Operasjon Torch (Torch = fakkel, opprinnelig kalt Operasjon Gymnast) var en britisk-amerikansk invasjon av franske Nord-Afrika under den andre verdenskrig i løpet av felttoget i Nord-Afrika som begynte den 8. november 1942.
Sovjetunionen hadde lagt press på USA og Storbritannia for å begynne militære operasjoner i Europa og åpne opp en andre front for å redusere presset på de sovjetiske troppene fra Tyskland. Mens de amerikanske kommandantene favoriserte Operasjon Sledgehammer og gjøre landgang i Europa så snart som mulig, var de britiske kommandantene av den oppfatning at et slikt løp ville ende i katastrofe. Et angrep på franske Nord-Afrika ble foreslått isteden, noe som ville fjerne aksemaktene fra Nord-Afrika, bedre den allierte marinens kontroll over Middelhavet og forberede en invasjon av sørlige Europa i 1943. Den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt mistenkte at en afrikansk invasjon ville utelukke en invasjon i Europa i 1943, men ga sin støtte til den britiske statsminister Winston Churchill.
Bakgrunn De allierte planla en britisk-amerikansk invasjon av nordvestlige Afrika – Marokko, Algerie, og Tunisia, territorier som formelt var styrt av den franske Vichy-regimet. Vichy-Frankrike hadde rundt 125 000 soldater i disse landene foruten kystartilleri, 210 operative om enn gamle stridsvogner og rundt 500 fly, hvorav halvparten var jagerfly av typen Dewoitine D.520 – likeverdige med mange av de britiske og amerikanske jagerflyene.Watson, Bruce Allen (2007): Exit Rommel: The Tunisian Campaign, 1942-43, s. 50 I tillegg var det rundt ti slagskip og 11 ubåter i Casablanca.
thumb|General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar. De allierte trodde at de franske styrkene ikke ville slåss, delvis på grunn av informasjon gitt av den amerikanske konsul Robert Daniel Murphy i Alger. Franskmennene hadde vært tidligere allierte av USA og amerikanske soldater hadde instrukser om ikke å skyte før de ble skutt på. Likevel var det mistanker om at den Vichy-franske marinen kunne bære nag over den britiske aksjonen ved Mers-el-Kebir i 1940. En bedømmelse av sympatiene til de franske troppene i Nord-Afrika var vesentlig, og det ble lagt planer for å sikre fransk samarbeid framfor motstand.
Tysk støtte for Vichy-regimet kom i form av luftstøtte. Flere bombefly fra Luftwaffe utførte angrep mot allierte havner i Alger og langs den nordafrikanske kysten. De allierte hadde til hensikt å avansere raskt østover mot Tunisia og angripe tyske tropper bakfra. General Dwight D. Eisenhower ble gitt kommandoen av operasjonen og han satte opp sitt hovedkvarter i Gibraltar. Den allierte kommandanten for ekspedisjonsstyrken ble admiral Andrew Cunningham; og hans stedfortreder var viseadmiral Bertram Ramsay som planla angrepet til lands.
Forberedende kontakt For å måle stemningen blant de franske soldatene ble Murphy utpekt til det amerikanske konsulatet i Algerie. Hans hovedoppgave var å bedømme de franske styrkenes sympatier og ta kontakt med de elementer som kunne tenkes å støtte en alliert invasjon. Han klarte å kontakte flere franske offiserer, inkludert general Charles Mast, den franske øverstkommanderende i Algerie. Disse offiserene var villig til å støtte de allierte, men ba om en hemmelig konferanse med en høytstående alliert general i Algerie. Generalmajor Mark W. Clark, Eisenhowers nestkommanderende, ble sendt til Cherchell, 130 kilometer vest for Alger i Algerie, ombord på HMS «Seraph» under «operasjon Flagpole»(flaggstang). Clark og to andre amerikanske generaler ble landsatt i tre foldbare kanoer, padlet av britiske kommandosoldater, natt til 21. oktober 1942, hvoretter de møtte de franske offiserene og Murphy på en forlatt bondegård.
