Lunde (Fratercula arctica), som nasjonalt også kalles både lundefugl og sjøpapegøye, er en pelagisk dykkende sjøfugl som kommer inn til kysten av Nord-Atlanteren for å hekke i fuglekolonier. Arten tilhører gruppen lunder (Fratercula) i alkefamilien (Alcidae) og regnes som regel som monotypisk, men på et tynt klinisk grunnlag regner noen også med tre underarter. Lunde er Norges vanligste sjøfuglart og en nøkkelart for økosystemene i havet utenfor kysten vår.
Arten kvalifiserte i 2017 egentlig til status som livskraftig internasjonalt, men den europeiske populasjonen har vært i så sterk tilbakegang gjennom de siste tre generasjonene (65 år) at den ble satt til sterkt truet i Europa og sårbar på den internasjonale rødlisten. På Norsk rødliste for arter 2010 og 2015 har arten hatt status som sårbar langs norskekysten og livskraftig på Svalbard, men i den nye rødlista for 2021 blir arten oppskalert til sterkt truet i tilknytning til fastlandet. Årsaken til endringen begrunnes med bedre kunnskap om bestandsutviklingen. Status for Svalbardbestanden er uendret.
Bestandene av sjøfugl langs norskekysten overvåkes årlig via overvåkingsprogrammet SEAPOP, som organiseres og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk Polarinstitutt (NP). Resultatene viser at de fleste lundekoloniene er i drastisk tilbakegang, og spesielt på øyene i Røst i Lofoten har tilbakegangen vært stor. Da overvåkingen startet i 1979 ble antallet hekkende lunder estimert til cirka 1,4 millioner par på disse øyene, men i januar 2021 anslo Tycho Anker-Nilssen, seniorforsker ved NINA, at det kun var cirka hekkende par igjen der. Og av fuglene som var igjen var ingen yngre enn 16 år, noe som demonstrerer at lunden ikke har fått fram unger i disse hekkekoloniene på svært lang tid. I 2021 konkluderte SEAPOP med at; «hekkesesongen 2020 er den dårligste hittil for norske sjøfugler». Årsaken til nedgangen i bestandene er sammensatt, men endringer i næringsgrunnlaget som følge klimaendringer og overfiske antas å være hovedårsakene.
Etymologi miniatyr|venstre|Både Newfoundland og Labrador har lunde som nasjonalfugl. Artens vitenskapelige navn blir av og til misvisende oversatt som «arktisk lillebror», men betydningen er snarere «liten arktisk broder» eller «liten broder fra nord» (i betydningen trosfelle i kloster). Navnet refererer trolig til den sorte og hvite fjærdrakten, som kan minne om ei munkekutte.
Den britiske ornitologen Francis Willughby (1635–1672) nevnte i verket «Ornithologiae Libri Tres», som ble utgitt i 1676 etter hans død, at fuglen på kornisk ble kalt «pave». En annen autoritet, islendingen Eggert Ólafsson (1726–1768), nevner i et av sine verker publisert på dansk i 1772 (etter hans død) at islendingene lokalt kalte fuglen for «prest».
Taksonomi miniatyr|venstre|Lunden er hurtig og har en toppfart på cirka i horisontal flukt, men de korte vingene gjør den lite manøvreringsdyktig. Når fuglene kommer inn fra havet med fangst i nebbet blir de derfor et lett bytte for tyvjo og andre kleptoparasitter. Det fører ofte til at lunden kaster maten. Lunden ble først vitenskapelig beskrevet i 1758 av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (ofte referert til som Linnaeus eller L.), i den 10. utgaven av verket Systema naturae på side 130.
Det er fortsatt uklart om lunden skal regnes som monotypisk eller med tre underarter, som i inndelingen under. Den geografiske variasjonen er klinal, i det fuglene kun øker i fysisk størrelse fra sør til nord i Europa. Det er imidlertid ikke gjort noen sånn studie av arten for Nord-Amerika. De tre underartene, først støttet av Cramp (1986), er bare svakt differensierte, og diagnosen baserer seg trolig på marginale forskjeller i den gjennomsnittlige størrelsen.
De tre underartene lever normalt hver for seg og hybridiserer ikke, men på Bjørnøya er det ikke slik lenger. Da forskerne undersøkte hele genomet til denne bestanden, så oppdaget de at samtlige fugler som lever der i dag, er resultat av en hybridisering, mellom de to rasene F. a. naumanni fra Svalbard og F. a. arctica fra Norge. For 120 år siden var det bare arctica som hadde tilhold der, noe forskerne ser etter å ha undersøkt museumsfugler som er fra Bjørnøya.
