Basileios II (gresk: Βασίλειος Β, født 958, død 15. desember 1025) var en bysantinsk keiser i det makedonske dynasti som regjerte fra 10. januar 976 til 15. desember 1025. Han var kjent i sin tid som Basileios Porfyrogenitos eller Basileios den yngre for å skille ham fra hans antatte eldre slektning Basileios I makedoneren.
De første årene av hans lange regjeringstid ble preget av en borgerkrig mot militære ledere fra aristokratiet i Anatolia. Etter at dette opprøret var slått ned mobiliserte Basileios til stabilisering av grensene mot øst og erobringer av nye områder der, og framfor alt en endelig og fullstendig nedkjemping av Det første bulgarske riket som hadde vært Østromerrikets største militære problem og fiende i lang tid. For dette fikk han tilnavnet bulgar-slakteren (Βουλγαροκτόνος, Boulgaroktonos). Da Basileios døde strakte hans imperium seg fra det sørlige Italia til Kaukasus, og fra Donau til gensen mot Palestina, den største utstrekningen siden de muslimske erobringene på 600-tallet. Hans regjeringstid blir betraktet som imperiets storhetstid.
Til tross for at han konstant var engasjert i krigføring viste Basileios seg også som en dyktig administrator. Han reduserte makten til de store, landeiende aristokratiske familiedynastiene som dominerte i administrasjonen og ikke minst i militærvesenet, samtidig som han fylte statskassen med økte skatter og konfiskerte landeiendommer. Av vidtrekkende betydning var det at han tilbød den rusiske storfyrst Vladimir I av Kyiv sin søster Anna av Bysants til hustru i bytte for en militær allianse og militær støtte. Vladimir I var nødt til å la seg døpe i den kristne ortodokse tro for å få til dette giftermålet, og denne alliansen førte til at hele Kyivriket ble kristnet i Vladimirs regjeringstid. Også under de senere herskere i Kyiv var den kulturelle og religiøse innflytelsen fra Bysants tydeligNestors krønike for år 987, s. 98-99.
Fødsel og barndom Basilios var sønn av keiser Romanos II og keiserinne Theofano som på morssiden var av gresk avstamningDonald MacGillivray, Byzantinum and Venice: A Study in Diplomatic and Cultural Relations, Cambridge University Press, 1992, s. 44Joseph McCabe, The empresses of Constantinople, R.G. Badger, 1913, s. 140Léon le Diacre / Alice-Mary Talbot / Denis F. Sullivan, The History of Leo the Deacon: Byzantine Military Expansion in the Tenth Century, Dumbarton Oaks, 2005, s. 99–100. I 960 ble Basileios medkeiser sammen med sin far, som døde allerede i 963 da Basileios bare var 5 år gammel. Både Basileios og hans bror (den senere keiser Konstantin VIII) var for unge til å regjere på egen hånd, og Basileios’ mor Theofano giftet seg raskt med en av Romanos’ generaler som ble kronet til keiser med navnet Nikeforos II Fokas noen måneder senere i 963. Nikeforos ble drept i 969 av sin nevø, general Johannes I Tzimiskes som deretter ble keiser og regjerte i seks år. Da Johannes Tzimiskes døde den 10. januar 976 kunne Basileios endelig tiltre som enekeiser.
Opprør i Anatolia og allianse med Kyivriket
Basileios var en god soldat og en fantastisk rytter, og han ville også vise seg fram som en dyktig general og en sterk hersker i imperiet. I hans første regjeringsår forble den administrative ledelsen i hendene på evnukken Basileios Lekapenos, en uekte sønn av keiser Romanos I. Han var en dyktig og begavet politiker som håpet at de unge tronarvingene ville være hans marionetter. Basilios II betraktet sin administrasjon uforstyrret og konsentrerte seg om å lære detaljene i den administrative og militære virksomheten.
Selv om både Nikeforos II Fokas og Johannes I Tzimiskes var dyktige militære kommandører var de begge også nokså passive i den administrative ledelsen. Mot slutten av sin regjeringstid hadde Tzimiskes planlagt tiltak for å svekke makten til de store jordeierne. Det at han døde ganske raskt etterpå førte til spekulasjoner om han var blitt forgiftet av sin egen kammerherre Basileios Lekapenos, en av dem som ville bli hardt rammet av Tzimiskes’ planer og som fryktet etterforskning av sin virksomhet.
