Under andre verdenskrig kom Fransk Indokina, en koloniføderasjon som inkluderte dagens Viet Nam, Laos og Kambodsja, under japansk dominans. I september 1940 gav Vichy-regimet (som nettopp hadde underkastet seg Tyskland etter slaget om Frankrike tidligere det året) etter for Japans krav om militær tilgang til Tonkin. Dette gav i første omgang Japan et nytt oppmarsjområde i forhold til Kina under sin pågående krig (1937–1945) mot kineserne. I annen rekke var det et ledd i den japanske plan om å få herredømmet over stillehavsområdet, noe som var blitt vesentlig hjulpet fremover av Tysklands seier over Nederland (som var kolonimakt i Nederlandsk Ostindia) og Frankrike. Japanerne beholdt det franske byråkrati og lederskap intakt for administrasjonen av Indokina.
Den 9. mars 1945, da Tyskland var nær ved det endelige nederlag og amerikanerne rykket stadig nærmere Japan i Stillehavet, besluttet Japan seg for å ta full kontroll over Indokina. De beholdt makten inntil den vietnamesiske nasjonalistgeriljaen Viet Minh lyktes å frigjøre store områder før krigens avslutning.
Da Japan kapitulerte i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Võ Nguyên Giáp ble innenriksminister. I kraft av denne funksjonen var han leder for politi og sikkerhetsstyrker, og var ansvarlig for henrettelser av ikke-kommunister, pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver.Encyclopædia Britannica
Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.
I september 1945 opprettet den fransk-utdannede Hồ Chí Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene, men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Viet Minh, som var kommunistiske vietnamesiske nasjonalister under ledelse av Ho Chi Minh, motsatte seg franske forsøk på å gjenerobre kolonien. Under andre verdenskrig hadde USA støttet Viet Minh i deres motstandskamp mot japanerne, men dette endret seg så snart den kalde krigen mellom de to supermaktene brøt ut. I mars 1945 hadde geriljaen kontroll over det meste av den vietnamesiske landsbygden, og etter å ha overbevist keiser Bao Dai om å abdisere, erklærte Ho seg som president for Vietnam den 21. september 1945. Men før måneden var omme, hadde en kombinert styrke av britiske, franske og indiske styrker, som også tvang japanske fanger til å bistå dem, gjeninnsatt det franske kolonistyre, og med dette brøt den første Indokina-krigen ut. Dette skulle bli starten på en rekke store kriger i Indokina.
Den første japanske invasjonen Bakgrunn thumb|left|Fransk Indokina, kart fra 1913. Frankrike hadde underlagt seg området som i dag utgjør Laos, Kambodsja og Viet Nam i en periode fra 1862 til 1907. I 1885 ble koloniene i området slått sammen til føderasjonen Fransk Indokina, fra 1902 med hovedstad i Ha Noi.
Tidlig i 1940 gikk japanske styrker i gang med å ta kontrollen over Longzhou i det sørlige Guangxi, hvorfra det gikk en jernbane til Hanoi. Japanerne ønsket å ta kontroll over denne jernbanen, ettersom dette ville stanse forsyninger til den kinesiske motstanden fra Fransk Indokina. Etterhvert lyktes det japanerne å kutte denne forsyningslinjen. Imidlertid gikk det fremdeles en jernbane til Yunnan, og japanske bombeangrep hadde liten effekt.
Den 22. juni gikk Frankrike med på en våpenhvile med Tyskland, Japans allierte. Dette førte til etableringen av det tyskvennlige Vichy-regimet, som kontrollerte delene av Frankrike som ikke ble besatt av tyske styrker, og de fleste franske koloniene.
Japan forsøkte å presse Frankrike til å stenge jernbanen til Yunnan, men partene oppnådde ikke enighet. Den 5. september begynte japanerne å forberede seg på en storstilt invasjon av det nordlige Fransk Indokina, og forberedelsene inkluderte bruk av krigsskip, hangarskip og en amfibiebataljon. Stilt ovenfor trusselen om invasjon, gav franskmennene etter, og den 22. september signerte de to landene en avtale som tillot Japan å stasjonere tropper i Indokina, og bevege både tropper og forsyninger gjennom den franske kolonien. Avtalen gav Japan rett til å stasjonere opp til 6,000 tropper i Indokina permanent, og til sammen kunne 25,000 tropper befinne seg i kolonien på det samme tidspunktet.
