mini|upright=1.5|Bachs håndskrift på tittelbladet til manuskriptet fra 1722:«Det veltempererte klaver, eller preluder og fuger i alle toner og haltvtoner, såvel hva gjelder tertia major eller Ut Re Mi som tertia minor eller Re Mi Fa. Til nytte og glede både for lærelysten musikalsk ungdom og til hygge for de som allerede behersker kunsten, komponert og framstilt av Johann Sebastian Bach. For tiden Hochfürstlich Anhalt-Köthensk kapellmester og leder av kammerensemblet. Anno 1722.»«Das Wohltemperirte Clavier oder Præludia, und Fugen durch alle Tone und Semitonia, so wohl tertiam majorem oder Ut Re Mi anlangend, als auch tertiam minorem oder Re Mi Fa betreffend. Zum Nutzen und Gebrauch der Lehrbegierigen Musicalischen Jugend, als auch derer in diesem studio schon habil seyenden besonderem Zeitvertreib auffgesetzet und verfertiget von Johann Sebastian Bach. p. t: Hochfürstlich Anhalt-Cöthenischen Capel-Meistern und Directore derer Camer Musiquen. Anno 1722.» Das Wohltemperierte Klavier BWV 846-893 (ofte forkortet WTK eller WTC, på norsk også Det veltempererte klaver) er to samlinger preludier og fuger for klaviaturinstrument som Johann Sebastian Bach samlet i 1722 og 1740/1742. Hver av de to bøkene inneholder 24 satspar på formen preludium og fuge og dekker alle de 12 dur- og molltoneartene – ordnet kromatisk stigende fra C-dur til h-moll.

Tittelen viser til at et veltemperert instrument kan brukes til å spille musikk i alle tonearter – i motsetning til et som er stemt i den eldre middeltonestemmingen. Noe av hensikten med samlingen var å gi en praktisk demonstrasjon på at dette er mulig. Ifølge originalmanuskriptets tittelblad var WTK I også tenkt som et læreverk for ungdom og til glede for de som allerede var dyktige musikere.

Bach oppgav ikke instrument, og i nyere tid spilles stykkene både på moderne klaver og på cembalo.

Tittel miniatyr|Klavikord. Moderne kopi av et instrument fra 1700-tallet. Ved å sette Clavier på tittelbladet holdt Bach valg av instrument åpent. På Bachs tid var Clavier en fellesbetegnelse på ethvert klaviaturinstrument, for eksempel klavikord, cembalo, , spinett, luttklaver, orgel, eller det nyutviklede hammerklaveret. Orgelet er utelukket, i så fall ville Bach skrevet ut en egen pedalstemme og dessuten var orglene på hans tid høyst sannsynlig stemt i middeltone. Satsteknikken for flere av preludiene og fugene, tyder på cembalo eller klavikord. Musikkforskeren Johann Nikolaus Forkel fortalte at Bach hadde en forkjærlighet for klavikordet. I Bachs nekrolog fra 1754 står det at «cembaloet visste han å få så rent og riktig temperert at alle toneartene klang vakkert og behagelig.»«Die Clavicymbale wußte er, in der Stimmung, so rein und richtig zu temperiren, daß alle Tonarten schön und gefällig klangen.»Schulze s. 194 I moderne tid blir Wohltemperierte Klavier vanligvis spilt på cembalo eller på moderne flygler, men for enkeltstykker blir orgel og klavikord iblant valgt, eksempelvis av , som er ekspert på historiske klaviaturinstrumenter.The Well-Tempered Clavier, Book I, Hänssler Verlag, CD 92.116

Med begrepet «veltemperert» viste Bach til en rekke tempereringer publisert av Andreas Werckmeister i 1691 under samlebetegnelsen wohltemperierte Stimmungen. Ved at den middeltonige «ulvekvinten» ble gjort noe skarpere på bekostning av tersens renhet, ble det mulig å spille i alle tonearter uten at de helt mistet sin egenart. Med instrumenter stemt i den gamle middeltonestemmingen som fortsatt var vanlig på Bachs tid, låter musikken mer og mer «surt» jo lenger man fjerner seg fra tonearten instrumentet er stemt i (vanligvis C-dur). Samtidens komponister unngikk derfor å skrive musikk i fjerne tonearter.

