thumb|Visoki Dečani-klosteret er et betydelig kristent kloster i Kosovo, 12 km sør for byen Peć. Det er den største middelalderkirke på Balkan og inneholder omfattende freskodekorasjoner. thumb|Topografisk kart over dagens Kosovo. Kosovos historie angår en region på Balkan som tidligere var kjent som Dardania og som fra 100-tallet e.Kr. utgjorde en del av den romerske provinsen Moesia. Fra rundt 700 til 1455 ble regionen en del av det bulgarske rike, Østromerriket (Det bysantinske rike) og deretter til de serbiske middelalderstatene, især Raška (serbisk kyrillisk: Рашка). Det ble deretter erobret og underlagt Det osmanske rike. Kosovos befolkning har vært etnisk blandet siden 600-tallet e.Kr. og utgjør en blanding av en rekke ulike folkegrupper.
Osmanske Kosovo Vilayet varte fram til 1875 med grenser som var betydelig forskjellig fra dagens moderne stat Kosovo. I 1912 ble området lagt inn under Serbia og i 1918 ble det, som en del av Serbia, en del av Jugoslavia. Ifølge internasjonale kilder på den tiden så var flertallet av befolkningen albansk og ønsket ikke serbisk okkupasjon velkommen. Kosovo fikk status som selvstyrt provins i 1963 under Josip Broz Titos påbud og mistet sin status som selvstyrt provins igjen i 1989. I 1999 fikk De forente nasjoner (FN) via FNs midlertidige administrasjon i Kosovo (UNMIK) kontroll over provinsen etter NATOs militære krig mot Serbia og etter resolusjon 1244 i FNs sikkerhetsråd.
Den 7. februar 2008 erklærte Kosovos parlament ensidig området som en uavhengig republikk, med en delvis internasjonal anerkjennelse av denne erklæringen.
Tidlig historie thumb|Dardania og dens omgivelser. thumb|Den romerske provinsen Dardania på 300-tallet. I neolittisk tid (yngre steinalder) lå Kosovo innenfor området til Vinčakulturen, som er karakterisert av vestbalkansk svart og grå keramikk. Bronsealderen begynte en gang rundt 1900 f.Kr. og jernalderen begynte en gang rundt 1300 f.Kr. Gravfunn fra både bronse- og jernalderen er funnet kun i Rrafshi i Dukagjinit, og ikke direkte i Kosovo.Janković, Djordje: Middle Ages in Noel Malcolm's «Kosovo. A Short History» and Real Facts
thumb|130px|left|Bronsehjelm av «gresk-illyrisk» type, 500-tallet f.Kr. På 300-tallet f.Kr. var Kosovo-området en del av de østlige delene av Illyria som grenset mot Thrakia. På denne tiden var området bebodd av trakisk-illyriske stammer fra dardanerne, fra keltereNaissos, Britannica og den trakiske stammen triballiere.
Regionen Illyria ble erobret av Roma i 168 f.Kr. og gjort til den romerske provinsen Illyricum i 59 f.Kr. Kosovo-regionen ble antagelig en del av Moesia Superior i 87 e.Kr., skjønt arkeologiske bevis tyder på at den kan ha vært delt mellom Dalmatia og Moesia.
Keiser Diokletian delte videre Øvre Moesia inn de mindre provinsene Dardania, Moesia Prima, Dacia Ripensis, og Dacia Mediterranea. Dardanias hovedstad var Naissus, tidligere en keltisk bosetning. Den romerske provinsen Dardania omfattet de østlige delene av dagens moderne Kosovo, mens dets vestlige deler tilhørte den nyopprettede romerske provinsen Prevalitana med sin hovedstad Doclea. Romerne koloniserte regionen og grunnla en rekke byer.
Justinian I, som tok tronen til Østromerriket i 527, ledet en periode med bysantinsk ekspansjon inn i de tidligere romerske provinsene, og innlemmet Kosovo-regionen inn under keiserdømmet. Historikerne betrakter Justinian som den siste romerske keiser ettersom hans morsmål var latin og han var den siste keiseren som forsøkte å forene det latintalende vestriket med østriket.Baker, George Philip (2002): Justinian: The Last Roman Emperor, Cooper Square Press, ISBN 0815412177
Slavisk innvandring inn i Balkan skjedde på 500- og 600-tallet. Noen av disse slaviske stammene som innvandret var serbere og kroater som bosatte seg i et område tilsvarende dagens Kroatia, Montenegro og Hercegovina. Den justinianske pesten drepte millioner av urbefolkningen i Balkan og dette ga slaviske stammer en mulighet for å innvandre.
