: Gyldendal, s. 176 begynte Zola en stor bokserie på tjue romaner som ble kalt for Les Rougon Macquart (1871-1893), om en familie og slekt under den andre republikken hvor «dets samvittighetsløse forretningsvindel, ets politiske korrupsjon og ublu dobbeltmoral» fikk sitt ettermæle fylt av «avsky og indignasjon.» Romanene følger undersøker to greiner av en familie: den borgerlige og respektable Rougonene og de proletariske og mindre respektable Macquartene i fem generasjoner.
Mer enn halvparten av Zolas romaner var en del av hans kollektivroman på tjue bøker som Les Rougon-Macquart utgjorde. I motsetningen til Honoré de Balzac, som i midten av sitt forfatterskap, syntetiserte sitt forfatterskap som La comédie humaine (den menneskelige komedie), hadde Zola allerede fra begynnelsen da han var 28 år tenkt ut den fullstendige utformingen av sin bokserie. Med handling fra Frankrikes andre keiserdømme, sporer romanene de miljømessige påvirkningene av vold, alkohol og prostitusjon som ble mer alminnelig i løpet av den industrielle revolusjons andre bølge.
I bokserien Les Rougon Macquart framstår slekten som prosess hvor medlemmene degenereres; i biologiske og moralske forfall, og beskrives nær klinisk som fysiske og psykiske sykdommer. Zola aktet å komme så tett inn på sannheten som en obduksjonsprotokoll. Bokseriens undertittel minner vitenskapelig avhandling i sin utforming; Histoire naturelle et sociale d'une famille sous le Second Empire («Natur- og sosialhistorie om en familie under det andre keiserrike»). Som han beskrev sine planer for bokserien: «Jeg ønsker framstille ved oppbruddet av et århundre av frihet og sannhet en familie som ikke kan styre seg selv i dens jag etter å besitte alle de gode ting som framskrittet gjør tilgjengelig og er avsporet av dens eget moment, de fatale omveltninger som følger fødselen av en ny verden.»Zola, «Emile Edouard Charles Antoine ( 1840 - 1902)» , The Infidels«Emile Zola», American Society of Authors and Writers
Fra 1877 med utgivelsen av l'assommoir (Sleggen) ble Émile Zola både vellykket og rik. Han ble bedre betalt enn eksempelvis Victor Hugo. Det var en ubarmhjertig klar skildring om hvor lite som skal til for arbeiderklassens ungdom, tross gode forsetter og anstrengelser, miste fotfestet og bukke under i elendighet på grunn av alkohol. Det er ikke en roman mot alkoholisme. Brennevinet er ikke årsaken, men symptomet, et stadium i forfallet. Årsaken ligger i at det knapt finnes muligheter å unnslippe elendigheten.Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 134
For Zola var det en personlig roman. Han hadde selv vært fattig i storbymiljø; hans hustru hadde vokst opp i det samme miljøet. Romanen var i seg selv den første litterære skildringen av proletariatet sett innenfra. Som sådan ble romanen både et sjokk på det lesende publikum og en samtidig en stor suksess. Innen året var over var Zola blitt berømt. Pengene strømmet inn til forfatteren og forleggeren, som i sin tid hadde satset på Zola kun for at poeten Théophile Gautier hadde anbefalt ham.Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 135 Zola kunne kjøpe seg et hus til en verdi av 300 000 franc i Médan i nærheten av Paris«Literary gossip». The Week : a Canadian journal of politics, literature, science and arts 1 (4): 61. 27. desember 1883. og innta sin posisjon som en litterær førerskikkelse. Han organiserte kulturelle middagsselskap med Guy de Maupassant, Joris-Karl Huysmans og andre i sin luksuriøse villa.
