Radiohead er et britisk rockeband, dannet i 1985 i Oxfordshire England. Bandet består av Thom Yorke (vokal, gitar og piano), Ed O'Brien (gitar), Jonny Greenwood (gitarer og elektronika), hans bror Colin Greenwood (bassgitar) og Phil Selway (trommer). Plateprodusent Nigel Godrich har jobbet med bandet siden starten og har bidratt til å utforme bandets lydbilde. Han blir ofte sett på som bandets sjette medlem.
Radioheads debutalbum Pablo Honey ble internasjonalt kjent, men det var hovedsakelig det svært godt mottatte albumet The Bends som løftet gruppa opp til å bli verdenskjent. Radioheads neste album, OK Computer, fikk enda bedre kritikker, og har senere fått en høy. Albumet lå 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002.
Videre har Radiohead utgitt de eksperimentelle albumene Kid A og Amnesiac, som også ble tatt godt imot av kritikerne. Sammen med Hail to the Thief, In Rainbows og The King of Limbs har Radiohead markert seg som et av de mest innflytelsesrike bandene i Storbritannia de siste 20 årene. Radiohead er kåret til nummer 73 på Rolling Stone Magazines liste over verdens beste band noensinne, og ble i 2009 kåret av MTV som det nest beste bandet fra 2000-tallet.Green Day Named Top Artists Of The Decade By Rolling Stone Readers MTV. Retrieved 2012-01-31 Historie Begynnelsen og gjennombrudd thumb|Oxford, hvor Radiohead-medlemmene er fra. thumb|left| Universitetet i Abingdon hvor Radiohead ble dannet. Alle de fem medlemmene av Radiohead gikk på Abingdon School like utenfor Oxford. Vokalist og gitarist Thom Yorke og bassist Colin Greenwood, som begge likte Magazine og Joy Division, startet punkbandet TNT, men det varte ikke lenge før det ble oppløst. Videre kom gitaristen Ed O'Brien som bevegde trioen mer mot The Smiths, Elvis Costello og Talking Heads. På det tidspunktet eide de en billig trommemaskin, men fikk etter hvert med seg den ett år eldre Phil Selway på trommer. Det siste medlemmet i gruppa ble Colin Greenwoods lillebror, Jonny Greenwood. Dette var i 1986, og de kalte seg On a Friday, ettersom de hadde øvingstider på fredager. Greenwood spilte i starten kun keyboard, men endte opp med å bli hovedgitarist. Etter å ha tatt eksamen begynte medlemmene å studere ved forskjellige universiteter i England, men de møttes i feriene og spilte sammen. I 1991 sluttet Yorke på universitetet. Bandet begynte å turnere og takket ja til så å si alle spillejobber de ble tilbudt.
Bandet utga en tresporsdemo produsert av Chris Hufford og Bryce Edge. Demoen ble hørt av plateselskapet Parlophone, som likte den og begynte å følge bandet nærmere. I november 1991 møtte 25 representanter fra forskjellige plateselskaper opp på en konsert der On A Friday spilte. Konserten ble møtt med god kritikk, og ikke lenge etter slo bandet til med åtte albumkontrakter for Parlophone. Bandet og rådgiverne mente et skifte av bandnavn var på sin plass, og etter å ha vurdert blant annet Jude, Gravitate og Music, falt navnet på Radiohead, opprinnelig tatt fra Talking Heads-sangen «Radio Head» fra albumet True Stories. Dette var et band som alle i Radiohead var store fan av. I mai 1992 kom Drill EP. Den ble utgitt uten mye omtale, og havnet på 101.-plass på den britiske singellista.Anyone Can Play Guitar, artikkel skrevet av John Harris, utgitt i Q Radiohead 2003.