I 1710 introduserte musikkforskeren Johann David Heinichen kvintsirkelen, og satte med det de 24 dur- og molltoneartene inn i et felles tonalt system som gjør det mulig å definere i hvilket forhold de står til hverandre. Etter dette ble det skrevet noen små eksperimentelle stykker i fjerntliggende tonearter, men ellers utnyttet komponister før Bach i liten grad Werckmeister og Heinichens nyvinninger. Musikkskribenten Johann Mattheson klaget i 1717 over at «selv om alle toneartene gjennom temperering [stemming] kan arrangeres slik at de fungerer godt diatonisk, kromatisk og enharmonisk, så mangler en virkelig demonstrasjon.»«Obgleich alle Claves nunmehr per Temperaturam so eingerichtet werden können, daß man sie diatonicé, chromaticé & enharmonicè sehr wohl gebrauchen mag, eine wahrhaftige demonstratio fehlt.»

Bach ønsket å gi en praktisk demonstrasjon på hvor egnet veltempererte stemmesystemer var til å spille og komponere i alle tonearter, og bidro dermed til at systemet slo gjennom. Det var flere veltempererte stemmesystemer i vanlig bruk på Bachs tid, men det er ukjent hvilke han brukte. Det dreier seg i hvertfall ikke om en likesvevende stemming.

Begrepene dur og moll var ennå lite brukt på Bachs tid, så på tittelsida til originalmanuskriptet fra 1722 skrev han de italienske betegnelsene på de første tre tonetrinnene i dur- og mollskalaene, henholdsvis ut-re-mi og re-mi-fa, dvs intervallene stor (dur) og liten (moll) ters.

Den omhyggelige formuleringen på tittelsida til WTK I oppgir at verket har et pedagogisk formål, og det samme viser formuleringene i tittelsidene til to andre komposisjonssykluser Bach samlet i 1722/1723, Inventionen und Sinfonien og Orgelbüchlein. Bach søkte på stillingen som thomaskantor i Leipzig og ønsket å vise at han tok pedagogikken alvorlig.

Forløpere På 1600-tallet ble det vanlig å sette et preludium og en fuge sammen til et verk og på Bachs tid var dette blitt en fastlagt form. Rundt år 1700 samlet mange komponister stykker i ulike tonearter, eksempelvis skrev Johann Jakob Froberger Canzone durch alle Tonarten (tapt) og Johann Mattheson Exemplarische Organisten-Probe (1719) en samling 48 generalbass-øvelser i alle tonearter.. The Bach Family: Seven Generations of Creative Genius, ss. 268–9. Oxford University Press, 1954. En tapt samling av Johann Pachelbel, Fugen und Praeambuln über die gewöhnlichsten Tonos figuratos (annonsert i 1704), kan ha vært en samling preludie-fuge-par i alle tonearter eller modi.Jean M. Perreault. The Thematic Catalogue of the Musical Works of Johann Pachelbel, s. 84. Scarecrow Press, Lanham, Md. 2004. ISBN 0-8108-4970-4.

Johann Caspar Ferdinand Fischers Ariadne Musica (1702, gjenutgitt i 1715), en samling preludier og fuger for orgel i 20 ulike tonearter, var en umiddelbar forgjenger til WTK I som Bach lånte enkelte temaer fra.

Allerede i 1720 samlet Bach preludier og fuger i ulike tonearter, også slike som var lite brukt på hans tid, i Clavierbüchlein für Wilhelm Friedemann Bach. Wohltemperierte Klavier I er likevel den første syklus i musikkhistorien som inneholder alle de 24 dur- og moll-toneartene.

