thumb|«Pengeveksleren», maleri av Rembrandt, 1627 Bankenes historie går tilbake til antikkens handelsmenn som ga lån til bønder og andre handelsmenn som fraktet varer mellom byene. De første opptegnelser av slik aktivitet går tilbake til rundt 2000 f.Kr. i Assyria og Babylonia. Senere i antikkens Hellas og i løpet av Romerriket ga utlånere i templene lån, men la også til to viktige nyvinninger: tok vare på andres penger (innskudd) og veksle penger fra en valuta til en annen. I løpet av den samme perioden var det lignende og uavhengig utvikling av å låne penger i oldtidens Kina og tilsvarende i oldtidens India.
Bank i den moderne betydningen av ordet kan bli sporet tilbake til middelalderen og tidlige renessanse i Italia og til de rike norditalienske byene som Firenze, Venezia og Genova. Familiene Bardi og Peruzzi dominerte 1300-tallets banker i Firenze, og etablerte avdelinger i mange andre deler av Europa.Hoggson, N. F. (1926): Banking Through the Ages, New York, Dodd, Mead & Company. Den mest kjente italienske banken var Medici-familiens bank, opprettet av Giovanni Medici i 1397.Goldthwaite, R. A. (1995): Banks, Places and Entrepreneurs in Renaissance Florence, Aldershot, Hampshire, Great Britain, Variorum
Utviklingen med banker spredte seg over hele Europa, og et antall viktige innovasjoner skjedde i Amsterdam i løpet av 1500-tallet og i London på 1600-tallet. I løpet av 1900-tallets utvikling i telekommunikasjon og data har det skjedd betydelige endringer i måten banker fungerer på. Dette har gjort det mulig for banker å øke i størrelse og geografisk spredning. Den finansielle krisen på slutten av 2000-tallet førte til at en rekke banker kollapset, blant annet noen av verdens største banker. Det førte til ny diskusjon om regulering av bankene.
Tidlige former for bankvirksomhet thumb|Årlig balanseregnskap for en statseid gård, detaljert regnskap av råmaterialer og arbeidsdager i kileskrift på leire, ca 2040 f.Kr. (Ur III). Bankenes historie er nært knyttet til pengenes historie, banktransaksjoner gikk antagelig forut for oppfinnelsen av penger. Innskudd og deponering besto opprinnelig av kornlager og senere av andre varer, blant annet krøtter, jordbruksredskaper og til sist kostbare metaller som gull i form av sammenpressede plater som var lette å bære. Templene og palassene var de sikreste stedene å lagre gull ettersom disse var fast bevoktet og solid bygget. Som hellige steder representerte templene en ekstra avskrekkelse for tyver. Man kan anta at prinsippet med å låne ut penger med rente har sin opprinnelse i den naturlige økningen av en kvegflokk i løpet av et år, eksempelvis tyve prosent.Ferguson, Niall (2009): Finansplaneten, s. 36
Mesopotamia Det finnes nedtegnelser på lån gitt av tempelprester til handelsfolk fra 100-tallet f.Kr. i Babylonia. På tiden da Hammurabis lover ble opprettet en gang rundt 1760 f.Kr., var banksystemet såpass utbygget at det ble laget særskilte lover for å regulere virksomheten.Ordet «bank» i seg selv reflekterer opprinnelsen av banker i templene. I henhold til et kjent avsnitt i Det nye testamente da Kristus drev pengevekslerne ut av templene, veltet han deres bord, Jf. Evangeliet etter Matteus 21:12-16 . I Hellas var bankene kjent som trapezitai, et navn avledet fra bordene som de satt ved. Tilsvarende kommer det norske ordet bank fra italienske banca, for benk som de satt på.
