thumb|Denne manuskriptsiden (folio 292r) fra Kellsboken inneholder en rik dekorert tekst som åpner Bibelens Johannesevangeliet. thumb|Portrett av kong David som victor, seierherre, i manuskriptet Durham Cassiodorus, antagelig fra Northumbria tidlig på 700-tallet.Nordenfalk, ss. 29, 86-87 Insulær kunst, tidvis også kjent som hiberno-saksisk kunst, refererer til kunst og kunsthåndverk som ble produsert på De britiske øyer, særlig Irland, i tidlig middelalder. Begrepet er avledet fra det latinske ordet insula, «øy». I denne perioden delte Irland og de øvrige britiske øyene, hovedsakelig England og Skottland, et felles stilistisk kunstuttrykk som skilte seg fra resten av Europa. Kunsthistorikere grupperer insulær kunst som en del av kunsten i den europeiske folkevandringstiden, foruten også tidlig vestlig middelalderkunst. Det er kombinasjonen av disse to tradisjonene som har gitt stilen dens særegne karakter.Honour & Fleming, ss. 244-247; Pächt, ss. 65-66; Walies & Zoll, ss. 27-30
Det meste av insulær kunst har sin opprinnelse fra irske klostre knyttet til keltisk kristendom, eller metallarbeider for den verdslige eliten. Perioden begynner en gang rundt 600 e.Kr. i kombinasjonen av såkalt keltiske (eller irske) stiler og angelsaksiske (eller engelske) stiler.Det er ingen insulære manuskripter som er blitt datert til tiden før år 600, men en del smykker, hovedsakelig irske, er datert til 500-tallet, se Youngs, ss. 20-22. Tidlig historie for angelsaksisk metallarbeider er dominert av funn fra tidlig 600-tallet ved Sutton Hoo, men det er åpenbart at disse var produktet av veletablert tradisjon hvor kun mindre stykker har overlevd til ettertiden, se Wilson, ss. 16-27. De tidligste piktiske steinmonumentene i Skottland synes imidlertid å vær datert til 400-tallet, se Laing, ss. 55-56. Perioden for stilens høydepunkt ebbet ut med forstyrrelsen av klostrene og det aristokratiske livet ved angrep fra norrøne vikingangrep som begynte mot slutten av 700-tallet. Disse synes særlig å ha forstyrret arbeidet på Kellsboken, og det er ingen senere evangeliebøker som var preget av tilsvarende mengde illuminasjoner eller av tilsvarende kunstneriske kvalitet som Kellsboken.Dodwell (1993), ss. 85, 90; Wilson, ss. 141 I England ble stilen blandet inn og opptatt i angelsaksisk kunst en gang rundt 900, mens i Irland fortsatte stilen fram til 1100-tallet hvor den ble blandet inn og opptatt i romansk kunst. Interessant nok skjedde det i tiden 900-1100 en del gjensidig utveksling mellom norrøn og irsk/nordengelsk kunsthåndverk i form av abstrakte mønstre.Irske eller norrøn-irske metallarbeidere etterlignet eller videreførte den norske urnesstilen og ringeriksstilen. Tilsvarende trekk er også funnet i Northumbria, se tidsskriftet Spor nr 1, 1994 (PDF) Irland, Skottland og kongedømmet Northumbria i nordlige England er de mest betydningsfulle sentra, men eksempler ble tilsynelatende også produsert i sørlige England, Wales,Den sene Ricemarch-psalteret (bønnebok) er antagelig av walisisk opprinnelse, og den langt eldre Hereford-evangeliene er også muligens walisisk, se Grove Art Online, S2. Deer-boken, det tidligste manuskript med skotsk-gælisk tekst, er et insulært produkt fra østlige Skottland, se igjen Grove Art Online. og på det europeiske fastlandet, særlig Gallia (dagens Frankrike), i sentra grunnlagt av irsk-skotske og angelsaksiske misjonærer. Innflytelsen fra insulær kunst påvirket all påfølgende europeisk middelalderkunst, særlig i de dekorative elementene i romansk og gotiske manuskripter og bokkunst.