Japan angriper thumb|Den japanske generalen Nishimura Takuma. I løpet av et fåtall timer, krysset japanske styrker grensen ved tre punkter i nærheten av jernbanekrysset i nærheten av Lang Son. Dette stred mot avtalen, og førte til krigsutbrudd mellom Frankrike og Japan. Franske styrker holdt stand i Lang Son inntil den 25. september, da de omsider måtte gi tapt. Den japanske seieren åpnet veien til Hanoi for de japanske styrkene.
Tidlig på morgenen den 24. september begynte japanske fly å bombe franske posisjoner langs kysten. De franske styrkene ble gitt ordre om å forhindre enhver landing av japanske tropper, og til tross for at de var underlegne forsøkte franskmennene å holde stillingene. Den 26. september landet japanske styrker like sør for Haiphong, og tok kontroll over Dong Tac. Like etterpå ble stridsvogner sendt fra sjøveien, mens japanske fly bombet Haiphong. Innen kvelden hadde 4,500 japanske tropper og et dusin stridsvogner stilt seg like utenfor byen.
Kvelden den 26. september døde kampene ut, ettersom franskmennene trakk sine styrker ut av kampsonen. Japan tok kontroll over den franske flybasen Gia Lam utenfor Hanoi, og sikret de viktigste jernbanene. 900 japanske tropper ble utstasjonert i Haiphong, og 600 i Hanoi. De japanske okkupantene kom til å bli værende i Indokina inntil slutten på andre verdenskrig.
Japansk kontroll Ettersom franskmennene trakk sine tropper sørover, ble vietnameserne oppfordret av japanerne til å støtte invasjonen. De vietnamesiske kommunistene i Bac Son-distrikter forsøkte å ta fordel av situasjonen, og etablerte en organisert motstand med geriljaenheter og en forent administrasjon den 27. september. Imidlertid nådde franske protester til slutt frem, og en våpenhvile mellom Frankrike og Japan ble til slutt undertegnet. Avtalen tillot at de franske styrkene fikk returnere til områdene Japan hadde okkupert for å slå ned på opprøret. Dette hadde ikke kommunistene forventet, men de fleste rakk å trekke seg tilbake til fjellene.
I et forsøk på å få Japan med i krigen mot Sovjetunionen, tvang Tyskland det franske Vichy-regimet til å signere en avtale om "felles forsvar" av Indokina mellom Japan og Frankrike. Avtalen gav Japan full kontroll over hele kolonien. De kunne nå stasjonere tropper hvor de ønsket, de kunne benytte alle de franske basene etter eget ønske, og de kunne etablere en egen politistyrke dersom de ønsket dette. Separate avtaler mellom Frankrike og Japan sørget for at all produksjon av ris, gummi og mineraler falt i japanske hender. Til gjengjeld mottok Frankrike en betaling i form av japansk valuta, som ironisk nok kun kunne brukes i Japan.
Avtalene bekreftet Frankrikes suverenitet i Indokina, men fra nå av ville denne deles med Japan. Selv om Fransk Indokina teknisk sett ikke var okkupert av Japan, var forholdet mellom de to styresmaktene generelt urolig. Den 1. august 1941 okkuperte japanerne Saigon i det sørlige Vietnam.
For vietnamesiske nasjonalister var delingen av kontroll mellom Japan og Frankrike fra et økonomisk standpunkt svært ufordelaktig. Landets rikdommer gikk nå med på å finansiere den japanske krigsinnsatsen, og matmangel preget krigsårene i Vietnam. Imidlertid medførte avtalene viktige politiske poeng, ettersom både japanerne og franskmennene ønsket å innynde seg hos lokalbefolkningen.
