Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (engelsk: International Maritime Organization, IMO, fransk: Organisation maritime internationale) er en av De forente nasjoners særorganisasjoner som er ansvarlig for regulering av den internasjonale skipsfarten. IMO ble etablert etter avtale under FN-konferansen i Genève i 1948 og IMO ble startet ti år senere, hvor det første møte ble holdt i 1959. Organisasjonen har sitt hovedkontor i London, Storbritannia, og har pr. i dag 174 medlemsland samt tre andre tilknyttede medlemmer.thumb|IMOs hovedkvarterer i Lambeth, sett fra østsiden av Lambeth BridgeIMOs hovedformål er å utvikle og opprettholde et omfattende regelverk som gjelder skipsfart og særlig under ansvarsområdene sikkerhet til sjøs, miljø, juridiske forhold, tekniske detaljer og forbedring av effektiviteten til sjøs. IMO styres av en forsamling av alle medlemmene og blir så administrert av et utvalgt medlemmer fra forsamlingen. I IMO er det fem komiteer som igjen er støttet opp av tekniske underkomiteer. Andre FN-organisasjoner har lov til å observere IMOs arbeid. «Observer Status» blir godkjent til alle kvalifiserte ikke-statlige organisasjoner.
IMO har et permanent sekretariat av ansatte som representerer organisasjonens medlemmer. Sekretariater blir styrt av en generalsekretær som i perioder blir valgt av IMO-forsamlingen, ulike divisjoner som for eksempel maritim sikkerhet og miljøbeskyttelse.
Historie SOLAS
IMO ble dannet for å internasjonalisere reguleringen av sikkerheten til sjøs. Hittil har slike konvensjonen blitt igangsatt stykkevis, hvorav Safety of Life at Sea-konvensjonen (SOLAS), kom først i 1914 som en følge av RMS Titanics Forlis i 1912. IMOs første oppgave var å oppdatere konvensjonen. SOLAS ble oppdatert i 1960 og igjen i 1974. 1974-versjonen har senere blitt standard-versjonen og har i større eller mindre grad oppdatert seg i henhold til nye sikkerhetskrav og fremtidens teknologiske nyvinninger.
Da IMO begynte sine operasjoner i 1959, ble flere andre tidligere konvensjoner brakt under IMO-paraplyen. En av de største var The International Convention for the Prevention of Pollution of the Sea by Oil (OILPOL) 1954, som senere ble til MARPOL.
Torrey Canyon-Ulykken
Ettersom oljehandel mellom landene vokste seg raskt begynte en del å ønske forbedringer når det gjaldt å forhindre oljeutslipp til sjøs. Dette ble tilsynelatende viktig i 1967 da oljetankeren Torrey Canyon slapp ut over 120 000 tonn råolje da den gikk på grunn ved innløpet til den engelske kanal.
Torrey Canyon-grunnstøtingen var det største oljeutslippet til da.
Maritime pollution convention
I 1969 ble IMOs generalforsamling samlet for å utvikle en internasjonal avtale for kontroll av miljøforurensning av skip til sjøs. De neste årene dannet IMO en rekke serier av regelverk for å forhindre større skipsuhell og for å minimere effekten av disse. Regelverkene beskriver detaljert hvordan man skal håndtere miljøtrusler som følge av rutiner ombord på fartøy som tankrengjøring og fjerning av avfall fra maskinrommet. Ett av de største regelverkene som kom som følge av dette var the International Convention for the Prevention of Pollution from ships (MARPOL) i 1973. MARPOL dekker ikke bare ulykker og operasjonelle oljeutslipp, men også forskjellige typer av forurensing av kjemikalier, varer i pakket form, kloakk, søppel og luftforuresning. Pr. dags dato er konvensjonen av 1973 og protokollen fra 1978 kombinert. Dette trådte i kraft den 2. oktober 1983. Per mai 2013 er det 152 medlemsland som representerer 99,2 % av verdens skipstonnasje i konvensjonen.
