«Trieste» er en batyskaf konstruert i 1952 av den sveitsiske ingeniøren Auguste Piccard. «Trieste» ble bygget i Italia og sjøsatt i 1953.
Den ble i 1958 kjøpt av United States Navy, som brukte den både til forskning og til militære formål. Blant annet dykket den i 1960 som første i verden til bunnen av Marianergropen utenfor Filippinene. Den nådde en dybde på meter, i en ekspedisjon ledet av Auguste Piccards sønn Jacques Piccard og den amerikanske løytnanten Don Walsh. Senere ble «Trieste» også brukt til å lokalisere vraket av den havarerte atomubåten USS «Thresher».
«Trieste» er likevel hovedsakelig en forskningsfarkost. Ubåten har liten mulighet til å bevege seg i annet enn vertikal retning eller frakte annet enn begrensede mengder vitenskapelig utstyr. Den har en lengde på litt over 18 meter og veier cirka 150 tonn når den er klar til dykk. I løpet av sin funksjonstid ble batyskafen bygget om så mange ganger at få originale deler er igjen. Blant annet ble den originale Terni-kabinen gjenbrukt i etterfølgeren «Trieste II». Erfaringene fra driften av «Trieste» har senere blitt brukt i konstruksjonen av flere andre dyphavsubåter; blant dem er kanskje «Alvin» mest kjent. I dag er «Trieste» utstilt på National Museum of the U.S. Navy.
Konstruksjon thumb|left|Oversikt over «Trieste» anno 1959 «Trieste» består av en kabin av stål montert under en bensinfylt flottør, også den av stål. I tillegg er det montert to ballasttanker, en foran og en bak kabinen. Prinsippet «Trieste» opererer etter er ofte beskrevet som en undersjøisk variant av en hydrogenballong: Oppdriftsmiddelet er lettere enn mediet den beveger deg i (her bensin/vann), og ballast blir brukt for å regulere oppdriften. Parallellen til ballonger er også ganske så nærliggende, ettersom Auguste Piccard, konstruktøren av «Trieste», er velkjent også på grunn av sine høytflygende ballonger. Tilsvarende en hydrogenballong er «Trieste» stort sett laget for bevegelser vertikalt, men den kan også bevege seg horisontalt. To små elektromotorer med hver sin propell montert oppå flottøren gjør at «Trieste» kan forflytte seg små distanser, samt rotere i horisontalplanet når den befinner seg under vann. På overflaten er den derimot avhengig av en slepebåt. «Trieste» er også utstyrt med flere kraftige lyskastere, samt flere video- og stillbildekameraer og andre vitenskapelige instrumenter etter behov.http://scilib.ucsd.edu/sio/hist/Dives%20Bathyscaph%20Trieste%20Dictabelts.pdf ]Dives of the Bathyscaph Trieste, 1958-1963: Transcriptions of sixty-one dictabelt recordings in the Robert Sinclair Dietz Papers, 1905-1994
Kabinen thumb|«Trieste»s kabin Kabinen, med en diameter på 2,16 meter, var originalt laget i to deler, begge hos selskapet Acciaierie Terni i Italia. De to delene var smidd i rustfritt stål, en legering av nikkel, krom og molybden, med en veggtykkelse på ni cm. Rundt døra og vinduet var veggen gjort tykkere, her var tykkelsen på 14 cm.Piccard, J., Dietz, R. Seven Miles Down: The story of the Bathyscaph Trieste, G. P. Putnam’s sons, 1962 Delene ble klemt sammen med to solide stålringer, som igjen ble holdt sammen med bolter. Nøyaktig formede kanter gjorde at skjøten ble helt tett under høyt trykk, og ekstra pakning var ikke nødvendig. Likevel er det montert en enkel pakning på utsiden, for å unngå at vann trenger seg inn i skjøten mens vanntrykket på utsiden av kabinen ikke er tilstrekkelig til å tette.Earth Sky and Sea - Auguste Piccard, 1956 s 89-90 "Joining the hemispheres"
Vinduet i kabinen er laget i plexiglass, den sterkeste formen for glass som fantes da ubåten ble laget. Det har en innvendig diameter på 10 cm og en utvendig diameter på 40 cm. Med en tykkelse på 15 cm får mannskapet et synsfelt på ca 90˚. På grunn av formen blir vinduet holdt på plass av trykket, og ingen pakning er nødvendig. Kabinen heller 18° forover, slik at vinduet peker svakt nedover og slik at mannskapet lettere kan observere bunnen. Rundt dette vinduet er det boret tolv hull, hvorav åtte er til ledninger til elektriske apparater på utsiden, én er til dybdemåleren, én er til en luftslange for å blåse ut vannet av adkomstrøret når de når overflaten, og to er til snorkler som kan levere luft til mannskapet mens batyskafen er i overflatestilling. Snorklene er til tilfeller hvor mannskapet ikke kan komme seg ut av kabinen på egen hånd, og må oppholde seg om bord lenger enn planlagt. Dette kunne for eksempel skje dersom «Trieste» på grunn av tekniske problemer måtte slepes i land med mannskapet om bord.
