thumb|Forsiden av katalogen for biennalen i Oslo 1970. Utformet av Terje Roalkvam Den nordiske ungdomsbiennale for bildende kunst var en kunstutstilling som ble etablert av de nordiske lands regjeringer i fellesskap. Biennalen ble arrangert tre ganger: i 1966/1967 (Danmark); 1968 (Finland) og 1970 (Norge). Under alle tre arrangementene var det tildels store protestreaksjoner fra unge kunstnere, mest på grunn av utvelgelsesform og begrensninger på hvem som kunne delta på biennalen. I oppsummeringen etter forsøksperioden ble ikke uroen og protestene sett på som udelt negativt. Det hadde gitt utstillingene mye medieomtale, noe som ble vurdert som positivt.
Biennalens navn I statuttene er «den nordiske ungdomsbiennale for bildende kunst» brukt mer som en betegnelse enn et egennavn. Biennalen fikk ikke noe entydig navn så lenge prosjektet varte. De tre arrangørlandene brukte ulike betegnelser. I Humlebæk ble utstillingen presentert med samme tittel som var brukt i statuttene, mens Helsingfors-utstillingen ble kalt «Den andra nordiska ungdomsbiennalen», med kunstbegrepet underforstått. I Oslo var navnet ytterligere forkortet til «Nordisk ungdomsbiennale 1970».
Bakgrunn og initiativ Ideen til å arrangere en nordisk ungdomsbiennale for bildende kunst, kom fra Nordisk kulturkommisjon i 1963.Faktaopplysninger i artikkelen kommer fra Kruskopf (1970), der ikke annet er opplyst Etter noen års utredning, anbefalte kommisjonen en forsøksordning, der det skulle avholdes tre utstillinger. Vertskap og ansvar for arrangementet skulle alternere mellom de ulike nordiske land. Nordisk kunstforbund fikk i oppdrag å sørge for det praktiske i forbindelse med utstillingene. Nordisk kulturfond skulle bevilge midler til gjennomføring av biennalene i forsøksperioden. Etter denne perioden skulle ordningen evalueres, og de ulike lands regjeringer eventuelt anbefales å bevilge midler til biennalens fortsatte virksomhet.
Formål og regler Det eneste som sto i statuttene om formålet med biennalen, var at den skulle være et nordisk forum for de unge kunstnerne.Statutter for den nordiske ungdomsbiennale for bildende kunst, § 2: «... mønstringen skal være et nordisk forum for unge bildende kunstnere»
I statuttenes § 2 ble det presisert at øvre aldersgrense for deltagende kunstnere skulle være 30 år. Allerede før biennalen ble etablert, ved Nordisk kunstforbunds rådsmøte i Stockholm i 1966, ble aldersgrensen debattert. Motstanderne hevdet at det ville være vanskelig å finne et tilstrekkelig antall kunstnere som hadde rukket å utvikle «något slags personlighet och nå resultat, som var ägnade att visas offentligt» i så tidlig alder.Kruskopf (1970), s. 5 Mange, spesielt i Finlands kunstskolesystem, var ennå ikke uteksaminert fra sitt studium når de fylte 30. Forsvarerne av aldersgrensen mente at ungdomsbiennalen skulle være for de ennå ikke etablerte kunstnerne, de som hadde noe på hjertet, men ikke hadde økonomi til å arrangere egne utstillinger.Kruskopf (1970), s. 6
Hvert land kunne være representert med inntil fem kunstnere. Hver av disse kunne levere inntil fem arbeider. De deltagende kunstnere ble valgt ut av tre medlemmer fra de nasjonale seksjonene av Nordisk kunstforbund i hvert land.
Det positive i at alle nordiske lands regjeringer sto bak biennalen og ønsket å skape et nordisk forum for unge bildende kunstnere, kom litt i bakgrunnen for protestene mot aldersgrense og utvelgelsesform.
Den første biennalen, Humlebæk 1966/1967 thumb|Louisiana kunstmuseumArkitekter: Bo og WohlertDen første nordiske ungdomsbiennalen i forsøksperioden ble avholdt i Louisiana kunstmuseum i Humlebæk nær København i perioden 3.12.1966–15.1.1967. De andre landene hadde utvelgelsesutvalg som besto av tre medlemmer, slik statuttene krevde, mens det norske utvalget, plukket ut av Bildende Kunstneres Styre (BKS), besto av hele elleve kunstnere, som drøftet seg frem til de aktuelle norske representantene.
