Christian Lous Lange (1869–1938) var en norsk filolog, historiker og fredspolitiker. Fra 1909 var han generalsekretær i Den interparlamentariske union (IPU), som sto sentralt i fredsbevegelsen før første verdenskrig. For arbeidet i IPU fikk Lange Nobels fredspris i 1921. Han er blitt kalt «den glemte fredsprisvinneren».
Familie og oppvekst Christian ble født 17. september 1869 i Bredebakken 1 i Stavanger, i dag Breibakken. Han ble døpt i Sankt Petri kirke 17. oktober samme år.
Begge foreldrene kom fra dansk-norske embetsmannsslekter. Faren Halvard Lange (1842-1905) var sønn av riksantikvar Christian C.A. Lange. Han var utdannet offiser og endte som oberst og sjef for infanteriet i Trøndelag.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.85 I Stavanger arbeidet han som stadskonduktør fra 1885 til 1899. Moren var Thora Marie Lous (1845-1923), og familien hørte til i byens øverste sosiale lag. Christian hadde ni søsken, men bare fem av disse levde opp. En søster ble i 1899 gift med forfatteren Johan Bojer.
Utdanning og studier
Christian Lous Lange var elev ved Kongsgaard skole i Stavanger. Han var skoleflink og fullførte med beste karakter 1 i ni av tolv fag, som ga hovedkarakteren 1,25.
I 1887 reiste han til Kristiania for å starte på arbeidet mot examen philosophicum, sammen med to bestevenner Knut Stang og Einar Borch. Eksamen ble tilbakelagt året etter, igjen som preseterist. Vennene Stang og Borch valgte en utdanning som var typisk for embetsmannssønner: juss. Christian utdannet seg til lærer, ved å studere språk, historie og geografi. Fra nyttår 1890 arbeidet han som lærer ved siden av studiet, først ved Ragna Nielsens skole.
Som student vanket Lange i et miljø av radikale intellektuelle, der politisk og sosialt engasjement var sterkt. Han var formann i en forening for filologer og også i Frisinnede studenters forening. I tillegg var han med i styret i Demokratisk foredragsforening, stiftet av Ludvig Meyer.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.86
«Andeneksamen» er det samme som examen philosophicum. Lange henviser her til Georg Brandes.
Lange ble ble cand.philol i 1893.
Familieliv I miljøet av radikale i Kristiania hadde Lange møtt Bertha Manthey (1867-1947), og de to giftet seg 27. desember 1894. Hun var datter av byfogd Johan Ludvig Carl Manthey og Sophie Marie Nielsen. Også hun kom fra embetsmannsslekt, og også hun var språklærer. Sammen fikk paret fem barn, alle født i Kristiania. Dette inkluderer Halvard Lange (1902-1970), Carl Viggo Lange (1904-1999) og August Lange (1907-1970).
Arbeid i Kristiania Etter fullført cand.philol-grad arbeidet Lange som lærer i Kristiania. Fra 1894 underviste han i historie, fransk, engelsk, norsk og geografi ved Olaf Bergs pikeskole. I 1899 arbeidet han ved Aars og Voss’ skole.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.88 Interessen for historiefaget førte til at han skrev en lærebok i verdenshistorie, sammen med Hans Schjøth. Denne skulle komme ut i mange opplag.
Et stipend gjorde det mulig for ekteparet i 1902 å ha et lengre studieopphold i Frankrike.
Parlementariker-konferansen i 1899 Stortinget var i 1899 ansvarlig for å arrangere en internasjonal parlementariker-konferanse, og til dette arbeidet trengtes en språkmektig sekretær. Den årlige konferansen, som gikk på rundgang internasjonalt, skulle bidra til at konflikter mellom nasjoner ble løst gjennom voldgift og ikke gjennom voldsbruk. Ansvarlig for konferansen var presidenten i Lagtinget, John Theodor Lund. Lange skrev senere at han visste lite om «fredssaken» da han startet i dette arbeidet.