Etter at hans to forgjengere hadde sviktet, overtok Basileios II et pågående problem i Anatolia der et opprør var i emning, ledet av de to militære lederne Bardas Skleros og Bardas Fokas den yngre. Hovedmotivet til de militære var å opprettholde keisermakten etter Nikeforos II og Johannes Tzimiskes hadde hatt, og å fjerne Basileios fra maktposisjonen. Basileios framviste derimot en del av den hensynsløsheten som skulle bli hans varemerke ved å nedkjempe både Skleros i 979 og Fokas i 989 blant annet med hjelp av georgiske styrker. Forholdet mellom de to generalene var spesielt. Fokas hadde engasjert seg i å slå ned opprøret fra Skleros, men da Fokas senere gjorde opprør returnerte Skleros fra sitt eksil for å støtte sin gamle fiende. Da Fokas døde i kamp overtok Skleros ledelsen i opprøret inntil det ble slått ned i 989 og han måtte overgi seg til BasileiosMichael Psellos, Bysantinska portätt (Chronographica), Forumbiblioteket, 1984, s. 14-18. Skleros fikk leve videre, men han ble blind på slutten av livet. Det er uvisst om han ble blindet – en forholdsvis vanlig avstraffelse i Østromerriket – eller om han ble det på grunn av sykdom.
Disse opprørene påvirket Basileios’ måte å styre imperiet på. Historikeren Michael Psellos, som skrev en biografi om keiseren på 1000-tallet, forteller at den beseirede Bardas Skleros ga Basileios råd om å redusere generalenes ressurser, og å gi dem økte oppgaver for å holde dem beskjeftiget med egne forhold. Og slipp ingen kvinner inn i keiserpalasset<refMichael Psellus, s. 24/ref>. Basileios tok seg disse rådene ad notam, skulle det vise seg.
For å kunne nedkjempe opprørene dannet Basileios en allianse med storfyrst Vladimir I av Kyiv som i 988 hadde inntatt byen Chersonesus, den viktigste bysantinske militærbasen på Krim. Vladimir tilbød å evakuere Chersonesus og å stille 6000 soldater som forsterkninger til Basileios, mot at han i bytte fikk gifte seg med Basileios’ søster Anna Porfyrogenita (963-1011). Basilios nølte fordi de betraktet alle som ikke var ortodokse kristne som barbarer som de ikke ville ha ekteskapelige forbindelser med.
Vladimir hadde over lang tid orientert seg om ulike religioner og hadde sendt delegasjoner til flere land for å innhente informasjon. Sannsynligvis var ikke ekteskapet den primære årsaken til at han valgte å la seg døpe til den ortodokse kristendommen. Etter at han var døpt kunne han gifte seg med Anna på Krim i 989. Han arbeidet senere for at hans folk i Kyivriket skulle konvertere til kristendommen. De rusiske soldatene hjalp Basileios til å slå ned opprøret. Disse soldatene var i det vesentlige væringer, det vil si skandinaviske leiesoldater som ble organisert i keiserens væringgarde som spilte en vesentlig rolle i Bysants’ militærvesen.
Etter at opprøret til Bardas Skleros var slått ned ble også Basileios Lekapenos diskreditert. Den styrtrike kammerherren ble anklaget for å ha konspirert med opprørerne og han ble straffet med eksil og inndragning av de enorme landeiendommene.
Krig mot fatimidekalifatet
Etter at de interne stridighetene var over vendte Basileios sin oppmerksomhet mot andre fiender av riket. Borgerkrigen hadde svekket imperiet i øst og erobringene til Nikeforos II Fokas og Johannes I Tzimiskes var i stor grad overtatt av det muslimske Fatimidekalifatet
I 987/988 ble det inngått en sju års våpenhvile mellom keiserriket og Fatimidekalifatet som stadfestet fangeutveksling, samt at den bysantinske keiseren ble anerkjent som beskytter av de kristne i fatimidenes område og tilsvarende at kalifen ble anerkjent som beskytter av muslimene i keiserriket. Dessuten skulle fatimidekalifatet anerkjennes i fredagsbønnen i moskeen i Konstantinopel i stedet for Abbasidekalifatet som var svekket utover på 900-tallet. Fatimidene gikk likevel i 991 til krig mot det bysantinske interesseområdet til hamdanidene i emiratet Aleppo under ledelse av guvernøren i Damaskus, Manjukatin, i den tro at bysantinerne ikke ville gripe inn. Manjutakin vant en stor seier i slaget om Orontes mot den bysantinske strategos Michael Bourtzes i Antiokia. Bourtzes’ nederlag tvang Basileios til personlig å lede sin hær gjennom Lilleasia til Aleppo i april 995, og han tvang fatimidene til å trekke seg tilbake uten kamp. Basileios forsøkte å beleire Tripoli uten hell, men han lyktes i å innta Tartus som han befestet med armenske soldater. Fatimidenes kalif al-Aziz Billah forberedte seg på å slå tilbake, men fatimidenes angrep ble skrinlagt da al-Aziz døde i oktober 996.
