miniatyr|Bantar Gebang avfallsdeponi, Indonesia. thumb|200px|Avfall i en søppeldunk Avfall er kasserte gjenstander, materialer, restprodukter eller energibærere som ikke lenger har sin opprinnelige verdi. Avfall er likevel en viktig ressurs ved resirkulering og gjenvinning.
I dagligtalen benyttes ofte ordet søppel. Dette er et negativt ladet ord, for å promotere avfall som en mulig ressurs har man stort sett gått bort fra dette ordet i offisielle sammenhenger. Å anbringe eller etterlate avfall på uegnet sted blir kalt forsøpling. I Bergensområdet er det vanlig å bruke begrepet boss, slik som i bosspann og bossbil, når det gjelder omtalen av søppel og relaterte begrep, uten at dette nødvendigvis er negativt, det er ansett som en naturlig del av hverdagen.
Avfallet stammer fra husholdningene (husholdningsavfall) eller fra bedrifter (næringsavfall). Farlig avfall (spesialavfall) inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Farlig avfall på avveier kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.
I Norge er kommunene pålagt å samle inn og behandle husholdningsavfall. Ansvaret for å disponere næringsavfall på korrekt måte er pålagt den enkelte produsent. Kommunene er også pålagt å samle inn spesialavfall fra husholdningene og fra bedrifter begrenset oppad til 400 kg pr. år. Mange kommuner har satt bort innsamling av avfall til private selskaper, eller har etablert interkommunale avfallsselskaper.
Typer avfall Avfall kan deles i en rekke typer og fraksjoner: Farlig avfall – avfall som kan medføre alvorlig forurensning eller skade på mennesker. Våtorganisk avfall – matavfall og annet lett nedbrytbart avfall EE-avfall – elektrisk og elektronisk avfall KFK-holdige kuldemøbler – eldre kjøleskap og frysebokser som bruker KFK-gass som kuldemedium Avløpsslam fra renseanlegg Papir og papp Jern og metaller Bildekk Bilvrak Bygge- og anleggsavfall Plast Glass Treverk Tekstiler Hageavfall Av farlig avfall finnes flere undergrupper, bl.a.: Risikoavfall fra sjukehus, apotek, lege- og tannlegekontorer og veterinærer skal leveres til mottak som har spesiell tillatelse til å håndtere slikt avfall. PCB-holdige isolerglassruter PCB-kondensatorer fra lysarmatur Impregnert trevirke En del avfallstyper blir håndtert gjennom returordninger i regi av materialselskaper. Materialselskapene er dannet av sentrale importører og produsenter innenfor den enkelte bransje. Disse selskapene har inngått bransjeavtale med Miljøverndepartementet med mål og frister for gjenvinningsgrad. Innsamling og behandling finansieres ved at det er pålagt et miljøgebyr på hver solgte enhet. Slike bransjeavtaler er inngått for EE-avfall, batterier, isolerglassruter, bildekk og alle typer emballasje. Behandling av bilvrak er finansiert ved en vrakpantordning.
Historikk Gjennom tidene har avfall stort sett blitt behandlet på en av fem måter; det har blitt oversett, kastet, brent, forsøkt unngått eller gjenvunnet.Torstenson, Inge (2006) Ute av øye, ute av sinn? En historie om avfall og gjenvinning. Avfall Norge.
Thomas Hylland Eriksen har satt avfallshistorien i perspektiv ved å dele avfallshåndtering gjennom tidene inn i tre bolker. Han sier at vi, i løpet av de siste tiårene har gått inn i en ny fase i søppelhåndteringen: ”Fra å være et hygienisk problem (fase I) og et hygienisk og plassmessig problem (fase II), har søppel omsider blitt definert som et miljøproblem. Vi har innsett at ressursene på kloden er begrensede, og at vi risikerer å etterlate oss en klode som ligner en gigantisk søppelfylling hvis vi ikke treffer mottiltak. Dermed har vi fått hele den viften av debatter som preger renovasjonsbransjen i dag: kildesortering, resirkulering, sortering av spesialavfall, kompostering, kildereduksjon og så videre. Målet er oppnådd først når nesten alt avfall vender tilbake der den hører hjemme, altså enten i naturen eller i økonomisk verdiskapning.”Eriksen, Thomas Hylland (2005): Emballasje. 18. juni 2010
Steinalderen Det er antatt at de første menneskene i Norge kom inn sydfra etter siste istid, mens en annen teori går ut på at de også kom fra øst, i begge tilfeller kanskje rundt 9000 f.Kr, men først omkring 3000 f.Kr. gikk jeger- og sankebefolkningen over til å bli bofaste jordbrukere. Så lenge nomadelivet var dominerende, i flere tusen år, og i tillegg var det veldig få mennesker i Norden, var avfall organisk og ble kastet på bakken hvor naturlig forråtning tok seg av det (hvilket også skjer med alle dyr som har en naturlig død).
