A-VM i ishockey for menn 1999

A-VM i ishockey for menn 1999 var det 63. verdensmesterskapet i ishockey arrangert av Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF). Turneringen ble arrangert i Oslo, Hamar og Lillehammer i Norge fra 1. til 16. mai 1999. Sverige var regjerende verdensmestere.

I gruppespillet kjempet seksten lage for poeng i round robin-grupper bestående av fire lag hver, hvor de to beste lagene i hver gruppe gikk videre. Disse åtte lagene avanserte til mellomrunden hvor de to beste lagene fra hver gruppe avanserte til sluttspillet. Semifinalene og finalene ble spilt som best-av-to-serier.

De regjerende olympiske mesterne fra Tsjekkia vant sin andre VM-tittel etter at de slo Finland i finalen. I finaleserien mellom Tsjekkia og Finland vant tsjekkerne den første finalen 3–1 mens finnene vant den andre finalen 4–1 i den andre. Dermed måtte det for første gang i VM-historien spilles en avgjørende overtidsperiode om mesterskapet, og Jan Hlaváč avgjorde serien med sin scoring etter 16:32 minutters spilleforlengelse. VM-gullet var det første i rekken av tre VM-titler på rad for tsjekkerne og seieren markerte sammen med OL-gullet i Nagano i 1998 starten på «gullalderen» for tsjekkisk ishockey. Finnene, ledet an av NHL-stjernene Teemu Selänne og Saku Koivu, måtte nøye seg med sølv for andre år på rad. I kampen om bronsemedaljene vant de regjerende verdensmesterne fra Sverige 3–2 over Canada, som var i slett lune og spilte en usedvanlig rå kamp.

Søkerland Tre land søkte om å få arrangere mesterskapet – Norge, Russland og Tsjekkia.

Lillehammer, Oslo og Hamar Norge hadde arrangert A-VM én gang tidligere (1958 i Oslo). Norge hadde også arrangert vinter-OL to ganger: i 1952 (Oslo) og 1994 (Lillehammer). Norge hadde tidligere søkt om vertskapet for 1998 men hadde trukket søknaden til fordel for Sveits. Den norske ansøkningen la vekt på at Lillehammer-OL viste Norge som en suksessfull arrangør av store mesterskap og at det ikke ville kreve store investeringer i nye anlegg. Oslo, Gjøvik, Hamar og Lillehammer ble foreslått som vertsbyer for turneringen, med sluttspillet i Håkons Hall i Lillehammer.

St. Petersburg Russland hadde tidligere arrangert ishockey-VM fire ganger som Sovjetunionen: 1957, 1973, 1979 og senest i 1986.

Praha og Ostrava Tsjekkia har tidligere arrangert ishockey-VM åtte ganger som Tsjekkoslovakia: 1933, 1938, 1947, 1959, 1972, 1978, 1985 og senest i 1992.

Vertskapet for mesterskapet ble endelig avgjort på Det internasjonale ishockeyforbundets årskongress den 3.−6. mai 1995 i Stockholm. Ettersom at Norge hadde trukket sin ansøkning for VM 1998 til fordel for sveitserne fikk den norske ansøkningen for 1999 støtte fra en betydelig del av Sentral-Europa, ut over støtte fra Norden og Øst-Europa. Russerne ble senere tildelt mesterskapet for 2000 mens tsjekkerne ble tildelt 2003 (senere flyttet til 2004).

+Stemmeresultater Ansøker Stemmer 57 16 14 2 Blanke stemmer2I alt91

Forberedelser Mulig fordeling av vertskap med Sverige Da IIHF på sin halvårige kongress i Cannes fra 26.–28. september 1996 besluttet å utvide turneringen fra 12 til 16 lag oppstod det usikkerhet om man måtte dele mesterskapet med Sverige. Både fra svensk og norsk side ble det innledet diskusjoner om at Sverige skulle arrangere en eller to av de innledende gruppene. Tidligere hadde den norske organisasjonskomitéen avvist å dele vertskapet med Sverige, men nå var NIHF-president Bjørn Ruud positiv til å dele vertskapet. Ved IIHFs årskongress i Helsingfors den 12. mai 1997 presenterte den norske VM-komitéen planene for å dele mesterskapet med enten Sverige, Finland eller Tyskland, men planene mottok dårlige signaler fra delegater. Det ble derfor besluttet utelukkende å arrangere turneringen i Norge.

