mini|Mossefossen og Moss Jernverk sommeren 1800. En av de viktigste grunnene til at jernverket ble lagt til Moss var fossekraften. mini|Moss Jernverks administrasjonsbygning, kjent som «konvensjonsgården»
Moss Jernverk var et jernverk i Moss, grunnlagt i 1704. Verket var i mange år byens største bedrift, og med kraft fra Mossefossen ble malm hovedsakelig fra Arendalsfeltet smeltet og bearbeidet til en rekke produkter. Fra midten av 1700-tallet var verket Norges ledende rustningsbedrift og støpte hundrevis av tunge kanoner i jern. Norges første valseverk for jern ble også anlagt der.
Moss Jernverk hadde flere fremtredende eiere, blant dem Bernt Anker og Herman Wedel-Jarlsberg, og spesielt under førstnevnte var verket noe av en attraksjon for tilreisende. Moss Jernverks administrasjonsbygning, den såkalte Konvensjonsgården, er kjent for at den ble benyttet for å forhandle frem Mossekonvensjonen i 1814.
Ved midten av 1800-tallet møtte verket økt konkurranse fra svenske og engelske jernverk; stigende priser på trekull var også ødeleggende for lønnsomheten – jernverksdelen ble lagt ned i 1873. Moss Jernverk ble solgt for 115 000 spesiedaler i 1875. Området verket lå på ble overtatt av det som etterhvert ble emballasjefabrikken Peterson, som benyttet det inntil firmaets konkurs i 2012. Fabrikkområdet i Moss eies i dag av Höegh Eiendom
Bakgrunn og etablering
Jern har blitt utvunnet og bearbeidet i hva som i dag er Norge i over to tusen år.Fra jernverkenes historie i Norge, side 13 Den første jernproduksjonen benyttet myrmalm, som så ble foredlet ved såkalt jernvinne til råjern for videre bearbeiding. Slik tilvirking av jern var imidlertid lokal og i liten skala, mye arbeid skulle til for å utvinne små kvanta jern.
På 1500-tallet vokste interessen for utvinning av malm i Europa, og grunnlaget for en moderne bergvitenskap ble lagt ved tyskeren Georgius Agricola.Fra jernverkenes historie i Norge, side 28 I Danmark-Norge ble det i den norske delen av riket blant annet funnet forekomster av jernmalm. I det sørlige Norge var de rikeste jernfunn i Arendalsfeltet ved Arendal, men grunnet behov for tre til produksjon av trekull for masovnene og fossekraft for drift av masovnenes blåsebelger ble jernverk ofte anlagt andre steder enn ved malmgruvene.«Faktisk ble det efterhvert trekulltilgangaen – skogene – som ble bestemmende for jernverksutviklingen. Alt tidlig foregikk det en desentralisering ved mange verk med sikte på å utnytte skogene best og billigst mulig.», fra Fra jernverkenes historie i Norge, side 57 Ved Moss var det god tilgang på kraft fra Mossefossen, det var mye skog, og beliggenheten ved fjorden gjorde innskiping av råvarer og utskipning av ferdige produkter enkel.
I 1704 begynte den danske embets- og forretningsmannen Ernst Ulrich Dose arbeidet med å etablere et jernverk ved Moss.Moss Jernverk, side 22 Samme år besøkte den dansk-norske kongen Frederik IV Moss to ganger,Moss Jernverk, side 20 noe som virket positivt på etableringen. I tillegg til å kjøpe opp tomter og få tildelt fallrettigheter og tilgang til jernmalm, fikk det planlagte verket såkalt cirkumferens, et område med radius på om lag 2,5 mil hvor bøndene måtte produsere og levere trekull og andre råvarer til verket. I november 1704 ble Moss og omland besiktiget av folk fra oberbergamtet på Kongsberg, og de utstedte Moss jernverks privilegiebrev den 6. desember samme år. Det listes 24 punkter om jernverkets privilegier – til skog, vann, areal for selve verket, tilgang til kjørevei, malm, tollfrihet m.m.