Oldtidens Egypt I oldtidens Egypt var korn fra de tidligste tider blitt benyttet som en form for betalingsmiddel i tillegg til kostbare metaller, og statens kornlagre fungerte som banker. Da Egypt falt inn under et gresk herskerdynasti, Ptolemeerdynastiet (332-30 f.Kr.), ble de tallrike kornlagre som var spredt utover riket omformet til et nettverk av kornbanker, sentralisert i Alexandria hvor hovedadministrasjonen for alle de statlige kornlagrene ble nedtegnet. Dette banknettverket fungerte som et handelskredittsystem hvor utbetalinger ble effektuert via overføring fra én konto til en annen uten at pengene ble fysisk flyttet. På slutten av 200-tallet f.Kr. ble den tørre og ufruktbare øya Delos i Egeerhavet, kjent for sin storslåtte havn og berømte tempel for Apollon, et framtredende banksentrum. Som i Egypt ble pengetransaksjoner erstattet av faktiske kredittsedler, og betalinger ble gjort basert på enkle instruksjoner med kontoene for hver enkelt kunde. Da øyas viktigste rivaler, Kartago og Korint, ble beseiret av romerne, økte Delos betydning. Av den grunn er det naturlig at banken på Delos ble den modellen som ble mest etterlignet av romerske banker.
Oldtidens India I oldtidens India, under Maurydynastiet, (321 til 185 f.Kr.) var et instrument eller virkemiddel kalt adesha i bruk, hvilket var en beordring til en bank med anmodning om å betale penger på seddelen til en tredje person, noe som tilsvarte til definisjonen av en veksel (engelsk «bill of exchange») slik som vi forstår dem i dag. I løpet av den buddhistiske perioden var det betydelig bruk av disse instrumentene hvor handelsmenn i store byer ga kredittbrev til andre.«Evolution of Payment Systems in India» , Reserve Bank of India]
Oldtidens Kina thumb|300px|Kinesiske skjellpenger, 1500-700-tallet f.Kr. I oldtidens Kina under Qin-dynastiet (221 til 206 f.Kr.) ble kinesisk valuta utviklet med introduksjonen av standardiserte mynter som gjorde det langt lettere å drive handel over hele Kina og dette førte igjen til utviklingen av kredittbrev. Disse brevene ble utstedt av handelsmenn som fungerte på måter som vi i dag vil oppfatte som banker.Wagel, Srinivas (1915): Chinese currency and banking.
Antikkens Hellas Antikkens Hellas har flere bevis på banksystemet. Greske templer, foruten private og kommunale enheter, utførte finansielle transaksjoner som lån, oppbevaring av penger, valutaveksling, og validering av mynter.Cohen, Edward (1992): Athenian Economy and Society: A Banking Perspective, Princeton, NJ: Princeton University Press, ISBN 0-691-03609-8 Det finnes også bevis på kreditt, ved tilbakebetaling fra en kunde kunne en pengeutlåner i en gresk havn skrive en kredittseddel til kunden som kunne få denne utbetalt i en annen by. Dette fjernet risikoen ved å ta med seg penger på reisen. Pyhios fra Lydia, som nevnes av Herodot,Herodot: Historier, bok VII, kapitlene 27-29 og 38-39 opererte som en handelsbank over hele Lilleasia på begynnelsen av 400-tallet f.Kr., og er den første individuelle banken som er kjent ved navn. Mange av de tidlige bankene i de greske bystatene var metoikere eller utlendinger. Rundt 371 f.Kr. ble Pasion, en slave, den rikeste og mest kjente greske bankmannen, og fikk sin frihet og borgerskap av Athen i prosessen.
Romerriket 150px|thumb|right|Gullmynt produsert av den keiserlige romerske myntverksted. I antikkens Roma satte pengelånere opp sine boder i midten av lukkede gårdsplasser som ble kalt for macella på en lang sittebenk kalt bancu, fra hvor det italienske ordet banco og norske bank er avledet. Som valutavekslere gikk handelsfolk ikke så mye til disse for å investere penger, men heller å veksle utenlandske mynter til den eneste lovlige myntenheten i Roma, den keiserlige mynt.Matyszak, Philip (2007): Ancient Rome on Five Denarii a Day. New York: Thames & Hudson. ss. 144. ISBN 050005147X.
I Romerriket ble banksystemet administrative aspekt formalisert og innførte en større regulering av de finansielle institusjoner og finanspraksisen. Å ta renter på lån og betale renter på innskudd ble meget utviklet og konkurransedyktig. Utviklingen av romerske banker begrenset innenfor den romerske preferanse av pengetransaksjoner. Under styret til den romerske keiser Gallienus (260-268 e.Kr.) var det et midlertidig sammenbrudd i det romerske banksystemet etter at bankene hadde avvist kopperslanter produsert ved hans myntverk. Med framveksten av kristendommen ble bankene underlagt ytterligere restriksjoner da det å kreve renter ble bedømt som umoralsk. Etter at Vestromerriket falt sammen og gikk i endelig oppløsning i år 476, forsvant også bankene midlertidig i Europa, og oppsto ikke igjen før i de norditalienske handelsbyene i middelalderen og tidlig renessanse.