Etter utgivelsen med Drill EP, som fikk skuffende mottagelse, begynte bandet å jobbe sammen med Paul Kolderie og Sean Slade, som tidligere hadde jobbet sammen med de amerikanske bandene The Pixies og Dinosaur-Jr. Da singelen «Creep» kom i 1992, fikk Radiohead stor oppmerksomhet i engelske medier. Mottagelsen til sangen var derimot ikke overveldende, og den britiske radio-stasjonen BBC Radio 1 boikottet sangen, fordi den etter sigende var «for deprimerende».Jennings, Dave. "Creepshow". Melody Maker. 25. september 1993. Bandet ga ut sangen på nytt og scoret denne gangen nummer 78 på den engelske UK Singles Chart. Låten solgte kun kopier, men fikk anerkjennelse verden rundt gjennom ulike radiokanaler.Randall, Mac. Exit Music: The Radiohead Story. Delta, 2000. ISBN 0-385-33393-5
Radioheads debutalbum, Pablo Honey, ble utgitt i februar 1993. Albumet fikk generelt dårlig mottagelse. Pablo Honey scoret #22 på the UK Albums Chart og solgte relativt dårlig. Det gikk like dårlig for singlene «Anyone Can Play Guitar» og «Stop Whispering». Albumet ble bedre mottatt i utlandet, spesielt i USA, noe som fikk bandet til å spille over 150 konserter i Nord-Amerika og resten av verden.
The Bends, OK Computer og kommersiell suksess Radiohead ga videre ut en EP, med tittel My Iron Lung. Dette var en forsmak til deres kommende album. EP-en ble for det meste godt mottatt, men singelen My Iron Lung ble ikke like populær som Creep. EP-en solgte bedre enn hva bandet hadde trodd, noe som hintet om at bandet allerede hadde skapt en solid fangruppe. Bandet begynte videre å jobbe med deres andre album, The Bends. Den nye ingeniøren, Nigel Godrich, kom til å bli en solid medarbeider for Radiohead, og bandet var godt fornøyd resultatet hans. Innspillingen til albumet gikk sent, hovedsakelig fordi bandet hadde vanskeligheter med å takle suksessen til Pablo Honey, og derfor fikk mye press på seg.Randall, pp. 88 Gitarist Johnny Greenwood eksperimentere en god del, noe som gjorde at lydinnspillingen tok enda lengre tid.Randall, pp. 127-28 Albumet kom ut i mars 1995 og ble møtt med overveldende bra kritikk. Det gikk rett opp på #4 på UK Albums Chart.
Bandet slo denne gangen bedre gjennom i hjemlandet sitt. Albumet ble derimot ikke like godt mottatt i utlandet, slik som Pablo Honey var blitt, og scoret kun #88 på The American charts."[ Radiohead > Charts & Awards]", Allmusic, Santa Clara, California: Macrovision, retrieved on 5 May 2009 Radiohead var på denne tiden ukjente i Britpop-perioden, som preget tiåret, men fikk nå større mediaopperksomhet. Bandet var selv svært fornøyd med utgivelsen av albumet, og følte de gikk i riktig retning. I ettertid har mange kritikere kåret albumet som det beste fra sitt tiår. Albumet står fortsatt som fanfavoritt, og det er å finne på flere lister over tidenes beste album. The Bends er #110 på musikkmagasinet Rolling Stones liste over de 500 beste albumene noensinne. På lista til Virgins «Top 1000 Albums of All Time» ble albumet plassert på annenplass, rett bak The Beatles' Revolver.
Etter en lang turné med The Bends, ble bandmedlemmene enige om å spille inn et nytt album hovedsakelig alene.Footman, Tim (2008). Welcome to the Machine: OK Computer and the Death of the Classic Album. New Malden: Chrome Dreams. ISBN 1-84240-388-5. Side 34 Tidligere produsent John Leckie var ikke lenger med under innspillingen. I studiet prøvde bandet å lage noe nytt, og ville at tekstene og lyden skulle fraskille seg tidligere album. Trommeslager Phil Selway uttalte; «The Bends was an introspective album... There was an awful lot of soul searching. To do that again on another album would be excruciatingly boring».Cantin, Paul (19 October 1997), "Radiohead's OK Computer confounds expectations", Ottawa Sun Bandets ingeniør og mixer Nigel Godrich fikk en større rolle i innspillingene til albumet, og har siden blitt sett på som en viktig medarbeider for utviklingen til bandet. Han blir idag sett uformelt på som bandets «sjette» medlem.
Bandet var før utgivelsen av sitt tredje album misfornøyd med resultatet. De hadde generelt ingen tro på at albumet ville gjøre det særlig bra. Bandmedemmene uttalte at albumet ikke er et konseptalbum, men at enkelte sanger inneholder like temaer i tekstene, som sosial fremmedgjøring, depresjon, politikk og mentale utfordringer i den moderne tidsalderen. Gitarist Ed O'Brien valgte sangen «Paranoid Android» som deres første singel. Til tross for at sangen ble lite spilt over radioen, scoret sangen #3 i Storbritannia. Noe som ga Radiohead deres høyeste posisjon på Singles Chart i hjemlandet deres.Randall, 2000. p. 201.