De eldste fossile bevisene man har for lunder er to funn fra pliocen (omkring 5 millioner år gamle), hvorav ett på Grønland og ett eller to i Nord-Carolina. Funnet på Grønland kan trolig relateres til slekten Fratercula.
Beskrivelse miniatyr|175px|Værøy kommune har en hvit lunde med rødt nebb og røde nedre ekstremiteter på blå bakgrunn i sitt kommunevåpen. Lunden blir cirka lang og veier normalt , avhengig av underarten. Rasen F. a. naumanni er fysisk størst, mens F. a. grabae er minst. Fuglene har et vingespenn på cirka , og med opp mot 400 vingeslag i minuttet kan toppfarten komme opp i cirka . Føttene har svømmehud mellom tærne og brukes som ror når fuglen dykker, og fuglene kan dykke ned til omkring dybde, men de henter normalt det meste av føden fra de første av vannmassene. Lunden er den eneste alkefuglen som kan stå med oppreist beinstilling.
Lunden har en lubben og kompakt kroppsbygning og hodet er fuglens mest karakteristiske kroppsdel. Fuglene har et kraftig, svært høyt og meget flattrykt nebb, som i hekketiden har svært karakteristisk utfarging og er selvlysende når det illumineres med UV-lys. Det karakteristiske nebbet i hekkedrakt er naturlig nok også opphavet til betegnelsen sjøpapegøye. Det har gulrøde konvekse striper bakover og er mørkebrunt bakerst. I hver av munnvikene sitter det en meget karakteristisk knallgul hudlapp, som bidrar til at fuglene kan åpne gapet maksimalt. Utenfor hekketiden er nebbet grått. Omkring øyet har fuglene en svært karakteristisk tofarget øyeflekk av bar hud. Flekken er formet som seilet på seilbrett og har blågrå hud øverst og nederst, mens den rundt selve øyet (som har mørk iris) har sterkt guloransje hud. Flekken gir lunden et «sørgelig ansiktsuttrykk». I øyeflekkens bakre nedre del renner det ei fure i den hvite fjæra nærmest vannrett bakover mot nakken og rammer inn kinnene som «bollekinn».
Fjærdrakten er i hovedsak sort og hvit, med sort overside og hvit underside. Hodet er askegrått fra overnebbet og over issen til det møter den sorte halsringen rundt nakken, samt på strupen. De nedre ekstremitetene er røde og føttene har svømmehud mellom de tre tærne, som ender i små sorte klør. Vinterdrakten har uanselig utfarging. Kinnene er mørkere grå, og nebbet er mindre på grunn av hornlag som faller av. Ungfuglene likner på voksne i vinterdrakt, men de har spinklere og mørkere nebb.
Lunden lever normalt til den blir omkring gammel. Høyeste kjente alder for en lunde i Nord-Amerika er 31 år og 11 måneder, basert på 172 gjeninnfangede individer av i alt fugler som ble merket i årene 1955–2000. Verdens eldste kjente lunde var ringmerket i Norge og ble og gammel.
Inndeling Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Nettleship & Bonan (2018). Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).
Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler Lari, måkefugler, 5 familier, 5 underfamilier, 40 slekter, 155 arter Dromadidae, krabbeeterfamilien, 1 slekt, 1 art Glareolidae, brakksvalefamilien, 3 slekter, 17 arter Stercorariidae, jofamilien, 1 slekt, 7 arter Alcidae, alkefamilien, 11 slekter, 25 arter Aethiinae, 4 slekter, 9 arter Ptychoramphus (monotypisk), sotalke Aethia, dvergalker, 4 arter Cerorhinca (monotypisk), neshornlunde Fratercula, lunder, 3 arter F. arctica, lunde F. a. naumanni, er utbredt fra Nord-Canada og Grønland til Spitsbergen og Novaja Semlja F. a. arctica, nominatformen er utbredt fra Baffinøya til Maine, i Skandinavia og på det sørlige Novaja Semlja F. a. grabae, er utbredt på Færøyene og De britiske øyer, i Sør-Skandinavia og det nordvestre Frankrike F. corniculata, hornlunde F. cirrhata, topplunde Alcinae, 7 slekter, 16 arter (hvorav 1 slekt og 1 art er utdødd) Brachyramphus, dvergteister Cepphus, teister Synthliboramphus, stariker Alca, alker Pinguinus, geirfugl (†) Alle, alkekonge Uria, lomvier Laridae, måkefamilien, 5 underfamilier, 25 slekter, 105 arter
Atferd miniatyr|venstre|Lavtflyvende lunde i full hekkedrakt. Kan hende er den på vei ut på havet for å jakte etter fisk. miniatyr|Lunden utstøter en gryntende «arr-uh»-lyd, men regnes som en relativt stillferdig fugl. Lunden overvintrer og tilbringer det meste av tiden på åpent hav, der fuglene dykker etter føden i de øvre vannmassene.