Bevarte eksempler av insulær kunst er hovedsakelig illuminerte manuskripter, metallarbeid (som smykker, hjelmer, våpen og lignende) og steinutskjæringer (steinmonumenter og høykors). Overflatene er omfattende dekorert med detaljerte, intrikat og utspekulerte mønstre uten noe forsøk på å gi inntrykk av rom eller dybde. De beste eksempler er Kellsboken, som er høydepunktet og betraktes i dag som en irsk nasjonalskatt, men også Lindisfarne-evangeliene, Durrow-boken, broscher (utsmykkete spenner for kvinner og menn) som Tara-brosjen, og steinkors som angelsaksiske Ruthwell-korset. I manuskripter kunne en hel side være dekket av utelukkende abstrakte mønstre uten medfølgende tekst, teppesider, og er et karakteristisk trekk ved insulære manuskripter, men tekst smykket med figurer (også en insulær oppfinnelse), Eusebius av Cæsareas kanonske tabeller og figurative miniatyrer, særlig portretter av og symboler for evangelistene var også vanlige.
Begrepet thumb|Folio 309r i Kellsboken inneholder tekst fra Johannesevangeliet skrevet i insulær majuskel av skriveren som kjennes som Hånd B. Begrepet «insulær kunst» er avledet fra begrepet insulær skrift, først benyttet av Oxford English Dictionary i 1908,Oxford English Dictionary (OED): «Insular 4 b., selv om det synes åpenbart fra deres sitat av 1908 var bruken av begrepet allerede etablert; Hicks daterer den første bruken til 1901. og er også benyttet for gruppen av insulære keltiske språk, eller øykeltiske språk, av lingvister.Tilsynelatende en nyere bruk fra rundt 1970-tallet og framover som i verkene til eksempelvis Cowgill, Warren (1975): «The origins of the Insular Celtic conjunct and absolute verbal endings» i: Rix, H. (red.): Flexion und Wortbildung: Akten der V. Fachtagung der Indogermanischen Gesellschaft, Regensburg, 9.–14. september 1973. Wiesbaden: Reichert. ss. 40–70. ISBN 3-920153-40-5.
Opprinnelig ble begrepet benyttet hovedsakelig til å beskrive dekorasjonsstilen av illuminerte manuskripter, noe som unektelig er det mest tallrike av de bevarte objekter som benytter stilen, men begrepet insulær kunst benyttes i dag bredt for samtlige kunstarter. Det har fordelen i gjenkjennelsen av en stilenhet over hele De britiske øyer, mens de som unngår å benytte begrepet har årsak i moderne irsk nasjonal sensitivitet, og ved diskusjoner om stilens opprinnelse, og diskusjon om den geografiske opprinnelsen til bestemte verker, noe som også kan være et sensitivt emne.Schapiro, ss. 225-241, Nordenfalk, ss. 11-14, Wailes & Zoll, ss. 25-38, Wilson, ss. 32-36, gir redegjørelser av en del av disse akademiske stridighetene; Oxford Art Online: «Insular art» , The Oxford Dictionary of Art
En del kilder skiller mellom en «utvidet periode mellom 400- og 1000-tallet, fra romernes avreise [fra Britannia] til begynnelsen av romersk kunst» og en «mer spesifikk fase fra 500- til 800-tallet mellom konverteringen til kristendommen og vikingbosetningene».Hicks, Carola Forskeren C. R. Dodwell har på den andre siden sagt at i Irland fortsatte «den insulære stilen bortimot uten utfordringer fram til den anglo-normanniske invasjonen i 1170; faktisk var det eksempler av den så sent som på 1200- og 1300-tallet.»Dodwell (1993), ss. 90.
Bakgrunn Historisk bakgrunn I motsetningen til den samtidige bysantinske kunsten, og kunsten i de fleste betydelig perioder, kom insulær kunst ikke fra et samfunn hvor stilistiske fellestrekk ble spredt over et større antall ulike typer kunstobjekter. Samfunnet over hele De britiske øyer var effektivt et jordbrukssamfunn, bygningene var enkle og rudimentære, og det var ingen særskilt arkitektonisk stil. Det ble helt sikkert skapt mindre kunstobjekter i forgjengelige materialer, som i tre og lær, som ikke har overlevd til ettertiden, og således ikke kan bedømmes. Hva som er blitt bevart er metallarbeider, skulpturer, og religiøs bokkunst. Både de religiøse og de verdslige oppdragsgiverne av kunsthåndverk forventet å bli blendet av de individuelle objektenes prakt, og disse var uansett mer blendende i deres verden som manglet visuell forfinelse.Henderson ss. 48-55; Dodwell, ss. 19 og hele kapittel 7.