Sekretær i Nobelkomiteen
Arbeidet som Lange gjorde for parlementariker-konferansen førte til at formannen i den norske Nobelkomiteen, riksadvokat Bernhard Getz i 1900 ba Lange om å bli komiteens sekretær. Komiteen var nyopprettet, og i tillegg til Getz var medlemmene Bjørnstjerne Bjørnson, Hans Jacob Horst, John Lund og Johannes Steen. Alle var Venstre-menn, og det var også Lange. Lange fikk ansvar for komitemøter, prisutdeling og årlige festmiddager. I de tre første årene komiteen var virksom, var det Lange som utredet fredspriskandidatene. Senere fikk han også hjelp til utredningsarbeidet av rådgivere engasjert av komiteen.
Gjennom arbeidet fikk Lange gradvis et stort internasjonalt nettverk og kunnskaper om internasjonale forhold.
Ved siden av arbeidet i Nobelkomiteen, beholdt han undervisning i historie i et par klasser ved Aars og Voss’ skole.
Under unionsoppløsningen i 1905 arbeidet Lange også som en av lederne i et nyopprettet statlig byrå som hadde som oppgave å formidle opplysninger til utenlandske pressekontor. Som en av Jørgen Løvlands fortrolige, skrev Lange brev til tidligere fredsprisvinnere og ledende europeiske politikere, for å fremme Norges sak.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.90 Selv var Lange republikaner.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.93
I 1907 representerte Lange Norge ved en mellomstatlig fredskongress i Haag. Haag-konvensjonene fra 1899 og 1907 var bestemmelser for krigføring på land.
Arbeid for IPU I april 1909 ble Lange valgt som generalsekretær i Den interparlamentariske union (IPU). Bakgrunnen var en utbredt misnøye med den sittende generalsekretæren, Charles Albert Gobat, og et ønske om å reorganisere og revitalisere organisasjonen. Gobat hadde fått fredsprisen i 1902, men var begynt å bli preget av alderen. Lange ble valgt med tolv av tjue stemmer.
Som ledd i reorganiseringen ble hovedsete for IPU flyttet fra Gobats hjemby Bern til Brüssel. Gobat hadde utført arbeidet på stort sett på frivillig basis, men Lange var avhengig av lønn for å finansiere seg selv og familien. Andrew Carnegie ble en viktig økonomisk støttespiller for organisasjonen. Ellers var virksomheten finansiert av medlemslandene, som inkluderte alle europeiske stater unntatt Spania og noen land på Balkan.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.97
I IPU fungerte Lange som forbindelsesledd mellom nasjonale grupper og styringsorganene. Dette medførte stor reisevirksomhet, både for å besøke eksisterende medlemmer og stater som kunne tenkes å bli med. Han organiserte en omfattende publisering av dokumenter, inkludert artikler om unionens historie og referat fra arrangerte konferanser.
Fredsarbeidet i IPU måtte kjempe i motvind, mot økende nasjonalisme og militær opprustning. I 1911 gikk Italia til krig mot Det osmanske riket, for å sikre seg kontroll over Tripoli i Libya. Samme år hadde IPU planlagt den årlige konferansen i Roma. Konferansen ble avlyst, og Italia ble fordømt av IPUs medlemmer i andre land. Italienske medlemmer trakk seg ut, fram til sommeren 1914.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.99
Første verdenskrig Da første verdenskrig brøt ut i 1914, hadde IPU 24 nasjonale grupper som medlemmer, inkludert fra Australia og Canada. Den internasjonale konferansen var planlagt til å være i Stockholm i august, men måtte avlyses som følge av krigsutbruddet. Lange sendte telegram til alle nasjonale grupper og oppfordret dem til å gjøre alt som var mulig for å stoppe krigen.
Tyskland invaderte Belgia, og Lange og familien flyttet hjem til Kristiania. Det var umulig å drive arbeidet i IPU videre, men ledelsen i unionen besluttet likevel at Lange skulle prøve å fortsette. Som nøytral nasjon, kunne en fra Norge ha kontakt med begge de to stridende partene.
Økonomien ble raskt et stort problem for Lange, siden medlemmene ikke lenger betalte kontingent og IPUs andre midler var frosset i det okkuperte Belgia. Ved hjelp av lån fra Carnegie-stiftelsen og bevilgninger fra den norske regjeringen greide Lange å holde arbeidet gående. Han fikk i 1915 også et engasjement fra Carnegie-stiftelsen, for å reise mellom hovedstedene i de krigførende landene og skrive analyser om den politiske utviklingen. Slik kunne han også opprettholde nettverket av kontakter.