På fast grunn har lunden en rullende gangart. I visse sammenhenger kan fuglene gå på en stilisert måte, for å vise seg fram. Vingene er tilpasset behovet for å kunne fly og å bruke dem som luffer når de dykker. Dermed er de ganske korte, så fuglene må slå heftig med dem når de flyr. Under flukt slår fuglene normalt cirka 300–400 vingeslag i minuttet, noe som typisk gir en framdrift på 77–82 km/t. De korte vingene gir minimalt drag når fuglene dykker. Neddykket kan fuglene over en strekning på oppnå en fart på 1,5 meter i sekundet horisontalt.
Lunder er monogame og har samme partner livet ut, men selve pardannelsen er ikke spesielt godt forstått. Pardannelsen og forplantningsprosessen skjer imidlertid til havs. Hannen vil forsvare hunnen mot andre individer, også på havet, der toleransegrensene mellom individene er omtrent en kroppslengdes avstand. På land vil begge forsvare det umiddelbare området rundt reiråpningen.
Når hekketiden nærmer seg trekker fuglene inn mot hekkeplassene langs Atlanterhavskysten, der de hekker i enorme hekkekolonier sammen med mange andre sjøfuglarter. Hekkingen er trolig i stor grad styrt av lyset. Reirplassene er på nøyaktig samme sted år etter år. I hekkekoloniene er det et svare spetakkel døgnet rundt, men lunden er i seg selv en relativ taus fugl. Den har imidlertid en dempet, gryntende «arr-uh»-lyd som kan høres på hekkeplassen.
Arten er utsatt for predasjon fra store måker, som svartbak og (i mindre grad) sildemåke, samt storjo, vandrefalk og jaktfalk, samt av og til også musvåk, fjellvåk, havørn, snøugle, jordugle og ravn. I tillegg utgjør fjellrev, oter, mink, villkatt (der for den finnes) og tamkatt en trussel for fuglene, samt at både brunrotte og svartrotte tar egg. Ute på havet er det dessuten registrert at breiflabb kan ta lunde.
I tillegg til predasjonsproblemene er lunden også utsatt for kleptoparasittisme, spesielt fra svartbak, sildemåke og tyvjo, men også i noen grad av kaie (spesielt i Wales).
Hekkeplassene miniatyr|Lunden er kolonihekker og hekkeplassene ligger gjerne svært utilgjengelig til, men slik at fuglene raskt kan komme på vingene. miniatyr|Lundeura på Lovund er i dag beskyttet av Lovunda/Lundeura naturreservat, som i 2013 ble utpekt til ramsarområde. miniatyr|Fuglefjelløyene i Røst ligger som perler på ei snor ytterst i Lofoten, der Vestfjorden møter Norskehavet. De inngår i Røstøyan landskapsvernområde, som har ramsarstatus. Hekkesesongen varierer ganske mye med utbredelsen, men den starter vanligvis en del tidligere i den sørlige delen. I den arktiske boreale sonen gjerne fra midten eller slutten av februar i det østre Skottland, fra sent i mars til tidlig i april i Wales, Scotian Shelf utenfor Nova Scotia, og Mainebukten. I Lavarktis starter den normalt fra midten av april (Murmansk, Nord-Norge, Newfoundland og i den nordlige delen av St. Lawrence-bukta), av og til også så sent som første halvdel av juni (Labrador). I høyarktiske farvann vet man mindre om når det begynner, men man antar at det er senere enn i Lav-Arktis. Kun cirka 1 % av fuglene hekker i Høy-Arktis.
Lunden hekker i kolonier på begge sider av Nord-Atlanteren, fra østkysten av Nord-Amerika og De britiske øyer i sør til Grønland, Svalbard og Novaja Semlja i Russland i nord. I Europa hekker hoveddelen av bestanden langs atlanterhavskysten.