Konflikt med alkoholloven miniatyr|150px|høyre|Det tyske bryggeriet Warsteiner var en av IIHFs hovedsponsorer. Dette skapte en konflikt mellom IIHF, den norske VM-komitéen og sosialdepartementet. Alkoholloven (egentlig lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v.) av 2. juni 1989 omfattet blant annet et forbud mot reklamering for alkoholholdige drikkevarer, hvilket resulterte i en konflikt mellom den norske organisasjonskomitéen og IIHF. Den tyske ølprodusenten Warsteiner, som var en av IIHFs tre hovedsponsorer, hadde betalt millionbeløp for å vise sin logo på vantet og spillerdraktene under VM, hvilket var i strid med norsk alkohollov. VM-komitéen søkte sosialdepartementet om dispensasjon, men fra departementets side uttrykte de at det ikke var noe selvfølge at dispensasjonen ville gis. VM-komitéen måtte holde krisemøte for å finne frem flere alternative løsninger.

Samtidig satte konflikten Norges VM-deltagelse i en prekær situasjon: Norge var utelukkende kvalifisert som vertsnasjon, og hvis Norge ble fratatt arrangementet skulle de spille i B-puljen. Både Sverige og Finland hadde kontakte den norske organisasjonskomitéen om at de var klare for å overta arrangementet på kort varsel hvis partene ikke kom frem til en løsning, mens et flertall på Stortinget uttrykte vilje til å gi turneringen fritak fra alkohollovgivningen. Landslagstrener Leif Boork uttrykte situasjonen således:

Etter at IIHF truet med å frata Norge mesterskapet valgte sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) den 31. august 1998 å gi turneringen en begrenset dispensasjon for alkoholloven:

Navnet på bryggeriet kunne eksponeres på spillerdrakter og hjelmer Bryggerilogoen kunne eksponeres på to steder av ishockeyvantene som ble fanget inn av tv-kameraene. Logoen til Warsteiner Fresh, en lettøl-variant, kunne eksponeres ytterligere to steder på vantene og på arrangørens egne trykksaker.

Kleppa understrekte at dette ville bli den eneste dispensasjonen for loven. President Arne Myhrvold i Norges Idrettsforbund lovte at sosialministeren ikke ville motta flere lignende dispensasjonssøknader.

Økonomi Særlig Sverige var skeptiske til Norge som vertsnasjon, og kritiserte blant annet billettprisene i forkant av turneringen. Det norske landslagets svingende resultater i årene før gjorde begrenset også etterspørselen på billettene i forkant av turneringen. Fire dager før turneringsstart lå av billetter fortsatt usolgt.

I begynnelsen av april returnerte IIHF over sponsorbilletter til en verdi av 3,5 millioner NOK som de ikke hadde fått avsatt. Dermed måtte billettene selges med tap.

For å kompensere for salgssvikten besluttet arrangørene å kutte utgiftene med 3 millioner NOK, blant annet ved å kutte på markedsføringssiden og gjøre mere av arrangørarbeidet på dugnad.

På tross av dette var ishockey-VM en økonomisk suksess. Etter turneringen satt VM-komitéen med et overskudd på 12,8 millioner NOK, med én million til landslaget, 4,8 millioner til arrangørklubbene og sju millioner til Norges Ishockeyforbund.

Kvalifisering

De ti beste lagene ved A-VM 1998 (Belarus, Canada, Finland, Italia, Latvia, Russland, Slovakia, Sveits, Sverige, Tsjekkia) var direkte kvalifisert til A-VM 1999. Som året før var det ingen direkte opp- og nedrykk mellom A- og B-puljen.