Bronse- og Jernalderen Det er vanskelig å vite hvor store mengder avfall som ble produsert i tidligere tider. En arkeologisk beregning viser at nordamerikanske indianere i Colorado i 6500 f.Kr drepte 200 bøfler på én dag og slaktet 150 av dem. Dette gav mat til 150 mennesker i 23 dager. De la igjen 8 336 kilo bein, noe som tilsvarer 2,4 kilo søppel per dag per person. Dette er over dobbelt så mye som de 1,13 kiloene gjennomsnittsamerikaneren produserer i dag.EnvironmentalChemistry.com: Kenneth Barbalace (2003) The History of Waste, 18. juni 2010
Da menneskene ble stedfaste ble det mer opphoping av avfall, selv om det nok i all hovedsak var matavfall og rester fra tilvirking av klær og ting. Det er kjent at Mayakulturen i Mellom-Amerika, som varte fra ca. 2000 f.Kr og fram til 1500-tallet, hadde søppelfyllinger som av og til eksploderte og brant. I 500 f.Kr. ble den første kjente søppelfyllingen i den vestlige verden organisert i Aten, Hellas, hvor datidens lover krevde at avfall ble kastet en viss avstand fra byen. I samme periode ble også Cloaca Maxima, den eldste og største kloakkanalen i antikkens Roma, anlagt for å lede vann vekk fra myrlendte sletter og dalsøkk mellom høydene.<ref name="snl">[http://www.snl.no/Cloaca_maxima Store norske leksikon: Cloaca Maxima]</ref>
1000–1600: Mer bofast og mer avfall I middelalderen økte avfallsproduksjonen i takt med at det ble flere mennesker og at de ble mer bofaste. Med byutviklingen i den vestlige verden kom de første, store søppelproblemene i Europa, blant annet i London, hvor det ble forbudt å kaste søppel i grøftene i 1388. Det var ulik praksis for håndtering av ulike former for avfall og store variasjoner mellom by og land.
På landet var det fremdeles god plass, og dermed færre avfallsrelaterte problem, mens det i byene ble stadig viktigere å regulere avfallshåndteringen. I byhusholdningene kan man skjelne mellom tre særlig viktige grupper av avfall: Møkk, søppel og skyller. Ordet søppel kommer fra oppsop, det vil si det man får når man feier; skyller er kjøkkenavfall som egner seg til grisemat. I tillegg kommer skrot og skrap – ting man ikke kastet daglig, men kvittet seg med innimellom. Møkk ble brukt som gjødsel, skyller og søppel ble kastet på dynger (disse ble også brukt som avtrede for mennesker), mye ble kastet eller gravd ned, og noe ble gjenvunnet. I Oslo ble mer og mer avfall fjernet fra byen fra 1100-tallet og framover, og i 1276, i Magnus Lagabøtes bylov, ble det bestemt at en ryddesjau av gatene skulle gjennomføres før jul hvert år.Torstenson, Inge (1997) Fra nattmann til renholdsverk: avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år. ProArk.