Doktorgrad I Kristiania fikk Lange tid til å ta opp igjen et arbeid han hadde startet som sekretær i Nobelkomiteen: å skrive internasjonalismens historie. Første bind omfattet historien fram til freden i Westfalen i 1648. Avhandlingen ble fullført i juli 1919. Samme år dannet avhandlingen grunnlag for en disputas til doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.102
Lange arbeidet videre på bind 2 og 3 på slutten av livet, men greide ikke å fullføre disse. Verket ble sluttført av sekretæren i Nobelkomiteen, August Schou, delvis basert på notater fra Lange.
En varig fred? I Kristiania arbeidet Lange også som sekretær i Norsk komite for varig fred, et organ han antagelig selv hadde tatt initiativ til. Komiteen var sammensatt av atten kvinner og menn, med bakgrunn fra politikk, nærings- og arbeidsliv. Leder var Jørgen Løvland, som nå var stortingspresident. En ny internasjonal organisasjon, Centralorganisasjonen for en varig fred, ble opprettet på et møte i april 1915, som en sammenslutning av en rekke fredsorganisasjoner. Møtet ble arrangert i Nederland, og ti land var representert. En tilsvarende organisasjon ble opprettet i USA, League to Enforce Peace, med tidligere president William Howard Taft som leder.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.103
Lange arbeidet for at internasjonale forhold skulle være basert på multilateralisme: Alle land skulle samle seg om felles regler. Forhold mellom to land vedrørte ikke bare disse to, men skulle løftes opp på et høyere nivå. I en artikkel fra 1917 oppfordret Lange til «grundlæggelse og organisation av en varig fred, bygget på retten». Artikkelen «Betingelser for en varig fred» ble utgitt på norsk, fransk, engelsk og tysk. Lange var svært positiv til forslaget fra den amerikanske presidenten Woodrow Wilson, som i en tale på en bankett arrangert av League to Enforce Peace lanserte idéen om en «omfattende sammenslutning av verdens stater».
Etter første verdenskrig Etter første verdenskrig startet Lange i 1918 arbeidet med å blåse liv i IPU igjen. Tilliten mellom parlamentarikere fra de stridende partene var lav, og Lange ble av noen oppfattet som for tysk-vennlig.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.104 Lange forsvarte seg med at han som generalsekretær måtte være fullstendig nøytral, og han fikk en overveldende tillitserklæring fra medlemmene. I 1920 kunne IPU igjen arrangere en internasjonal konferanse.
Da Folkeforbundet ble opprettet i 1919, var det en stor skuffelse for Lange at USA ikke ble med. Han var med som norsk representant til den første forsamlingen til Folkeforbundet i Geneve, og han flyttet også IPU-sekretariatet til Geneve.
Nobels fredspris Lange ble nominert til Nobels fredspris flere ganger, både i 1914 og i 1919. Prisen fikk han i 1921, sammen med den svenske sosialdemokraten Hjalmar Branting. Prisene ble gitt for «deres livslange bidrag til fredssaken og organisert internasjonalt samkvem». Nominasjonene til 1921-prisen kom fra svenske og danske folkevalgte. Dette året var det tolv kandidater, og litt rart ble det ikke skrevet utredninger om prisvinnerene. Forklaringen kan være at de to var så godt kjente.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.107
Prisen til Lange og Branting var også en støtte til det mellomfolkelige samarbeidet og Folkeforbundet.
Den konservative avisen Tidens tegn var kritisk til tildelingen av Nobelprisen til Lange, både fordi Lange var norsk og fordi han var nært knyttet til Nobelkomiteen. Dagbladet og den svenske avisen Socialdemokraten var derimot positive. Arbeiderpartiet var generelt kritisk til Folkeforbundet og borgerlig fredspolitikk, men støttet likevel prisen til Lange. Tildelingen vekket liten oppmerksomhet utenfor Skandinavia.Ø. Tønnesson; Christian Lous Lange ... s.109
Mellomkrigstiden I 1920-årene gikk Lange inn for norsk nedrustning, og det førte til at han ble omtalt som «unasjonal».
I 1932 fikk Lange den nederlandske Grotius-medaljen, Denne var innstiftet til minne om Hugo Grotius (1583-1645), forfatteren av verket De Iure belli ac pacis («Om krigen og fredens rett»).