Elektrisk blues er en enhver form for bluesmusikk som særkjenner seg ved bruk av elektrisk forsterker av musikkinstrumentene. I USA ble gitaren var det første instrumentet som ble koblet til en forsterker og ble benyttet av tidlige pionere som T-Bone Walker på slutten av 1930-tallet og John Lee Hooker og Muddy Waters på 1940-tallet. Deres spillestil utviklet seg til vestkystblues, Detroit-blues, og etterkrigstidens Chicago-blues, som skilte seg fra en tidligere, overveiende akustisk blues. Tidlig på 1950-tallet var Little Walter solist på bluesmunnspill (kalt for «blues harp» i USA) ved å benytte en håndholdt mikrofon som var plugget inn i en gitarforsterker. Selv om det tok lengre tid kom elektrisk bassgitar til gradvis å erstatte kontrabassen ved begynnelsen av 1960-tallet. Elektriske orgel og særlig piano ble senere omfattende benyttet i elektrisk blues. I Storbritannia ble elektrisk blues tatt opp og videreført under boomen av britisk blues på 1960-tallet, og førte til utviklingen av bluesrock. Det var en del av grunnlaget for rockemusikken.
Historie Tidlig regionale stiler thumb|upright|Muddy Waters med James Cotton, 1971 thumb|left|upright|Johnny Shines, Chicago Blues Festival 1991.
thumb|upright|John Lee Hooker skapte sin egen bluesstil og fornyet den flere ganger I løpet av sin lange karriere. Blues, slik som jazz, begynte trolig å bli spilt med forsterkere mot slutten av 1930-tallet.Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: The Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, 3. utg., Backbeat Books, s. 1351-1352. Den første stjerne av elektrisk blues er generelt anerkjent som å være T-Bone Walker; født i Texas, men flyttet til Los Angeles på midten av 1930-tallet. Han kombinerte blues med elementer av swing og jazz i en lang og profilert karriere. Etter den andre verdenskrig ble elektrisk forsterket blues populært i amerikanske byer som hadde fått innflytning av afroamerikanere, slik som Chicago,Komara, E. M. (2006): Encyclopedia of the blues, Routledge, s. 118. Memphis,Humphry, M. A. (1993): «Holy Blues: The Gospel Tradition» i: Cohn, Lawrence, Aldin, M. K.; Bastin, B., red.: Nothing But the Blues: The Music and the Musicians, Abbeville Press, s. 179. Detroit,Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 53.Pierson, Leroy (1976): Detroit Ghetto Blues 1948 to 1954 (baksiden av vinylomslag), St. Louis: Nighthawk Records. 104. St. Louis, og den amerikanske vestkysten. Den opprinnelige foranledningen til å koble seg opp til forsterkere var for å bli hørt over støyene til husleiefester (engelsk: rent party).Bogdanov, Vladimir; Woodstra, Chris (2002): All Music Guide to Rock: The Definitive Guide to Rock, Pop, and Soul, s. 694-695. Ved å spille i små lokaler var det en tendens at band som spilte elektrisk blues var av beskjeden størrelse sammenlignet med større jazzband. I de første årene besto elektrisk blues vanligvis av elektrisk forsterket gitarer, kontrabass (som etter hvert ble erstattet med elektrisk bass), trommer og munnspill forsterket ved mikrofon, og et PA-system eller en gitarforsterker.