Håndskrifter miniatyr|Fuge i Ass-dur fra Wohltemperierte Klavier II i «Londonautografen» miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 1 i C-dur (BWV 846)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Ave Maria av GounodGounods Ave Maria, basert på preludium nr. 1 fra bok 1, arrangert for piano og cello. Framført av John Michel miniatyr|Bok 1 - Fuge nr. 1 i C-dur (BWV 846)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 2 i C minor (BWV 847)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Fuge nr. 2 i C minor (BWV 847)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 4 i C sharp minor (BWV 849)framført på piano av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Fuge nr. 4 i C-sharp minor (BWV 849)framført på piano av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 5 i D -dur (BWV 850)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Fuge nr. 5 i D-dur (BWV 850)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 6 i d-moll (BWV 851)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Fuge nr. 6 i d-moll (BWV 851)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 8 i Ess-moll (BWV 853)framført på piano av Carlos Gardels. Takk til Musopen miniatyr|Bok 1 - Preludium og fuge nr. 13 i Fiss-dur (BWV 882)framført på piano av Raymond Smullyan miniatyr|Bok 1 - Preludium og fuge nr. 18 i giss-moll (BWV 887)framført på piano av Raymond Smullyan miniatyr|Bok 1 - Preludium og fuge nr. 20 i a-moll (BWV 889)framført på piano av Samuel Cormier-Iijima miniatyr|Bok 1 - Preludium nr. 21 i B-dur (BWV 890)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 - Fuge nr 21 i B-dur (BWV 890)framført på et flamsk cembalo av Martha Goldstein miniatyr|Bok 1 Preludium og fuge nr. 22 i b-moll (BWV 891)framført på piano av Raymond Smullyan miniatyr|Bok 1 Preludium og fuge nr. 23 i B-dur (BWV 868)framført på piano av Raymond Smullyan miniatyr|Bok 2 - Preludium og fuge nr. 3 i Ciss-dur (BWV 871)framført på piano av Raymond Smullyan miniatyr|Bok 2 - Preludium og fuge nr. 9 i E-dur (BWV 878)framført på piano av Randolph Hokanson

WTK 1 Det fullstendig bevarte renskrevne autografe manuskriptet av bok 1 – med det kjente tittelbladet – er et 90 siders hefte på folioformat datert 1722. Det antas at flere av stykkene var komponert tidligere. Rundt år 1800 laget Forkel en avskrift av stykker fra Wohltemperierte Klavier som Bach-forskere regner som tidlige versjoner. Ellers foretok Bach selv stadige endringer i Autograf A. I året 1722 ble komponeringen av del 1 foreløpig avsluttet, men denne versjonen skal altså ikke forstås som endelig.

WTK 2 Omstendighetene rundt bok 2 er vesentlig vanskeligere å slå fast, dels fordi det ikke finnes et fullstendig originalmanuskript. Det eksisterer en avskrift av Bachs elev Johann Christoph Altnikol fra 1744 og en ufullstendig bevart originalhåndskrift (den såkalte «Londonautografen») som dateres til 1740/1742. I WTK II tok Bach i bruk eldre komposisjoner i enda større grad enn i WTK I. Betegnelsen «del 2» skyldes at Altnikol skrev dette på sin avskrift, og det er dermed relativt sannsynlig at Bach brukte den samme benevnelsen.

Oppbygning Begge bøkene inneholder 48 stykker hver, alle er ordnet parvis med et preludium og en tilhørende fuge. Satsparene er ordnet kromatisk stigende fra grunntonen C med dur- og molltonearten på samme grunntone etter hverandre, dvs. C-dur, c-moll, Ciss-dur, ciss-moll osv.

Hvert satspar har en egen oppføring i verkfortegnelsen Bach-Werke-Verzeichnis, slik at del 1 omfatter BWV 846 – BWV 869, og del 2 BWV 870 – BWV 893.