I 1983 grunnla IMO World Maritime University i Malmø i Sverige. Hovedkvarter IMOs hovedkvarter ligger i en stor bygning som er vendt mot elven Themsen på Alberts voll i Lambeth i London. Organisasjonen flyttet inn i sitt nye hovedkvarter i 1982, som ble offisielt åpnet av Queen Elizabeth II den 17. mai 1983. Bygningens arkitekt var Douglass Marriott, Worby & Robinson. Fronten av bygningen er preget av en syv meter høy, ti-tonns bronseskulptur av en baug av et skip med en ensom sjømann som står som utkikk. IMOs tidligere hovedkvarter var hos 101 Picadilly, som nå huser den japanske ambassaden i London, og før det var hovedkvarteret lokalisert hos 22 Berners Street i Fitzrovia, og til å begynne med i Chancery Lane i London.thumb|Hovedkvarerbygningen sett fra Themsen Medlemsland For å bli et medlem av IMO, må landet lage en multilateral traktat, kjent som Convention on the International Maritime Organization. Per 2020, er det 174 medlemsland, som inkluderer 173 av FNs medlemsland pluss Cook Island. Det første landet som sluttet seg til organisasjonen var Storbritannia i 1949. De seneste medlemsland som blitt med er Armenia og Nauru, som ble medlemsland i henholdsvis januar og mars 2018.
Under står følgende medlemsland og når de ble medlem:
Albania (1993) Algerie (1963) Angola (1977) Antigua og Barbuda (1986) Argentina (1953) Armenia (2018) Australia (1952) Azerbajdsjan (1995) Bahamas (1976) Bahrain (1976) Bangladesh (1976) Barbados (1970) Belarus (2016) Belgia(1951) Belize (1990) Benin (1980) Bolivia (1987) Bosnia-Hercegovina (1993) Brasil (1963) Brunei (1984) Bulgaria (1960) Cabo Verde (1976) Canada (1948) Chile (1972) Colombia (1974) Komorene (2001) Cookøyene (2008) Costa Rica (1981) Elfenbenskysten (1960) Cuba (1966) Danmark (1959) De forente arabiske emirater (1980) Den demokratiske republikken Korea (1986) Den demokratiske republikken Kongo (1973) Djibouti (1979) Dominica (1979) Den dominikanske republikk (1953) Ecuador (1956) Egypt (1958) El Salvador (1981) Ekvatorial-Guinea (1972) Eritrea (1993) Estland(1992) Etiopia (1975) Fiji (1983) Finland (1959) Filippinene (1964) Frankrike (1952) Gabon (1976) Gambia (1979) Georgia (1993) Ghana (1959) Grenada (1998) Guatemala (1983) Guinea (1975) Guinea-Bissau (1977) Guyana (1980) Haiti (1953) Hellas (1958) Honduras (1954) Island (1960) India (1959) Indonesia (1961) Iran (1958) Irak (1973) Irland (1951) Israel (1952) Italia (1957) Jamaica (1976) Japan (1958) Jemen (1979) Jordan (1973) Kasakhstan (1994) Kenya (1973) Kina (1973) Kiribati (2003) Kongo (1975) Kroatia (1992) Kuwait (1960) Kypros (1973) Latvia (1993) Libanon (1966) Liberia (1959) Libya (1970) Litauen (1995) Luxembourg (1991) Madagaskar (1961) Malawi (1989) Malaysia (1971) Maldivene(1967) Malta (1966) Marshalløyene (1998) Marokko (1962) Mauritania (1961) Mauritius (1978) Mexico (1954) Monaco (1989) Mongolia (1996) Montenegro (2006) Mosambik (1979) Myanmar (1951) Namibia (1994) Nauru (2018) Nepal (1979) Nederland (1949) New Zealand (1960) Nicaragua (1982) Nigeria (1962) Nord-Makedonia (1993) Norge (1958) Oman (1974) Pakistan (1958) Palau (2011) Panama (1958) Papua New Guinea (1976) Paraguay (1993) Peru (1968) Polen (1960) Portugal (1976) Qatar (1977) Republikken Korea (1962) Republikken Moldova (2001) Romania (1965) Russland (1958) Saint Kitts og Nevis (2001) Saint Lucia (1980) Saint Vincent og Grenadiene (1981) Samoa (1996) San Marino (2002) São Tomé og Príncipe (1990) Saudi Arabia (1969) Senegal (1960) Serbia (2000) Seychellene (1978) Storbritannia (1949) Sierra Leone (1973) Singapore (1966) Slovakia (1993) Slovenia (1993) Salomonøyene (1988) Somalia (1978) Sør-Afrika (1995) Spania (1962) Sri Lanka (1972) Sudan (1974) Surinam (1976) Sverige(1959) Sveits (1955) Syria (1963) Thailand (1973) Togo (1983) Tonga (2000) Trinidad og Tobago (1965) Tunisia (1963) Tyrkia (1958) Turkmenistan (1993) Tsjekkia (1993) Tuvalu (2004) Tyskland (1959) Uganda (2009) Ukraina (1994) Ungarn (1970) Tanzania (1974) USA (1950) Uruguay (1968) Vanuatu (1986) Venezuela (1975) Vietnam (1984) Zambia (2014) Zimbabwe (2005) Østerrike (1975) Øst-Timor (2005)
I tillegg kommer de assosierte medlemmene Færøyene, Hongkong og Macao.