Da utstillingen ble åpnet av den danske kulturministeren 2. desember, var de 116 innleverte arbeidene montert i Louisianas ulike rom. Kunstverkene ble plassert på tvers av landegrensene, både fordi museet ikke hadde likeverdige saler og fordi kuratoren mente det var i biennalens ånd å vise relasjoner mellom kunstnerne fra de ulike landene. I sin rapport etter utstillingen, kommenterte han hvordan de unge kunstnere hadde en tendens til å gjøre de utstilte verk til «utstillingsarrangementer, der fik sin endelige form i de lokaler, de fremvistes i, i modsætning til traditionel skulptur og maleri og grafik i ramme».Kruskopf (1970), bilaga 2, s. 3
En jury skulle plukke ut vinnere av premiestipend blant de deltagende kunstnerne, i henhold til biennalens statutter.Statutter for den nordiske ungdomsbiennale for bildende kunst, § 7: «Juryen får innen hver biennale til sin disposisjon d.kr. 30.000,-, som utdeles i form av premiestipend, fordelt etter juryens skjønn» Juryen mente dette var en uoverkommelig oppgave. Kunstverkene kunne ikke vurderes opp mot hverandre. «Man tvinges ind i et følelsesmæssigt, subjektivt forhold, der er utilfredsstillende og som fungerer med indbygget intrige».Jurymedlem Henning Damgaard-Sørensen i Medlemsblad for Malende Kunstneres Sammenslutning og Grafisk Kunstnersamfund, nr. 4, december 2966 Juryens løsning ble å dele opp premiebeløpet i fem like arbeidsstipender, hvert på 6000 danske kroner, som ble tildelt en kunstner fra hvert land. Disse kunstnerne var: Billedhuggeren Egon Fischer, Danmark Grafikeren Ulla Rantanen, Finland Maleren Einar Hákonarson, Island Maleren Morten Krohg, Norge Grafikeren Pär Gunnar Thelander, Sverige
Ungdomsbiennalen oppnådde et besøk som var større enn vanlig for Louisiana på denne tiden av året. I rapporten fra biennalen pekes det på at dette blant annet var et resultat av den store medieomtalen man oppnådde ved at det pågikk to ungdomskunstutstillinger samtidig; den offisielle i Louisiana og den uoffisielle på Charlottenborg.Aagard Andersen (1967) + Deltagende kunstnere på ungdomsbiennalen i Louisiana 03.12.1966–15.01.1967 Danmark Finland Island Norge Sverige Poul Agger Göran Augustson Einar HákonarsonBoge Berg Hanns Karlewski Per Arnoldi Eero Hiironen Hreinn Friðfinnsson Morten KrohgUlf RahmbergOle FindTapio JunnoSigurjòn JòhannssonTore Bjørn SkjølsvikBörje SvennssonEgon FischerUlla RantanenThordur Ben SveinssonJo StangPär Gunnar ThelanderPer KirkebyAarno SalosmaaVilhjalmur BergssonStanley StornesUlf Wahlberg
Den uoffisielle biennalen på Charlottenborg thumb|CharlottenborgArkitekt: A. Jensen og F. MeldahlOmtrent samtidig med utstillingen i Humlebæk, i perioden 9.–22.12.1966, arrangerte en gruppe unge, nordiske kunstnere en protest-biennale inne i København, på Charlottenborg. Initiativet til denne utstillingen kom fra den danske maleren og kunstkritikeren Jens Jørgen Thorsen.Kvaale (1966) Denne uoffisielle utstillingen fikk et navn som var forvirrende likt navnet på den offisielle: «1. Nordiske Ungdomsbiennale», selv om bare tre av de nordiske land var representert: Danmark, Norge og Sverige.Michelet (1967) Årsaken til protesten var utvelgelsesmetoden som ble brukt ved den offisielle biennalen. De unge, radikale kunstnerne mente at så lenge det var kunstnernes faglige organisasjoner som valgte utstillere, og det var så få utstillere fra hvert land, var det fare for at de mest eksperimentelle og modernistiske falt utenfor.
Denne uoffisielle biennalen omfattet rundt 60 kunstnere. Her hadde utvelgelsen foregått ved at arrangementskomiteen hadde henvendt seg til kunstnere i de tre landene og invitert dem til å være med. Samtidig ble disse oppfordret til å foreslå andre deltagere. På denne måten var det ikke komiteen som bestemte, men kunstnerne selv. «Her er det ingen aldersgrenser, det eneste krav for å være med, er at man arbeider i en fornyende, eksperimentell form»Sitat fra Jens Jørgen Thorsen. Gjengitt i Kvaale (1966)
Det vakte oppsikt at det danske kulturministerium bevilget midler også til denne uoffisielle biennalen. De dekket utgifter til husleie og vakthold, mens kunstnerne finansierte resten ved selv å betale frakt og i tillegg betale en utstillingsavgift.