OK Computer ble gitt ut 1997, og ble møtt med enormt gode mottagelser. Albumet fikk nærmest toppkarakter i hver eneste anmeldelse, og er en av de største og viktigste britiske album i moderne musikkindustri. Albumet ble sett på som et landemerke av sin tid, og har øvd stor innflytelse på andre band.Clarke, Martin 2010. Radiohead: Hysterical and Useless. p. 201. I England holdt albumet seg på topp 10-listen i flere uker, og i Norge lå albumet 46 uker på VG-lista Topp 40 i perioden 1997–2002. Albumet fikk tre platinaplater i Storbritannia, dobbel i USA og en i Australia. Albumet blir sett på som det mest suksessfulle for Radiohead, og topper mange fans' liste over deres favorittalbum. Albumet vant en Grammy-pris for beste alternative album i 1998, og ble nominert til årets album.
Eksperimentering, Kid A og Amnesiac thumb|right| Gitarist Jonny Greenwood bruker et utvalg av instrumenter, her avbildet med et klokkespill under en konsert. Radiohead var svært lite aktive etter touren i perioden fra 1997 til 1998, og spilte kun en konsert i 1998. Yorke har i ettertid uttalt at bandet var nær splittelse under denne perioden, og at han personlig hadde utviklet en alvorlig depresjon. I 1999 begynte Radiohead å spille inn oppfølgeren til OK Computer, denne gangen ga ikke bandet ut noen singler. Deres nye album, Kid A, ble utgitt i oktober år 2000. Igjen ble albumet svært godt mottatt, både i Storbritannia og internasjonalt. Radiohead splittet opp de vanlige rollene med å ha tre gitarister, og brukte heller andre instrumenter, slik som blant annet keyboard. Kid A fokuserte mest på å ha rytmer laget av elektroniske programmer. Noe som kan bli hørt på sangene «Idioteqe» og «The National Anthem».
Kid A inneholder også mindre og lettere tekster enn bandets tidligere album. Thom Yorke har uttalt at albumet er på ingen måte «kunst», men heller noe som skulle reflektere musikken de hørte på rundt den tiden. Som et resultat av albumets variende musikksjangre, har Kid A blitt siden sett på som et av de mest utfordrende albumene i pop historien. Bandmedlemmene, spesielt Thom Yorke, fikk et godt vennskap sammen med Michael Stipe, tidligere R.E.M. vokalist. Yorke har i ettertid uttalt at Stipe gjorde en påvirkning for låtskrivinga til Kid A.
Igjen vant Radiohead en Grammy-pris for beste alternative album for Kid A, og nådde stor kommersiell suksess. Noen fans og kritikere uttalte at de syntes albumet virket fremmedgjort, og var svært musikalskt annerledes enn tidligere album. Albumet, sammen med det neste, har blitt to store eksempler på Radiohead måte å lage ny musikk på. Albumet Amnesiac, som kom ut i juni 2001, var et enda større og tydeligere eksempel på denne eksperimentelle perioden. Amnesiac ble spilt inn sammen med Kid A, og albumene er derfor nokså like. Amnesiac scoret ikke like høyt som Kid A, men var generelt svært godt mottatt. Begge albumene står på flere lister over de beste fra hele tiåret. Kid A er kåret #428 av magasinbladet Rolling Stone over det beste albumet noensinne, og befinner seg #1 på det beste albumet fra hele tiåret.
Hail to the Thief og In Rainbows
Deres neste album, Hail to the Thief, inneholder et større utvalg av gitar og piano. Bandmedlemmene har uttalt at innspillingen var mye mer avslappende enn tidligere album. Innspillingene av Kid A og Amnesiac inneholdt mye bruk av data, noe som tok ekstra tid. Hail to the Thief kom ut i juni 2003, og var et album Yorke uttalte som en reaksjon ovenfor fremtidens barn. Albumet har blitt sett på som et sterkt politisk album, men dette er noe Yorke selv har avkreftet. Han uttalte at tekstene var påvirket av krigshendelser mellom 2001 og 2002, men at albumet ikke var en form for politisk protestering. Gitarist Johnny Greenwood uttalte i et intervju at tekstene omhandlet «våre rettigheter og ansvar vi alle har individuelt i et samfunn».