De allierte lyktes også, med motstandsbevegelsens hjelp, å smugle den franske generalen Henri Giraud ut av Vichy-Frankrike under «operasjon Kingpin». Nok engang gjorde HMS «Seraph» jobben, nå under amerikansk flagg og med tilsynelatende amerikansk skipper, fordi Giraud nektet å ha noe med britene å gjøre og det ikke fantes et eneste amerikansk skip i Middelhavet. De britiske matrosene gjorde sitt beste for å anta en amerikansk aksent, men ble raskt avslørt av Giraud, som til alles forbløffelse snakket perfekt engelsk! Hensikten med å få Giraud til Gibraltar, var at skulle ta posisjonen som øverstkommanderende for de franske styrkene i Nord-Afrika etter invasjonen. Imidlertid ville han ikke ta imot en stilling som var lavere enn øverstkommanderende av alle invasjonsstyrkene, en jobb som allerede var gitt til Eisenhower, foruten at det var et krav som var umulig å etterkomme. Da franskmannen ikke fikk dette kravet gjennom besluttet han være «en tilskuer til denne affæren».
Slaget
De allierte hadde satt opp tre angrepstyrker for invasjonen; en vestlig, en sentralt og en østlig, for å erobre nøkkelhavner og flyplasser i Marokko og Algerie samtidig, ved å angripe særlig Casablanca, Oran og Alger. Suksessfull fullførelse av disse operasjonene ville bli fulgt av videre angrep østover inn i Tunisia.
Den vestlige angrepsstyrke, rettet mot Casablanca, besto av amerikanske enheter med generalmajor George Patton som kommandant og kontreadmiral Henry K. Hewitt som ledet marinens operasjoner. Den besto av 2. pansrede divisjon, 3. og 9. infanteridivisjoner – 35 000 soldater i alt. De ble transportert direkte fra USA i den første av en serie av UG konvoier som ga forsyningsmessig støtte for det nordafrikanske angrepet.Hague 2000 ss. 179-180
Den sentrale angrepsstyrke, rettet mot Oran, omfattet amerikanske 509. fallskjerminfanteribataljon, 1. infanteridivisjon og 1. armerte divisjon – 18 500 soldater i alt. De seilte fra Storbritannia og ble kommandert av generalmajor Lloyd Fredendall, alle sjøstyrkene ble kommandert av kommandør Thomas Troubridge.
Den østlige angrepsstyrken, rettet mot Alger, ble kommandert av generalløytnant Kenneth Anderson og besto av to brigader fra britisk 78. og amerikanske 34. infanteridivisjoner og to britisk kommandoenheter, 1. og 6. kommandoavdelinger, totalt 20 000 soldater. I løpet av perioden med amfibisk landgang ble styrken kommandert av amerikanske generalmajor Charles W. Ryder, kommandant av 34. divisjon, ettersom det ble antatt at en amerikanskledet invasjon var mer akseptabelt for de franske forsvarerne enn en som var ledet av britene. Sjøstyrkene ble kommandert av viseadmiral Harold Burrough.
Fiendtlige ubåter som opererte i det østlige Atlanterhavet hadde blitt trukket unna for å angripe handelskonvoi SL 125. En del historikere har foreslått at tidspunktet for denne handelskonvoien var en bevisst taktisk avledning for å hindre angrep på de fullastede troppetransportene.Edwards 1999, s. 115
Angrep fra luften var delt i to, øst for Kapp Tenez i Algerie med britisk flyvåpen under flymarskalk William Welsh og vest for Kapp Tenez kun amerikansk flyvåpen under generalmajor Jimmy Doolittle, samtlige under direkte kommando av general Patton.
P-40 Warhawk jagerfly fra 33rd Fighter Group ble sendt opp fra amerikanske eskortehangarskip og landet i Port Lyautey den 10. november. Ekstra luftstøtte ble gitt av hangarskipet USS «Ranger», som med sine flyskvadroner avbrøt Vichy fly og bombet fiendtlige skip.
Casablanca Den vestlige angrepsstyrken gikk i land for soloppgang den 8. november 1942 ved tre steder i Marokko: Safi (Operasjon Blackstone), Fedala (Operasjon Brushwood – den største delen med 19 000 menn), og Mehdiya-Port Lyautey (Operasjon Goalpost). Etter som det var et håp om at franskmennene ikke ville gjøre motstand ble det ikke bombardert på forhånd. Dette ble en kostbar feil da det franske forsvaret gjorde innhugg i de amerikanske styrkene.