Døra til kabinen er av stål, det samme som selve kabinen, med samme tykkelse og krumning, og blir på den måten en fortsettelse av kuleformen. Den er plassert rett overfor vinduet og sitter i et konisk hull, slik at om man forlenget kantene på døra ville de møtes i senter av kabinen. Dermed fungerer døra som en fortsettelse av veggene i kabinen og svekker den ikke vesentlig. Døråpningen er på det trangeste 43 cm. Døra er hengslet på utsiden og har en veldig enkel låseskrue på innsiden, men holdes egentlig bare på plass av trykket. Den er fjærbelastet og glir lett opp, slik at den lett kan åpnes av mannskapet fra innsiden, til tross for den store vekten. The 1957 diving program of the bathyscaph Trieste I midten av døra er et vindu tilsvarende det på andre siden av kabinen.
Flottøren Den andre hovedkomponenten i «Trieste» er en bensinfylt flottør, opprinnelig med en lengde på litt over 15 meter og et netto volum på 85 m3. Den er fylt med flybensin, og ettersom bensin er lettere enn vann, vil den gi oppdrift. Bensin lar seg heller ikke komprimere i noen vesentlig grad og vil dermed beholde store deler av sin oppdrift, selv på over ti tusen meters dyp. Flottøren er delt opp i 14 tette skott, hvorav to brukes til vannballast, og de resterende tolv er til bensin. Tankene er fordelt slik at de med størst volum er nærmest midten av flottøren, og størrelsen avtar utover mot endene. På denne måten vil ikke «Trieste» komme vesentlig ut av balanse om en av tankene skulle miste bensin. De er også konstruert sånn at om en av tankene skulle springe lekk og alt drivstoffet i denne forsvinne, så vil flottøren fortsatt ha nok oppdrift til å bringe «Trieste» til overflaten. Mannskapet kan slippe ut bensin fra styretanken, den midterste av tankene, for å redusere oppdriften og synke fortere, eller for å stabilisere «Trieste» rett over bunnen. Denne tanken har et volum på 4,1 m³. Utslipp av bensin må gjøres med forsiktighet, ettersom ubåten er helt avhengig av å ha nok oppdrift igjen til å nå overflaten.
Flottøren til «Trieste» er laget i tynne stålplater, ikke for å kunne stå imot trykket, men for å tåle påkjenningene den utsettes for mens den slepes mot dykkestedet, og for å ha den stivheten og soliditeten det kreves for å holde oppe kabinen. Hoveddelen av flottøren er laget i ca. 5 mm tykke stålplater, mens vanntankene foran og bak er laget i ca. 3 mm tykke plater. Den midterste seksjonen er laget ekstra solid for å holde oppe kabinen og tåle påkjenningene når «Trieste» heises opp av vannet, og seksjonen er derfor framstilt i 8 mm tykke plater. Skillene mellom de forskjellige skottene er fremstilt i 3 mm tykke bølgede stålplater for å gi ekstra stabilitet i konstruksjonen. De svarte stripene på utsiden av skroget indikerer hvor skillet mellom de forskjellige skottene går. Det er viktig å indikere på utsiden hvor disse skillene er, da de mest solide punktene på skroget er her, og det også raskt kan avdekkes hvilket skott det er snakk om hvis det skulle oppstå en lekkasje. For å holde trykket inni flottøren nøytralt er den utstyrt med en dobbeltvirkende ventil, som både slipper sjøvann inn når trykket øker og bensinen trekker seg sammen, og slipper sjøvann ut når trykket synker og bensinen utvider seg igjen. På denne måten oppnås et likt trykk på utsiden og innsiden av flottøren, og det er ingen fare for at den skal bli knust av trykket. Earth Sky and Sea - Auguste Piccard, 1956 Det er også bygget inn et rørsystem som gjør at det kun kommer vann inn i de midterste skottene, og at alt vannet presses ut før det begynner å komme ut bensin.