Religiøse restriksjoner på rente right |thumb |Om åger, fra Sebastian Brants satire Stultifera Navis («Narreskipet»); tresnitt tilskrevet Albrecht Dürer De fleste tidlige religiøse trosretninger i oldtidens Midtøsten, og de sekulære kodene som oppsto fra disse, hadde intet særlig forbud mot å drive åger, det vil si å ta ulovlige eller urimelig høye renter på lån av penger. Disse samfunnene vurderte livløse vesener som levende, som planter, dyr og mennesker, og i stand til å reprodusere seg selv. Om man således lånte «matpenger», eller monetære enheter, i en eller annen form, var det lovlig å kreve renter.Johnson siterer Heichelcheim, Fritz E. : An Ancient Economic History, 2 bd. (overs. Leiden 1965), i.104-566 Matpenger i form av oliven, dadler, frø eller dyr som ble leid ut så tidlig som rundt 5000 f.Kr., om ikke tidligere. Blant mesopotamierne, hettittene, fønikerne og egypterne var renter lovlig og ofte fastlagt i lovverket.Johnson, Paul (1987): A History of the Jews, New York: HarperCollins Publishers, ISBN 0-06-091533-1. ss. 172–173
Jødedommen Tora og senere seksjoner av Den hebraiske Bibelen kritiserer rente, men tolkningene av det bibelske forbudet varierer. En felles forståelse er at jødene er forbudt å kreve rente på lån gitt til andre jøder, men påkrevd å kreve rente på transaksjoner til gentiler, eller ikke-jøder. Imidlertid gir Den hebraiske Bibelen selv tallrike eksempler på hvor denne forskriften ble unngått.
Femte Mosebok 23:19: «Du skal ikke kreve renter av din landsmann, verken av penger eller mat eller av noe annet skal du ta renter.» Femte Mosebok 23:20: «Av utlendinger kan du kreve renter, men ikke av din landsmann. Da vil Herren din Gud velsigne deg i alt du foretar deg, i det landet du går inn i for å legge under deg.»
Israelitter hadde forbud mot å ta renter på lån gitt til andre israelitter, men hadde lov til å ta renter på transaksjoner med ikke-israelitter, og de sistnevnte var ofte blant de som israelittene uansett drev handle med, men generelt ble det sett på som fordelaktig å unngå å komme i gjeld ved å unngå være bundet til noen andre. Gjeld måtte bli unngått og ikke benyttet for finansiere forbruk, kun når det var sterkt behov. Imidlertid var loven mot åger blant de mange som profetene fordømte folket for å bryte.Eksempler på gjeld: Første Samuelsbok 22.2; Første Kongebok 4:1; Jesaja 50:1. Profetisk fordømmelse av åger: Esekiel 22:12; Nehemja 5:7 og 12:13. Advarsler angående gjeld: Salomos ordspråk 22:7: «Rikmenn rår over fattige, den som låner, må trelle for den som gir lån.»
Kristendom Se hovedartikkel, Åger
Opprinnelig ble lån med renter kjent som åger bannlyst av den kristne kirke, hvilket betydde at det å ta renter, uansett størrelse, ble bannlyst. Dette omfattet å kreve en avgift for å bruke penger, slik som et bureau de change, avgift for å veksle fra en valuta til en annen. Imidlertid ble det langsomt akseptert å kreve renter, og betydning av åger fikk deretter betydningen å kreve renter over hva som lovverket tillot.
Islam Se hovedartikkel, Riba
Islam er som alle de store monolittiske religioner preget av forbud, påbud og avstraffelser, og det er likeledes strengt forbudt å ta renter. Koranen forbyr absolutt å låne penger med renter: «O du som har trodd, ikke begå åger, dobbelt eller mangedobbelt, men frykt Allah og du vil bli suksessfull» (3:130) «og Allah har tillatt handel og har forbudt renter». (2:275).