Ved slutten av 1940-tallet var det flere blues-musikere i Chicago som hadde begynt å bruke forsterker, blant annet John Lee Williamson og Johnny Shines. Tidlige innspillinger i den nye stilen ble gjort i 1947 og 1948 av musikere som Johnny Young, Floyd Jones, og Snooky Pryor. Formatet var perfekt for Muddy Waters, som utnyttet ulike små grupper som ga en sterk rytmeseksjon og mektig munnspill. Hans sang «I Can't Be Satisfied» (1948) ble fulgt av en rekke nyskapende innspillinger. Humphry, M.A. (1993): «Holy Blues: The Gospel Tradition» i: Cohn, Lawrence; Aldin, M.K.; Bastin, B., red.: Nothing But the Blues: The Music and the Musicians, Abbeville Press, s. 180. Chicago-bluesen er i stor grad påvirket av bluesen i Mississippi Delta i delstaten Mississippi ettersom det var mange musikere som utvandret fra nettopp dette området. Howlin' Wolf, Muddy Waters, Willie Dixon og Jimmy Reed var alle født i Mississippi og flyttet til Chicago under den store migrasjonen. I tillegg til elektrisk gitar, munnspill og en rytmeseksjon bestående av bass og trommer, var det også en del musikere som saksofonisten J.T. Brown som spilte i Elmore James’ band eller gitaristen J.B. Lenoir som også benyttet saksofon, hovedsakelig som støtte. Little Walter, Sonny Boy Williamson (Rice Miller) og Big Walter Horton var blant de mest kjente på munnspill i det tidlige Chicago-miljøet og lyden av elektriske instrumenter og munnspill har ofte blitt forstått som karakteristisk for Chicago-bluesen. Unterberger, Richie (1999): Music USA: a coast-to-coast tour of American music: the artists, the venues, the stories, and the essential recordings, Rough Guides, s. 250. Muddy Waters og Elmore James var begge kjent for deres innovative anvendelse av elektrisk slidegitar (flaskehals på strengene). Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 95. Howlin' Wolf og Muddy Waters var kjent for deres dype, «gruslagte» stemmer. Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 185. Bassisten og låtskriveren Willie Dixon spilte en betydelig rolle i Chicagos bluesmiljø. Hans komponerte og skrev mange av de bluessangene i perioden som siden ble standardlåter, slik som «Hoochie Coochie Man», «I Just Want to Make Love to You», begge skrevet for Muddy Waters, og han skrev «Wang Dang Doodle», «Spoonful» og «Back Door Man» for Howlin' Wolf. Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 56. Mange av de som spilte Chicago-blues spilte inn musikken for det Chicago-baserte plateselskapene Chess Records og Checker Records, men det var også mindre plateselskap som spilte inn blues, blant annet Vee-Jay Records og J.O.B. Records. Coelho, Victor (2003): The Cambridge companion to the guitar, Cambridge: Cambridge University Press, s. 98.
På slutten av 1950-tallet utviklet en egen bluesvariant i Chicago som kalles for West Side (etter den ene av tre betydelige byområder i Chicago), og framstående musikere var Magic Sam, Jimmy Dawkins, Magic Slim og Otis Rush. Komara, E.M. (2006): Encyclopedia of the blues, Routledge, s. 49. Klubbene i West Side var lettere tilgjengelig for hvite publikummere, men musikerne var hovedsakelig svarte. Unterberger, R. (1999): Music USA, Rough Guides, s. 256. West Side-bluesen utviklet elementer av bluesrock, men med større vekt på den tradisjonelle bluesformen. Rotella, Carlo (2004): Good with Their Hands: Boxers, Bluesmen, and Other Characters from the Rust Belt, Chicago: University of California Press, s. 68-70. Albert King, Buddy Guy, og Luther Allison hadde West Side-stil som var dominert av en elektrisk førstegitar koblet til forsterker. «Blues», Encyclopedia of Chicago Bailey, C. Michael (4. oktober 2003): «West Side Chicago Blues», All about Jazz.