Spesielt interessant for nåtiden er at funksjonærer og arbeidere var fritatt for skatter og militærtjeneste, de skulle dømmes av bergretten (en egen rett for bergverk og bergverksfolk på Kongsberg), og ved behov for fagfolk kunne de hentes fra utlandet, uten hensyn til hvilken nasjon de tilhørte.«Mestere og håndverkere som må skaffes fra utlandet til verkets oppførelse og drift, skal uten hinder få komme inn i landet med sine folk og sitt gods, likegyldig hvilken nasjon de tilhører. Like fritt skal de få reise igjen etter lovlig avskjed.», fra Moss Jernverk, side 31 Ved sine omfattende kongelige privilegier var altså Moss Jernverk ved opprettelsen tilnærmet en stat i staten.«Bergverkene med sine gruver, masovner, hytter, hammer- og smieverk, og med sin cirkumferens, lå som halvt selvstendige enklaver i bondelandet Norge, hvor de frie bønder var forvandlet til tvangspliktige arbeidere og tvangspliktige leverandører til verket.», side 277, Knut Mykland, Norges historie, bind 7, Cappelens forlag, Oslo 1977
Den driftige Ernst Ulrich Dose fikk ikke oppleve ordinær drift ved Moss Jernverk, da han døde allerede i 1706.
Oppstart og krigsår
Etter Doses død ble jernverket lagt ut på auksjon og i mai 1708 solgt til Jacob von Hübsch (3/4) og Henrich Ochsen (1/4).Moss Jernverk, side 33 Tidspunktet for å overta verket var gunstig; krig truet, og Moss Jernverk lå nær de tre store festningene på Østlandet: Akershus, Fredrikstad og Fredriksten. Hübsch fortalte selv i 1713 at han kjøpte det uferdige verket for å forsyne kongens styrker med kanoner, ammunisjon og geværer. Krigen brøt ut i 1709, og i 1711 var det et felttog inn i Sverige, som Moss Jernverk leverte granater til (kanonkuler i jern av ulik størrelse). Felttoget ble kortvarig, uten ammunisjonsbruk, og Hübsch hadde store problemer med å få oppgjør for leveransene.Moss Jernverk, side 35
Et av privilegiene Moss Jernverk fikk ved etablering, var tiendefrihet (en skatteform) i tre år etter at masovnen var i kontinuerlig drift. Verket ble av generalkrigskommissær H.C. von Platen stevnet for bergretten på Kongsberg i 1712 for å inndrive tienden, men grunnet kullmangel var masovnen i drift kun periodevis.«Den viktigste grunnen til at driften kom så sent i gang, var kullmangelen, som skulle hvile tungt over jernverket i fremtiden. Det måtte samles kull i 2–3 år for å holde masovnen i drift 9–10 måneder, kan oberbergamtet bevitne i 1714», fra Moss Jernverk, side 36 Bøndene var pålagt å levere 4733 lester (én lest tilsvarer om lag 2 m³) trekull årlig, men i 1714 hadde verket hele 24 600 lester kull til gode hos bøndene. Bøndenes pliktlevering av trekull var utvilsomt en ekstraskatt, og bøndene forsøkte å unngå levering.«Både under den store nordiske krig og i 1760-årene rettet aksjonene seg mot ekstraskatter. Aksjoner som rettet seg mot andre offentlige pålegg, slik som produksjon og levering av kull og kjøring av ulike produkter til bergverkene, er beslektet med skatteaksjonene. Allmuen reagerte i alle tilfeller på økte pålegg eller dårligere priser.», fra «Opprør eller legitim politisk praksis?» Verket ble på bakgrunn av oppstartsproblemene innvilget tiendefrihet for årene frem til og med 1715.
I 1716 ble så Norge invadert av svenskene. Moss og jernverket ble besatt den 17. mars av svenske tropper. Allerede den 26. mars ved det første slaget om Moss ble de jaget av norske tropper, men dagen etter ble byen på ny besatt og okkupert i 5 uker, og verket ble plyndret av de svenske troppene. Krigsårene var vanskelige for verket. I tillegg til plyndring var bøndene opptatt med transporter for troppene og hadde liten kapasitet til produksjon og transport av trekull. Mens de andre norske jernverk gjorde gode penger på krigen, kom Moss Jernverk og dets hovedeier Hübsch dårlig ut.«Det finnes en helt pålitelig oppgave som viser at verkets masovn ikke var i drift til sammen mer enn 5 1/2 år på de femten årene fra 1709 til 1723, så vanskelighetene var mange.», fra Moss Jernverk, side 39 På bakgrunn av alle problemene søkte Hübsch kongen om nye år med tiendefri og fikk det, til og med 1722. For 1723 måtte verket betale 300 riksdaler og fra 1724 det samme som andre norske jernverk, altså 400 riksdaler.