I 1961 ble territoriene Sabah og Sarawak, som ble inkludert via Storbritannia, assosierte medlemmer. I 1963 ble disse territoriene en del av Malaysia. Stater som ikke er med inkluderer Afghanistan, Andorra, Bhutan, Botswana, Burkina Faso, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kirgisistan, Laos, Lesotho, Liechtenstein, Mali, Mikonesiaføderasjonen, Niger, Rwanda, Sør-Sudan, Swaziland, Tadsjikistan og Usbekistan. Taiwan, som heller ikke er medlem av FN, er heller ikke med i IMO.
Struktur IMO består av en generalforsamling, råd og fem hovedkomiteer: Den maritime sikkerhetskomité, den maritime miljøbeskyttelseskomite, den juridiske komiteen, den tekniske komiteen og tilretteleggingskomiteen.
Juridiske instrumenter IMO er en kilde til cirka 60 juridiske instrumenter som guider medlemslandene til å forbedre sikkerheten til sjøs, legge til rette for handel mellom sjøfartsland og verne om det maritime miljøet. Den mest kjente instrumentet er Safety of Life at Sea (SOLAS), så vel som International Convention on Oil Pollution Preparedness, Response and Co-operation (OPRC). Andre inkluderer the International Oil Pollution Compensation Funds (IOPC). Den fungerer også som et depot for traktater som enda ikke har blitt ratifisert, som the International Convention of Removal of Liability and Compensation for Damage in Connection with the Carriage of Hazardous and Noxious Substances by Sea, 1996 (HNS konvensjonen) og Nairobi International Convention of Removal of Wrecks (2007).
Jevnlig vedtar IMO reguleringer som trer i kraft av nasjonale og lokale maritime organisasjoner i medlemslandene, slik som sjøveisreglene (engelsk: The International Regulations for Preventing Collisions at Sea (COLREG)). IMO vedtok også Port State Control (PSC), som tillater at innenlands maritime autoriteter slik som kystvakten kan inspisere utenlands-flaggede fartøy som ankommer en havn eller flere havner i landet. Memoranda of Understanding (protokoll) ble underskrevet av noen land som samlet Port State Kontrollenes prosedyrer blant de underskrevne.
Konvensjoner, Koder og reguleringer:
MARPOL Konvensjonen SOLAS Konvensjonen IMDG Koden ISM Koden ISPS Koden STCW Konvensjonen International Code of Signals International Regulations for Preventing Collisions at Sea HNS Convention International Convention on Civil Liability for Oil Pollution Damage International Convention on the Establishment of an International Fund for Compensation for Oil Pollution Damage International Ballast Water Management Convention
IMO i dag Nylige initiativ av IMO har inkludert endringer til SOLAS, som oppgraderte standarder for passasjerskip relatert til brannbeskyttelse, The International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Seafarers (STCW som grunnla grunnleggende krav til trening, sertifisering og vakthold for sjøfarende, og Convention on the Prevention of Maritime Pollution (MARPOL 73/78) som i senere tid har stilt krav om dobbelt skrog for alle typer tankfartøy.
I desember 2002 kom det nye endringer til SOLAS 1974 Konvensjonen. Disse tilleggene økte betydningen av International Ship and Port Facility Security Code (ISPS), som trådte i kraft 1. juli 2004. Koden skal sørge for ansvarsfordeling og back-up for å verne mot smugling, terrorisme, piratangrep, blindpassasjerer osv. ISPS-koden stiller krav til de fleste skip og havner som holder på med internasjonal handel til å etablere og sikre strenge sikkerhetsprosedyrer som står spesifisert i Ship Security Plan og Port Facility Security Plan.