Memphis, med sitt blomstrende musikkmiljø for akustisk blues som var basert i Beale Street i Towntown, utviklet også en elektrisk blues-sound de første årene på 1950-tallet. Sam Phillips’ plateselskap Sun Records spilte inn musikk fra musikere som Howlin' Wolf (før han flyttet til Chicago), Willie Nix, Ike Turner, og B.B. King.Broven, John (2009): Record Makers and Breakers: Voices of the Independent Rock 'n' Roll Pioneers Music in American Life, University of Illinois Press, s. 149-154. Andre bluesmusikere i Memphis som var involvert med Sun Records var blant annet Joe Hill Louis, Willie Johnson og Pat Hare som introduserte elektrisk gitar-teknikker som forvregningseffekter (distortion) og kvintakkorder (power chord), som var foregripende elementer for senere heavy metal.Palmer, Robert (1992): «Church of the Sonic Guitar», i: DeCurtis, Anthony: Present Tense, Duke University Press, ISBN 0-8223-1265-4., s. 13-38
Disse musikerne hadde en påvirkning på tidlig rock and roll og rockabilly, som også spilte inn i plater for Sun Records. Etter at Phillips oppdaget Elvis Presley i 1954, begynte Sun å henvende seg mot det store og økende hvite publikumet og gikk over til å spille inn hovedsakelig rock and roll. Bogdanov, Michael; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas, red. (2003): All Music Guide to the Blues: The Definitive Guide to the Blues, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-736-6, s. 690-691. Booker T. & the M.G.'s, et hovedsakelig instrumentalt R&B og funk-band førte elektrisk blues inn i 1960-tallet. Gruppa var etnisk blandet med to hvite og to afroamerikanske medlemmer, og tiltalte således et større publikum. De var også husband for plateselskapet Stax Records i Memphis og spilte således på hundrevis av plater. Wenner, Jenn S. (12. oktober 1968): «Booker T & The M.G.'S», Rolling Stone
Detroit-baserte John Lee Hooker etterfulgte en særegen utgave av elektrisk blues basert på hans dype, røffe stemmer ledsaget av en enkelt elektrisk gitar. Selv om han ikke var direkte påvirket av boogie-woogie, var hans groovy stil tidvis karakterisert som «gitar-boogie». Hans første hit, «Boogie Chillen», havnet på førsteplass på R&B-listene i 1949. Bjorn, Lars; Gallert, Jim (2001): Before Motown, University of Michigan Press, s. 175. Han fortsatte å spille konserter og produsere plater fram til sin død i 2001.Buckley, Peter (2003): The rough guide to rock, Rough Guides, 3. utg., s. 505.
Eddie Jones, bluesmusiker fra New Orleans, ble kalt for Guitar Slim og døde i 1959, kun 32 år gammel. Hans sound var uvanlig, han spilte gitar med forvrenging mer enn et tiår før rockegitaristene gjorde det, og hans gospelpåvirkete sang var lett å gjenkjenne. Braun, Hans-Joachim (2002): Music and Technology in the Twentieth Century. Baltimore, Maryland: Johns Hopkins University Press, ISBN 0801868858, s. 194 Han spilte inn «The Things That I Used to Do» (1953) med en elektrisk gitarsolo med forvrengte overtoner som ble en betydelig R&B-hit i 1954. Aswell, Tom (2010): Louisiana Rocks! The True Genesis of Rock & Roll. Gretna, Louisiana: Pelican Publishing Company, ISBN 1589806778, s. 61–65. Den er ansett som i Rock and Roll Hall of Fame som en av «500 sanger som formet rock and roll», og bidro til utviklingen av soulmusikken. Unterberger, Richie (2003): «Louisiana blues» i: Bogdanov, Michael; Woodstra, Chris; Erlewine, Stephen Thomas, red.: All Music Guide to the Blues: The Definitive Guide to the Blues, Milwaukee, WI: Backbeat Books, 3. utg., ISBN 0-87930-736-6, s. 687-688.
På 1950-tallet hadde blues en enorm innflytelse på kommersiell amerikansk populærmusikk. Mens populære musikere som Bo Diddley og Chuck Berry, Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 11. som begge spilte inn musikk for Chess Records, var påvirket av Chicago-blues, var deres entusiastiske spillestil en avskjed fra de melankolske aspektene til blues, og fikk en avgjørende rolle i utviklingen av rock and roll. Campbell, Michael, red. (2008): Popular Music in America: And the Beat Goes on, Cengage Learning, 3. utg., s. 168. Chicago-blues påvirket også Louisianas franskkreolske zydecomusikk, Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 236. som Clifton Chenier, som benyttet elektriske gitarer og cajunarrangementer av kjente bluessanger. Herzhaft, Gerard (1997): Encyclopedia of the Blues, University of Arkansas Press, s. 35.
Britisk elektrisk blues