Ballasten thumb|Ballastsiloene fylles med stålpellets «Trieste» bruker fast ballast i form av små stålkuler, som blir brukt både til å kontrollere nedstigningshastigheten, til å oppnå nøytral oppdrift når de treffer bunnen og til å kunne stige opp igjen. Den bragte originalt med seg ni tonn med ballast i form av stålpellets. Pelletsen hadde en gjennomsnittlig diameter på 2,6 mm og var fordelt mellom to ballasttanker, eller siloer, en på hver side av kabinen. Ballasten holdes på plass av elektromagneter, og dermed slippes ballasten automatisk om strømmen skulle gå. Dette bidrar til å gjøre ballastsystemet i «Trieste» til et «feilsikkert» system, i det «Trieste» vil flyte til overflaten av seg selv om noe skulle gå galt og strømmen går. Selve ballastsiloene er også holdt på plass av elektromagneter, så de kan slippes om ventilene skulle tettes eller på annen måte slutte å fungere. Hver av disse ballastsiloene har en nettovekt på omtrent ett tonn, like mye som ett av de største skottene gir i oppdrift. Dermed er «Trieste» i stand til å nå overflaten selv om det skulle bli et hull i flottøren og ett av skottene skulle tømmes helt for bensin og selv om all stålpelletsen skulle være brukt opp. Men, det har aldri blitt nødvendig å løse ut ballastsiloene. I tillegg er «Trieste» utstyrt med to ballasttanker med vann, en i hver ende og hver med et volum på 5,7 kubikkmeter. Både de to tankene og adkomstrøret er fylt med luft før «Trieste» skal dykke, og holder ubåten i overflatestilling selv om de to ballastsiloene er fylt med stålballast. Mannskapet har ikke mulighet til å kontrollere tankene fra innsiden av «Trieste», og de er derfor ikke i bruk etter at dykket er påbegynt. Dette er ulikt en ordinær ubåt, hvor hele oppdriftskontrollen skjer ved å pumpe luft og/eller vann ut av tanker i ubåtens skrog. Et ballastsystem basert på luft/vann ville ikke fungere på de dypene «Trieste» opererte på: Det er teknisk meget komplisert, om ikke umulig, å lage pumper som håndterer tykket på de dypene. I tillegg vil luft ved så høyt trykk være tyngre enn vann og dermed gi negativ oppdrift. «Trieste» har også en lang, tung stålwire som en hale hengende ned bak kabinen. Dette er enda en ide Piccard har lånt fra ballongfart, hvor en lang line brukes til å kontrollere nedstigningen på hydrogenballonger. Idéen her er at ettersom stadig større del av denne linen treffer bakken blir det mindre og mindre som henger fritt og trekker ballongen ned. Dermed oppnås en likevektstilstand som av seg selv kompenserer for små bevegelser opp og ned. På «Trieste» er denne linen byttet ut med en stålwire, som skal treffe bunnen før «Trieste» og redusere nedstigningshastigheten. Idéelt skal det stoppe hele batyskafen før kabinen treffer bunnen og gjøre at den kan manøvreres forholdsvis fritt omkring. Denne stålwiren har en vekt på ca. 1,5 kg pr. meter og en lengde på ca. 21 meter. Den holdes oppe med en elektromagnet og kan derfor enkelt løses ut om den skulle hekte seg fast i noe, eller om de skulle trenge ekstra oppdrift i en nødsituasjon.
Elektrisk anlegg thumb|Hyller med innvendige sølv-sink-batterier