Området ble endelig underlagt Østromerriket på 850-tallet.
Kosovo i middelalderen
Det bulgarske rike (839 til 1241) thumb|Kosovo innenfor det bulgarske rike på 900-tallet. Regionen ble lagt inn under det bulgarske rike i løpet av styret til khan Presian (836-852). Tallrike kirker og klostre ble bygget etter at Bulgaria ble kristnet i 864. Regionen forble innenfor grensene til Bulgaria i 150 år fram til 1018 da landet ble overkjørt av bysantinerne etter et halvt århundre med bitter kamp. I henhold til det latinske verket De Administrando Imperio fra 900-tallets bysantinske keiser Konstantin VII lå de serbiskbefolkede landområdene nordvest for Kosovo og at region var bulgarsk.
I løpet av opprøret til Peter Deljan (1040–1041) ble Kosovo for en kort tid frigjort og senere da Georgi Voiteh gjorde opprør i 1072 ble Konstantin I Bodin utropt til keiser av Bulgaria i Prizren i Kosovo fra hvor den bulgarske hæren marsjerte til Skopje.
På begynnelsen av 1200-tallet ble Kosovo lagt inn under det nyopprettede bulgarske rike, men bulgarsk kontroll visnet vekk etter at keiser Ivan Asen II (1218–1241) døde.
Østromerriket (1018 til 1180) Bysantinsk kontroll ble deretter påført av den mektige keiser Basileios II. Serbia var på denne tiden ikke en forent stat: et antall små serbiske kongedømmer lå i nord og vest for Kosovo, og av disse var Raška (i sentrum av dagens Serbia) og Duklja (i dagens Montenegro) var de mektigste. På 1180-tallet tok den serbiske herskeren kontroll over Duklja og deler av Kosovo. Hans etterfølger, Stefan I Nemanja, tok kontroll over resten av Kosovo i 1216, og opprettet en stat som omfattet det meste av det området som i dag er Serbia og Montenegro.
Serbia (1180 til 1455) thumb|Lazar Hrebljanovic av Serbia (1329-1389). Kosovo ble underlagt Serbia på slutten av 1100-tallet, og ble en del av det serbiske riket fra 1346 til 1371. I 1389, i det berømte slaget i Kosovo, ble hæren til den serbiske prinsen Lazar Hrebljanovic beseiret av osmanske tyrkere som kontroll over hele området i 1455.
I løpet av styret til Huset Nemanjić ble mange serbisk ortodokse kirker og klostre ble bygget over hele det serbiske området. Nemanjić-herskerne brukte alternativt både Prizren og Priština som sine hovedsteder. Store eiendommer ble gitt til klostrene i det vestlige Kosovo (Metohija). Den mest prominente kirken i Kosovo, patriarkatet i Peć, kirken ved Gračanica og klosteret ved Visoki Dečani i nærheten av Dečani – ble alle opprettet i løpet av denne perioden. Kosovo var økonomisk viktig, og dagens hovedstad i Kosovo, Priština, var et betydningsfullt handelssenter på handelsveiene som gikk til havnene ved Adriaterhavet. Gruvedrift var en viktig industri i Novo Brdo og Janjevo som hadde samfunn av utvandrede saksiske gruvearbeidere og handelsmenn fra Ragusa. I 1450 produserte gruvene i Novo Brdo rundt med sølv årlig.
Den etniske sammensetningen av Kosovos befolkning i løpet av denne perioden omfattet serbere, albanere og valakere, sammen med et antall grekere, armenere, saksere og bulgarere.
I to gylne buller, eller dekreter, av serbiske herskere på 1300-tallet finner man serbere som lever sammen med albanere og valakere i landsbyene i det moderne Kosovo-området. I den første serbiske gylne bullen (1330) nevnes de å være mellom elvene Hvite Drin og Lim, mens den andre bullen (1348) nevner totalt ni albanske landsbyer i nærheten av Prizren.Malcolm, Noel (1998). Kosovo: A short history. Macmillan. p. 54«From the details of the monastic estates given in the chrysobulls, further information can be gleaned about these Vlachs and Albanians. The earliest reference is in one of Nemanja’s charters giving property to Hilandar, the Serbian monastery on Mount Athos: 170 Vlachs are mentioned, probably located in villages round Prizren. When Dečanski founded his monastery of Decani in 1330, he referred to 'villages and katuns of Vlachs and Albanians' in the area of the white Drin: a katun (alb.:katund) was a shepherding settlement. And Dusan’s chrysobull of 1348 for the Monastery of the Holy Archangels in Prizren mentions a total of nine Albanian katuns.»Wilkinson, Henry Robert (1955). "Jugoslav Kosmet: The evolution of a frontier province and its landscape". Transactions and Papers (Institute of British Geographers). 21 (21): 183 «The monastery at Dečani stands on a terrace commanding passes into High Albania. When Stefan Uros III founded it in 1330, he gave it many villages in the plain and catuns of Vlachs and Albanians between the Lim and the Beli Drim. Vlachs and Albanians had to carry salt for the monastery and provide it with serf labour.»