Den andre biennalen, Helsingfors 1968 thumb|Aron Andersons konstmuseum, oppført 1913. Arkitekt: W.G. Palmqvist Den andre biennalen ble avholdt i Helsingfors, i perioden 20.09.–27.10.1968. 23 kunstnere deltok. Amos Andersons konstmuseum stilte sine lokaler gratis til disposisjon for utstillingen. Også denne gang ble det protester. Det var de danske deltagerne som protesterte. De mente komiteene som hadde valgt ut kunstnerne igjen hadde vært alt for konservative, og at det slett ikke var noen ungdomsbiennale.E.-L.S. (1968)
En endring fra forrige biennale, var at premiebeløpet, som forrige gang ble delt ut som arbeidsstipend, denne gang gikk til reisestipend, slik at flest mulig av deltagerne kunne komme til Helsingfors i forbindelse med utstillingsåpningen.Sotamaa (1968)
Under den finske biennalen ble det arrangert en rekke kulturarrangement i tilknytning til utstillingen, både filmer, dans og musikk.
+ Deltagende kunstnere på ungdomsbiennalen i Helsingfors 20.09.–27.10.1968 Danmark Finland Island Norge Sverige Stig BrøggerKari HuhtamoKristján GuðmundssonSiri Aurdal Gert AspelinSteffen JørgensenRaimo KanervaGunnlaugur Stefan GislasonTerje BergstadRolf BjörlindPeter Louis-JensenPerttu NäsänenJens KristleifssonJan Sture JarlumLeif BolterOle SporringHelga ReinikainenØrnulf OpdahlBarbro BäckströmEva SørensenArvo SiikamäkiArne Bendik SjurCarsten Regild
Den tredje – og siste – biennalen, Oslo 1970 thumb|Kunstnernes HusArkitekt: G. Blakstad og H. Munthe-Kaas20. Den tredje ungdomsbiennalen fant sted i Oslo 20. mai–14. juni 1970. Dette skulle vise seg å bli den mest turbulente av de tre ungdomsbiennalene. Igjen var det danskene som sørget for medieomtale, og etterhvert arrestasjon, da de prøvde å installere seg selv i Kunstnernes Hus. Der innredet de en slags hybel, med blant annet pornografiske bilder og karikaturer av den norske kongefamilien på veggen. Der inne var det meningen at bortimot femti dansker skulle oppholde seg under utstillingen; spise, sove og arbeide og opptre som «levende skulpturer».Hennum (2007) BKS som sto som arrangør for biennalen,BKS utgjorde den norske seksjonen av Nordisk kunstforbund nektet dem å gjennomføre dette. De danske kunstnerne oppfordret dermed alle, blant annet med plakater av Bjørn Nørgaard, til å møte opp i Slottsparken med brennevin, hasj, mat og soveposer.Bjørn Nørgaards plakat med oppfordring til okkupasjon av Slottsparken
Tre av de danske kunstnerne, deriblant Nørgaard, ble arrestert. Danskene forlangte da sin avdeling i Kunstnernes Hus stengt og demontert. BKS besluttet å stenge hele utstillingen mens demonteringen pågikk.Løkke (1970) Den åpnet igjen etter to dager, uten den danske avdelingen. Tre av de norske kunstnerne, Bjørn Krogstad, Victor Lind og Geir Stormoen, trakk sine arbeider fra utstillingen, i protest mot behandlingen av de danske kollegene. De svenske utstillerne blokkerte sin avdeling i solidaritet med danskene; deretter stengte finnene sin avdeling. Da utstillingen gjenåpnet, var det kun med arbeider av Bjørn Carlsen, Odd Nerdrum og de islandske kunstnerne.
Til tross for problemene alt oppstyret hadde medført for arrangøren, påpekte BKS' sekretær i sin rapport at de arrangerte nordiske ungdomsbiennalene hadde vist betydningen av slike utstillinger og interessen for dem blant de unge kunstnerne. Angående Oslo-biennalen, konkluderte han slik: «Man påpeker at urolighetene omkring biennalen naturlig førte med seg en enorm interesse såvel i presse som TV og radio. Sett ut fra et slikt synspunkt kan man si at ingen av de tre ungdomsbiennaler har vært mere vellykket.»Løkke (1970)