Tunge etterkrigsår og eierskifte
I oktober 1724 døde Jacob von Hübsch, og hans enke, Elisabeth Hübsch (født Holst), tok over. Dette ble en tung byrde for en enslig kvinne med syv barn. For å kunne følge opp bedriften flyttet hun og barna fra København til Moss. Konkurransen fra billig svensk jern var ødeleggende, og mange norske jernverk innstilte driften.Moss Jernverk, side 41 Fru Hübsch måtte oppta store lån for å drive verket, og kreditorene ble etterhvert pågående. Selv om det fra 1730 ble innført monopol for norske jernverk å levere jern til Danmark, var verkets økonomi fremdeles anstrengt.Moss Jernverk, side 42
Verkets minoritetseier, etatsråd Ochsen, måtte stadig dekke uomgjengelige utgifter, men i 1738 var hans tålmodighet med enken slutt. Ochsen sendte sin personlige fullmektig Jens Bondorph fra København for å gjennomføre en såkalt sekvestrasjonsforretning (ta beslag) for å få kontroll over bedriften. Elisabeth Hübsch forsøkte å avvise og uthale det hele, og ved rettsarkivene om saken er verkets virksomhet og gjeldssituasjon ganske grundig dokumentert.Moss Jernverk, side 42-50 Den 21. januar 1739 bestemte oberbergamtet på Kongsberg at Jens Bondorph ble bevilget rett til å drive på Ochsens vegne den del av verket som tilhørte fru Hübsch, inntil tvisten mellom de to var avgjort. Etter ytterligere noen års rettslig strid gikk Moss Jernverk på auksjon, og Henrich Ochsen overtok hele bedriften.Moss Jernverk, side 50
Råstoffene, verket og produktene
mini|Masovn i drift, maleri av ovn fra Bærums Verk av Christian August Lorentzen (1749–1828) mini|Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, fra 1769, av Henrik Bech, motiv: Scævola brenner sin høyre hånd på et alter, oval laurbærkrans, platen har riflet bunn, meanderbord nederst og ramme av båndfletting med rosetter. Moss By- og Industrimuseum mini|Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, datert rundt 1721-1729, ukjent formgiver, motiv: Herremann gir ordre til en tjener, til høyre en hund. I bakgrunnen slott med rundt tårn, balustrader og trær. Utstilt Moss By- og Industrimuseum Et jernverk på 1700-tallet representerte kapitalintensiv tungindustri av stor viktighet for landet, og det var en rekke utfordringer for å få en tilfredsstillende drift. Ved sekvestrasjonsforretningen i 1738 ble det nedtegnet hva Moss Jernverk hadde av driftsmidler, noe som sammen med forvalter Knud Wendelboes innberetning for ettertiden gir et godt bilde av virksomheten. I seksjonene under beskrives de ulike sidene ved driften av verket, fra opprettelse i 1704 til nedleggelse i 1874.
Malm
De gruvene som i henhold til verkets privilegier var forpliktet til å levere malm, kunne ikke levere tilstrekkelige mengder, så verkets direktør Peter Windt sikret i 1706 at Løvold gruve ved Arendal skulle levere 1000 tønner malm årlig. Kvaliteten av den leverte malmen var så varierende at det førte til en rettssak, som endte med at to bergkyndige skulle kontrollere at malmen var fri for gråberg. Gruvene ved Arendal var de viktigste for de norske jernverkene, da disse leverte om lag 2/3 av all jernmalm.«Gruberne i Arendalsfeltet spillede uden sammenligning den vigtigste rolle, idet disse gruber, som vi i det følgende skal omtale, leverede med rundt tal to trediedel af al den malm som verkene forbrugte.», side 28, J.H.L. Vogt, De gamle norske jernverk Selv om de viktigste gruvene lå langt unna verket, ble allikevel transporten rimelig da den skjedde sjøveis.«Jernverkene blev anlagte ved vandfald i skov- eller trækul-distrikter, og for en væsentlig del i ganske stor afstand fra gruberne; malmtransporten blev dog for de fleste verks vedkommende nogenlunde billig, idet den hovedsagelig fandt sted søværts, paa jægter eller slupper.», side 28, De gamle norske jernverk
I sin innberetning om verkets tilstand fra 1723 bemerket forvalter Knud Wendelboes at man måtte samle malm i 2–3 år for å få nok til en blåsning.Moss Jernverk, side 55 I 1736 var, foruten noen mindre lokale gruver ved Moss, også de større gruvene Østre Buøy, Vestre Buøy, Langsæ og Bråstad i Agder tilhørende Arendalsfeltet underlagt Moss Jernverk. Ledelsen ved verket var imidlertid ikke påpasselig nok med å følge opp at gruvene leverte nok malm av god kvalitet.