thumb|300px|Iona-klosteret på den avsidesliggende øya Iona var et sentrum for keltisk kristendom. Særlig på Irland i tidlig middelalder var den geistlige og verdslige elite ofte meget tett sammenknyttet. En del abbedier ble holdt i generasjoner innenfor en mindre slekt.Youngs, ss. 13-14 Irland var delt i svært mange småkongedømmer, nesten for mange for historikere kan holde rede på, mens det i angelsaksiske Britannia var et mindre antall av langt større kongedømmer. De irske, piktiske og angelsaksiske elitene hadde lange tradisjoner med metallarbeid av den fineste kvalitet. Mye av arbeidene var produsert for personlig utsmykning av eliten. Den insulære stilen oppsto i sammensmeltningen av to stiler, de opprinnelige hedenske keltiske og germanske dyremotivene i en ny kristen kontekst, og med en del oppmerksomhet for den senantikke stil, særlig i deres anvendelse i manuskripter, som var en ny type kunstobjekt for begge tradisjoner.Youngs, ss. 15-16, 72; Nordenfalk, ss. 7-11; Pächt, ss. 65-66
Den rolle som kongedømmet Northumbria utgjorde i dannelsen av den nye stilen synes å ha vært vesentlig. Det angelsaksiske kongedømmet som lå lengst nord fortsatte å ekspandere inn i keltiske og piktiske språkområder, men etterlot det stedegne befolkningen hovedsakelig uforstyrret i områder som Dalriada, Elmet og kongedømmet Strathclyde. Iona-klosteret, det irske klosteret på øya Iona i Indre Hebridene ble etablert av den hellige Columba (Colum Cille) i 563. Det skjedde på en tid da Iona var en del av Dalriada og som omfattet områder i både Skottland og Irland. Selv om den første konverteringen til kristendommen av en northumbrisk konge, Ædwine i 627, ble utført av presteskapet fra den romersk-katolske gregorianske misjonen til Kent, var det den keltiske kristendommen fra Iona som innledningsvis var mest innflytelsesrik. Iona-klosteret grunnla et søsterkloster på øya Lindisfarne på den engelske østkysten i 635. Imidlertid forble Northumbria i direkte kontakt med Roma og andre betydningsfull klostersentra som hadde blitt grunnlagt av den hellige Wilfrid. Ved kirkemøtet i Whitby i 664 ble det bestemt at det var den romersk-katolske praksis som skulle være gjeldende, særlig i spørsmålet av datering av påsken, ikke keltisk kristen, noe som førte at Iona trakk seg ut, og underla seg ikke katolsk datering før i 715.Nordenfalk, ss. 8-9; Schapiro, ss. 167-173
Kunsthistorisk bakgrunn
Kunsthistorikeren Gregor Paulsson, som ikke gjør et større skille mellom insulær og germansk dyreornamentikk, har slått fast at stiliseringen av naturelementer for ornamentale formål gikk i to strømmer, en vestlig og en østlig. Insulær ornamentikk av dyr- og plantemotiver arbeidet alltid mot det utfyllende, og stiliseringen kan aldri gå så langt at formålet forsvinner. Insulær ornamentikk er hovedsakelig form, sekundært noe annet. Grunnformen er et triskele som i sitt vesen har en sentrifugerende kraft og som søker seg mot flatens grenser, hvilken form flaten enn har, og bryter således likevekten. Ved begynnelsen av 500-tallet synes det som om det skjedde en endring. Hvor tidligere stiliserte dyremotiv fortsatt var avbildninger som var gjenkjennbare, ble de nå oppløst i sine enkelte bestanddeler. Hodet, kjeften, et øye, en hånd ble isolert fra hovedformen og ble satt sammen på nytt i en ornamentikk hvor det ikke lenger var et bilde, men et abstrakt mønster.Paulsson, Gregor (1977): Konstens världs historia: Medeltiden, Natur och kultur. ISBN 91-27-0662-5. Side 71-72
thumb|left|150px|Spiraltriskele, funnet i insulær kunstverk. miniatyr|venstre|300px|Spiraltriskele fra Kellsboken via Celtic art in pagan and Christian times (1904) av Allen, J. Romilly (John Romilly)