Krigføringen mellom de to maktene fortsatte ettersom bysantinerne støtte opprøret mot fatimidene i Tyr i 996-998. I 1000 ble det inngått en ti års fredsavtale, og forholdet ble deretter fredelig, mye på grunn av at al-Aziz’ etterfølger al-Hakim bi-Amr Allah var mer opptatt av innenriks anliggender.
Den bysantinske erobringen av Bulgaria
Basileios prøvde også å gjenerobre områder som var tapt for imperiet for lang tid siden. Ved starten av det andre årtusen gikk han til angrep på sin største fiende, tsar Samuel av Bulgaria. Det storbulgarske riket var blitt annektert av Johannes I Tzimiskes, men deler av landet hadde vært utenfor bysantinsk kontroll under ledelse av tsar Samuel og hans brødre.
Bulgarerne hadde siden 976 angrepet bysantinske områder og Basileios prøvde nå å så indre splid blant bulgarerne ved å slippe fri tsar Boris II av Bulgaria som satt i bysantinsk fangenskap. Knepet mislyktes imidlertid, så Basileios måtte dra mot Bulgaria med en hær på 30.000 mann. Han beleiret Sofia en tid, men måtte heve beleiringen og dra seg tilbake. Under tilbaketoget falt han i et bakhold og led et alvorlig tap ved Det trajanske pass i 986. Han flyktet med hjelp av sin væringgarde og forsøkte etterpå å få Samuels bror Aaron på sin side. Basileios fikk støtte fra Aaron ved å love ham sin søster AnnaDen samme Anna som to år senere skulle bli gift med storfyrst Vladimir I av Kyiv til hustru, men Aaron trakk seg da han oppdaget at den kvinnen som kom slett ikke var Anna. I 987 ble Aaron eliminert av sin bror Samuel. Selv om Basileios klarte å ta den titulære keiseren Roman av Bulgaria til fange i 991, måtte han likevel oppgi provinsen Moesia til bulgarerne.
Mens Basileios var opptatt med indre stridigheter og kamper ved østgrensen hadde Samuel utvidet sitt rike fra Adriaterhavet til Svartehavet og gjenvinne tapte bulgarske regioner. Han foretok også militære raid langt inn på bysantinsk område i det nåværende Hellas. Samuels krigslykke snudde imidlertid i 996 da den bysantinske general Nikeforos Ouranos påførte ham et knusende nederlag i et slag ved elven Sperkhiós i Thessalia. Samuel og hans sønn Gavril Radomir klarte så vidt å unnslippeFinlay, s. 440-441.
I 1000 kunne Basileios starte en mer konsentrert krig mot Bulgaria. Han la nå for dagen en større utholdenhet og strategisk innsikt. Under ledelse av generalene Nikephoros Xiphias og Theodorokanos klarte bysantinerne å erobre den tidligere bulgarske hovedstaden Preslav og byene Lille Preslav og PliskaJohannes Skylitzes, A Synopsis of Byzantine History 811-1057, Cambridge University Press, 2010, s. 326. Året etter, i 1001, gjenvant Basileios kontroll over Vodena, Verrhoia og ServiaFinlay, s. 442. I 1002 klarte han å avskjære kommunikasjonen mellom tsar Samuels makedonske område og regionen Moesia. Basileios kunne så beleire byen Vidin som falt etter langvarig motstandFinlay, s. 442-443. Samuel på sin side gjorde et dristig og vellykket felttog inn i hjertet av Trakia og angrep den store byen Adrianopel.