Gjennom denne perioden kan man også bevitne en slavisering eller serbisering av den albanske befolkningen i Kosovo og en konvertering til ortodoks kristendom.
Tyrkiske skattelister (defter) fra 1455 som nedskrev religion og språk i folketellingene, fant et serbisk flertall og en albansk minoritet. Ifølge Noel Malcolm skal denne albanske minoriteten hatt en stor befolkningsvekst etterhvert.
Etnisk identitet var i middelalderen relativt flytende over hele Europa, og folk flest på denne tiden synes ikke å ha definert seg selv i fastlåste etniske identiteter. De av slavisk opprinnelse, særlig de med serbisk bakgrunn, synes å ha vært den dominerende befolkningen kulturelt og var samtidig det demografiske flertallet.
I 1355 falt den serbiske staten fra hverandre ved dødsfallet til tsar Stefan Dušan og ble oppløst i en rekke føydale småriker. Tidspunktet sammenfalt med osmansk ekspansjon. Det osmanske rike grep muligheten i serbisk svakhet og invaderte.
Slagene i Kosovo Se Slaget ved Kosovosletta og Slaget ved Kosovosletta (1448)
thumb|Slaget ved Kosovosletta, maleri av Adam Stefanovic, 1870 Det første slaget i Kosovo skjedde på sletta ved Kosovo Polje den 28. juni 1389 hvor den herskende knez (prins) av Serbia, Lazar Hrebeljanović, samlet en allianse av kristne soldater, hovedsakelig bestående av serbere, men også bosniske serbere, albanere, bulgarere, ungarere, og en tropp med saksiske leiesoldater. Sultan Murad I hadde også samlet sammen en allianse av muslimske soldater fra nabolandene i Anatolia og Rumelia. Det nøyaktige antallet er vanskelig å avgjøre, men de mest pålitelige historiske redegjørelsene antyder at den kristne hæren var langt underlegen den osmanske hæren. Forholdet var kanskje tilnærmet i størrelsen som sto opp mot .Sedlar, Jean W. (1994): East Central Europe in the Middle Ages, 1000-1500. University of Washington Press. ss. 244: «Nearly the entire Christian fighting force (between 12.000 and 20.000 men) had been present at Kosovo, while the Ottomans (with 27.000 to 30.000 on the battlefield) retained numerous reserves in Anatolia.» Den serbiske hæren ble beseiret og Lazar ble drept, men Miloš Obilić greide å drepe sultan Murad I som således ikke fikk oppleve at hans hær seiret.
thumb|Festningen i Novo Brdo. Selv om slaget i ettertid har blitt mytologisert som det store serbiske nederlaget var det i samtiden delte meninger om det var et serbisk nederlag, uavgjort, eller til og med muligens også en serbisk seier. Serbia klarte å opprettholde sin uavhengighet og hadde sporadisk kontroll over Kosovo inntil det gikk på et endelig nederlag i 1455. Deretter ble Serbia underlagt Det osmanske rike. Festningen ved Novo Brdo, viktig i sin tid grunnet områdets rike sølvgruver, ble beleiret i førti dager av osmanene det påfølgende året, men måtte overgi seg og ble okkupert den 1. juni 1455.
Det andre slaget i Kosovo ble utkjempet i løpet av to dager i oktober 1448 mellom en ungarsk hær ledet av János Hunyadi og en osmansk hær ledet av sultan Murad II. Det betydelig større enn det foregående slaget i 1389, men utløpet ble det samme. Den ungarske hæren ble beseiret og måtte trekke seg tilbake. Selv om slaget var et kraftig tilbake slag for den kristne motstanden mot muslimsk erobring i Europa på denne tiden, var det likevel ikke avgjørende. Hunyadi opprettholdt ungarsk motstand i sin levetid i kongedømmet Ungarn.