Naturalismen fødes thumb|left|Zola, 1870. thumb|Forfatterne ved bordet: Daudet, Flaubert, Zola, og Ivan Turgenev Naturalismen fikk sitt gjennombrudd med Zolas l'assommoir i 1877. Zolas energi førte ikke bare egne romaner ut i verden, men trakk også hans venners og eldre forfattere med seg. Det var som åndsfrender av Zola at Honoré de Balzac og senere Stendhal ble internasjonalt kjent og oversatt. Naturalismen som litterært program og ide ble lansert på fransk vis over en middag. Det skjedde i restaurant Trapp den 16. april 1877. De som var til stede var to grupper som Zola hadde dannet. Den ene var eldre mestre, «fiaskoforfatternes middager», Les dîners des auteurs sifflés, hvor adgangskortet var minst én teaterfiasko.«The Palais-Royal» , Writers in Paris. Til denne tilhørte Zola og Alphonse Daudet, begge i tredveårene, og de tjue år eldre Flaubert, Edmond de Goncourt og russeren Ivan Turgenev.Beyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 126-127 Den andre gruppen, den yngre Médan-gruppen, møttes hjemme hos Zola hver torsdag, bestående av Zola, Maupassant, Huysmans, og de mindre kjente elevene Paul Alexis (som figurerte på Cézannes maleri med Zola), Henri Céard og Léon Hennique. Menyen for fellesmiddagene var «naturalistiske»; som Pontage purée Bovary, Truite saumonée à la Fille ElisaGoncourt utga sin triste fortelling om den prostituerte Elisa året etter. Goncourt var mer enn forutsetning for naturalismen, ingen årsak; Daudet gjorde suksess fra 1875 med en rekke naturalistiske romaner som siden har blitt glemt; Guy de Maupassant var vel egentlig aldri naturalist, men var en elev av Flaubert. Det er først og fremst Zola som naturalismens forkjemper og dens ideolog.Goncourt, Flaubert, Daudet, Zola, MaupassantBeyer, Edvard et al (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 9 Naturalismen, Oslo: Cappelen, s. 128
Den foregående litterære realismen ønsket å skildre virkeligheten på en troverdig måte og skape menneskelige figurer som utover å være individuelle, psykologiske portretter, også representerte bestemte typer. Hva som skilte naturalismen fra realismen var at den naturalistiske diktningen i Frankrike hadde et positivistisk vitenskapssyn. Positivismen vokste fram som en filosofisk reaksjon på det verdensbilde hvor naturvitenskapen hadde fortrengt religionen som en altomfattende forklaring. Det var filosofen Auguste Comte og hans store verk Cours de philosophie positive (skrevet mellom 1830 og 1842). «Det positive» er den fysiske og nøyaktige virkeligheten som er emnet for Comte, mens det metafysiske faller utenfor interessefeltet. Mens Comte la det filosofiske grunnlaget for naturalismen, var det Hippolyte Taine med sine kultursosiologiske tanker som formulerte dens litterære program. Kunsten er ifølge Taine et resultat av tre faktorer som virker sammen: rase, miljø og tidspunkt. Naturalismen var både en kritikk av realismen og som en ytterliggående utgave av den. Der realismen åpnet for debatt, og således muligheten for endring, var naturalismen deterministisk: mennesket er et produkt av arv, miljø og destruktive drifter.Haarberg, Jon et al (2007): Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjon, Oslo: Universitetsforlaget, s. 396
Zola var både innbefatningen av den rendyrkede naturalistiske forfatter, og paradoksalt nok et slående eksempel på en som selv avvek fra sine egne bombastiske teorier. Ifølge hans egne teorier er romanen både samtiden og framtidens litteraturform ved å skildre den sosiale og den psykologisk virkelighet. Dens virkelighetskildring skal være like presis og konkret som en vitenskapelig avhandling. Den eksperimentelle, vitenskapelige metode skal benyttes i romanen. Forfatterens egne og personlige tanker og fordommer skal reduseres til kun objektive fakta. Zola mente selv at hans naturalistiske skjønnlitteratur er vitenskapelig observert, og skrev teoretiske manifester, som Le Roman expérimental (1880) og Le Naturalisme au théâtre, les théories et les exemple (1881), hvor han la fram sin målsetting og forsvarte sine metoder. Som Hippolyte Taine og Claude Bernard la han fram analogier mellom naturforskeren og dikterens arbeidsmetoder, og betraktet sine egne romaner som «veldige eksperimenter» hvor den determinerende innflytelsen til arveligheten og miljøfaktorene kan studeres.