Om natten den 7. november forsøkte den pro-allierte franske general Antoine Béthouart å gjøre et kupp mot den franske kommandoen i Marokko slik at han kunne overgi den til de allierte den følgende dagen. Hans styrker omringet villaen til general Charles Noguès, den Vichy-lojale høykommissæren. Imidlertid telefonerte Noguès til lojale styrker som stoppet kuppet. I tillegg alarmerte kuppforsøket om den pågående allierte invasjonen, og Noguès fikk øyeblikkelig alarmert det franske kystforsvaret.
Ved Safi gikk landgangen mest suksessfull. Langgangen begynte uten dekningsild i håp om at franskmennene ikke ville gjøre motstand. Imidlertid åpnet de franske kystbatteriene øyeblikkelig ild, og de allierte krigsskipene svarte på ildføringen. Ved den tiden hadde de allierte kommandert av general Harmon kommet, franske snikskyttere hadde låst angrepstroppene (de fleste i kamp for første gang) på Safis strender. Det meste av landgangen skjedde etter tidsplanen. Fly ødela en fransk konvoi av lastebiler som fraktet forsterkninger til kystforsvaret. Safi overga seg om ettermiddagen den 8. november. Ved den 10. november var resten av forsvarerne låst fast og resten av Harmons styrker dro av sted for å delta i beleiringen av Casablanca.
thumb|Det franske slagskipet «Jean Bart» ødelegges ved dokk i Casablanca. Ved Port-Lyautey var landgangstroppene usikre på deres posisjon, og den andre bølgen ble forsinket. Det ga de franske forsvarerne tid til å organisere motstanden og den gjenværende landgangen ble gjort under artilleribombardement. Med flystøtte fra marinen kunne troppene presse på framover og målet ble erobret.
Ved Fedala avbrøt været landgangen. Etter soloppgang kom landgangen under fransk beskytning. Patton gikk i land klokken 08.00 og strendene var sikret senere om dagen. Amerikanerne omringet havnen i Casablanca ved 10. november og byen overga seg en time før det endelige angrepet skulle skje.
Casablanca var den franske atlantiske marinebase etter den tyske okkupasjonen av den europeiske kysten. Sjøslaget ved Casablanca resulterte i angrep på den franske marinen, og en krysser, seks destroyere og seks ubåter ble ødelagt av amerikansk kanonild og flyangrep. Det uferdige slagskipet «Jean Bart», som lå i dokk og var ubevegelig, skjøt mot landgangsstyrkene med sine ene funksjonelle kanon inntil den ble ødelagt av amerikanske kanoner. To amerikanske destroyere ble også ødelagt.
Oran thumb|Innbyggerne av Arzew møter amerikanske soldater ved angrepet på Arzew i november 1942. Angrepet i sentrum ble delt mellom tre strender, to vest for Oran og en øst. Landgangen på den vestlige stranden ble forsinket ettersom en fransk konvoi dukket opp mens minesveiperne lagde veg. En del forsinkelser og forvirring, og ødeleggelse på landgangskip skjedde på grunn av uventet lite dybde og sandbanker til tross for at det hadde vært foretatt observasjoner ved periskop tidligere. Det ble tatt lærdom av disse feilene for senere allierte landganger, som Operasjon Overlord, hvor de ble gitt betydelig tyngde til forberedelsene.
1. rangerbataljon (amerikanske kommandosoldater) gikk i land øst for Oran og tok raskt kontroll over kystbatteriet ved Arzew. Et forsøk ble gjort for å landsette amerikansk infanteri direkte i havnen med ordre om raskt å hindre ødeleggelsen av havneanleggene og senke skipene. Den operasjonen, kodenavnet Operasjon Reservist, feilet da to alliert krigsskip ble ødelagt av kryssild fra franske skip der. Den franske marinen brøt ut fra havnen og angrep den allierte invasjonsflåten, men ble senket eller drevet på land.Rohwer & Hummelchen 1992, s. 175.
Franske batterier og invasjonsflåten utvekslet ildgivning i løpet hele 8. og 9. november mens franske tropper standhaftig forsvarte Oran og det omliggende området. Tung kanonild fra britisk slagskip førte til overgivelse den 9. november.
Landgang fra luften