Da Norge ble tildelt vertsrollen var arrangørlandet ikke automatisk kvalifisert til turneringen, men Russland fikk på IIHFs årskongress den 5. mai flertall for forslaget om at VM-arrangøren skulle være sikret plass. Norge ble endelig kvalifisert til turneringen med IIHFs endring av VM-formatet fra og med 1998, hvor A-puljen ble utvidet fra 12 til 16 lag og vertsnasjonen automatisk var kvalifisert til turneringen.

Ettersom at Norge (5. plass i B-VM 1998) var direkte kvalifisert som vertsnasjon ble tre kvalifiseringsturneringer arrangert for å avgjøre de siste fem plassene i mesterskapet. To grupper på fire lag hver spilte i Europa bestående av de fem lavest rangerte ikke-asiatiske lagene og de tre beste lagene i B-VM 1998. De to beste lagene i hver gruppe kvalifiserte seg til A-VM mens de to lavest rangerte lagene skulle spille i B-VM. Gruppe A ble arrangert i Klagenfurt i Østerrike mens gruppe B ble arrangert i Ljubljana i Slovenia fra 5. til 8. november 1998. En særlig kvalifiseringsturnering om den siste plassen reservert for et lag fra Fjernøsten ble arrangert i Tokyo fra 4. til 6. september 1998.

Frankrike, Ukraina, USA og Østerrike kvalifiserte seg til A-VM mens Estland, Kasakhstan, Slovenia og Tyskland rykket ned til B-VM for 1999. I den fjernøstlige kvalifiseringen beholdt Japan sin plass i A-VM etter å ha slått Kina og Sør-Korea.

DatoStedAntall plasserKvalifiserte landVertsnasjon4. mai 1995 Stockholm1 Blant de 10 beste vedIshockey-VM 19981.–17. mai 1998 Zürich og Basel10 Kvalifiseringsturnering for Fjernøsten4.–6. september 1998 Tokyo1 Kvalifiseringsturnering5.–8. november 1998 Klagenfurt2 Kvalifiseringsturnering5.–8. november 1998 Ljubljana2 I alt 16

Format Turneringsformatet ble introdusert ved VM i 1998.

Turneringsformat I gruppespillet ble de 16 lagene inndelt i fire grupper med fire lag i hver (gruppe A til D). Disse skulle spille tre innledende kamper mot på forhånd kjente motstandere. De to høyest rangerte lagene i hver gruppe avanserte til mellomrunden (gruppe E og F).

Det fjerde rangerte laget i hver gruppe var slått ut av turneringen og skulle spille VM-kvalifisering for ishockey-VM 2000. Det tredje rangerte laget i hver gruppe skulle spille kvalifiseringsrunde (gruppe G) om retten til å forbli i A-puljen. De to resultatmessig beste lagene forble i A-puljen mens de to dårligst plasserte lagene skulle også spille VM-kvalifisering.

I mellomrunden spilte enerne i gruppe B og C mot toerne i gruppe A og D, mens enerne i gruppe A og D spilte mot toerne i gruppe B og C. De to best rangerte lagene i hver gruppe avanserte til semifinalene.

Semifinalene spilles på tvers av gruppene og ble spilt best av to-serier. Hvis det sto uavgjort mellom semifinalistene etter to kamper skulle det spilles en avgjørende spilleforlengelse (10 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse om finaleplassene. Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens taperne av semifinalene skulle spille en enkelt bronsefinalekamp om bronse. Hvis bronsekampen ikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle også den avgjøres med spilleforlengelse på 10 minutters «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.

Finalene ble også spilt som en best av to serie hvor det ved uavgjort etter to kamper skulle spilles en avgjørende spilleforlengelse (20 minutter) med «sudden death» og eventuelt straffeslagskonkurranse.

Hvis det ikke ble scoret i spilleforlengelsen skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge og en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kan utvelges til de avgjørende straffeslagene.

Poengsystem I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

2 poeng for seier 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet Hvis to lag har lige mange poeng vil deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:

Innbyrdes oppgjør mellom lagene Målforskjell Høyest antall scorede mål Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag treder følgende prosedyre i kraft:

Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper dannes en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.

A-VM i ishockey for menn 1999

Źródło i licencja