Fransk "hensynspolitikk"
Franskmennene, som fikk kontroll over mesteparten av den sivile administrasjonen, innførte et nytt program, kjent som "hensynspolitikk". Denne strategien gikk ut på å forhindre brutal behandling av den vietnamesiske befolkningen, noe som stod i skarp strid med Frankrikes tidligere historie i Indokina. Franskmennene gikk enda lenger; gjennom propaganda forsøkte de å minne vietnameserne på deres egen historie, spesielt deres lange kamper mot andre asiatiske land som forsøkte å dominere landet. Vietnamesisk kultur ble fremmet på en helt ny og ordinær måte, og en nasjonalistisk ungdomsbevegelse endte til slutt opp med over én million medlemmer. Denne ungdomsbevegelsen, som etterhvert ble dominert av kommunister, begynte etterhvert å trene sine medlemmer opp til væpnet kamp, gjennom blant annet trening på bruk av skytevåpen. Uten å være klar over det, bidrog franskmennene til å trene opp en revolusjonær hær.
Til tross for innsatsen franskmennene la inn, vant de liten støtte for fortsatt fransk kontroll over Indokina. Den muligens største feilen som ble begått fra fransk side, var adopteringen av et juridisk system Vichy-regimet i første omgang hadde lånt fra det nasjonalsosialistiske Tyskland.
Den fransk-thailandske krig thumb|left|Slaget ved Koh Chang, utkjempet 17. januar 1941. Fra oktober 1940 til mai 1941 utkjempet de franske kolonimyndighetene en kort krig mot det japanskallierte Thailand under statsminister Plaek Phibunsongkhram. Militært sett hadde de overlegne thailandske styrkene framgang på landjorda mens på havet vant franskmennene det viktige slaget ved Koh Chang. Til slutt forhandlet japanerne fram en fredsavtale, hvor de omstridte landområdene mellom franskmennenes og thailendernes områder ble overført til Thailand.
Indokinesiske grupper Kollaboratører thumb|Prins Cuong-De's proklamasjon til 1945. I 1941 hadde ikke Japan noen tydelig plan for fremtiden for Indokina. Ettersom de på dette tidspunktet forventet å vinne krigen, hadde de ingen intensjoner til å tillate franskmennene å bli værende etter den franske seieren. Imidlertid ønsket heller ikke japanerne et selvstendig Vietnam, og vietnamesiske nasjonalister som håpte på tidlig selvstendighet under japansk beskyttelse ble dypt skuffet.
Noen nasjonalister var villige til å stole på japanerne. Prins Cường Để hadde levd i eksil i Japan mesteparten av 30-tallet, og var en av dem som støttet ideen om japansk-vietnamesisk samarbeid. Andre villige kollaboratører var enkelte religiøse sekter, som Cao Dai og Hoa Hao. Sistnevnte var blitt opprettet av Huỳnh Phú Sổ, som fra fransk hold ble omtalt som den "gale monken". Han hadde vært syk hele livet, men mottok angivelig en "mirakuløs helbredelse" i et kloster i 1939. Like etterpå opprettet han en ny buddhistisk sekt, som snart tok en spiss anti-fransk posisjon. Denne holdningen sikret ham støtte fra titusenvis av bønder, noe som uroet franskmennene. I 1940 hadde han blitt arrestert og plassert i et psykiatrisk sykehus. Imidlertid slo denne planen feil, og hans omdømme ble styrket ytterligere. Franskmennene hadde deretter forsøkt å sende ham i eksil til Laos, men det japanske hemmelige politiet reddet ham og fikk ham plassert i "husarrest" i Saigon på bakgrunn av påstander om at han var en spion for Kina. Herfra kunne han både styre Hoa Hao-bevegelsen og ha kontakt med sine etterfølgere. Franske protester ble fra japansk hold ignorert, og til slutt stod han igjen med mer enn 40,000 etterfølgere. Japanerne så dette som en potensiell pro-japansk armé, og gikk langt i å forsøke å vinne slike bevegelser for den pan-asiatiske og anti-vestlige sak.