1600–1800: Tidlig moderne tid Utover på 16- og 1700-tallet ble det flere mennesker og flere byer. Mer avfall var et faktum, men regulering manglet fremdeles. Mye ble lagt i gater og grøfter, hvor regnet etter hvert skyllet det av gårde. Griser og andre husdyr gikk fritt i byene, og rotter og urent vann skapte store helseproblemer. Nå begynte man å få øynene opp for dette. Det var ikke kjent hvordan smitte ble overført, men lukt var forbundet med sykdom i den miasmatiske smitteteorien og det ble viktig å fjerne avfall og sørge for sirkulasjon av luft og vann. I renovasjonsbestemmelsene fra 1595 i Oslo var det satt inn tiltak mot forurensing av ”byens vanning”, gaterenhold og plassering av doer. Det ble forbudt å føre ”Møg, Aadsel eller anden Urenlighed” ut på gater, brygger og broer; og å tømme det i elvene. For å hindre ”Urenlighet, onde Lugt og Stank” ble det også forbudt å plassere doer ut mot gatene.Torstenson (1997), s. 23-24
På 1600-tallet kom den første organiserte resirkulering i Norge med gjenbruk av papir og filler til nytt papir. På denne tiden dukket også renovasjon som egen profesjon opp i Norge. Det var i utgangspunktet ensbetydende med kloakktømming og var ansett som urent og skamfullt arbeid. Nattmennene, eller rakkerne som de ble kalt, ble unngått av andre og behandlet svært dårlig. Det var ikke mange som ville utføre dette skitne og uverdige arbeidet, og de få som var villige, kunne presse prisene oppover. Myndighetene prøvde å hindre dette gjennom blant annet en antimobbelov i 1685 som gjorde det forbudt å skjelle ut noen som utførte renovasjonsarbeid. Man skulle heller ikke kalle barna deres rakkerunger.Torstenson (2006), s. 45 På landsbygda gikk alt dette fremdeles lettere enn i byene, siden mer av det skitne avfallet kunne tas hånd om av hvem-som-helst. Etter hvert ble nattmennene ansatt i byens renovasjonstjeneste.Torstenson (1997), s. 30
1800–1950: Moderne tid Midt på 1800-tallet kom den industrielle revolusjonen til Norge, og produksjonen økte dramatisk. I denne perioden, kjent som det store hamskiftet, kom overgangen til pengehusholdning. Folk kjøpte mer av det de trengte i det daglige liv; noe som påvirket mengden emballasje. Trekasser, metallbokser og papir, brukt til å frakte dagligvarer, ble ofte til overs og var, for noen, bare søppel. Likevel økte ikke avfallmengden drastisk; det meste ble gjenbrukt. Samfunnet i stor grad basert på gjenvinning; ”Kvinner sydde lappetepper, og menn snekret bord av trekassene som ble brukt til emballasje. De fattige spiste de rikes matrester, tok på seg deres avlagte klær og samlet filler som de med litt flaks fikk solgt til papirfabrikken. (…) Metallbokser ble til oljelamper, papir ble brent, utgåtte klær ble til filler.”
Avfall blir gjerne oppbevart i grenseområder, det være seg på fyllinger i utmark og kystlinjer utenfor tettbygd strøk, eller i mellomlagring på loft, kjellere og bakgårder i byene. På 18- og 1900-tallet ble en tidligere lettvint avfallsløsning mindre tilgjengelig ved at myr og våtmarksområder ble gjort om til beite- og innmark. Dette gjorde at det ble stadig mindre plass til avfallet. I byene ble bakgårdene viktigere for avfallshåndteringen på midten av 1800-tallet. Mens fasadene var flotte og ryddige var bakgårdene et mylder av søppelkasser, doer, tørkesnorer og vedskjul. Dette fortsatte fram til 1920-1930-tallet da funksjonalistene angrep bakgårdene fordi de var urene og helsefarlige. Det ble ryddet grundig opp, men avfall var fremdeles noe man skjulte.Torstenson (2006), s. 15-21
Samtidig ble organiseringen av renovasjonen endret, hovedsakelig på grunn av et nytt syn på gjødsel. Spørsmålet var om menneskemøkk også burde benyttes, men rakkertabuet gjorde dette vanskelig. Der det var mulig ble doene endret og bygd over dyremøkkbinger slik at det automatisk gikk inn i gjødselproduksjonen, dette var også mer miljøvennlig. Andre steder begynte bøndene å konkurrere med nattmennene om dotømmingen. På 1860-1870-tallet ble det slutt på nattmennene.Torstenson (2006), s. 50-52
Koleraens tid – en gjennombruddsperiode for renslighet