Autismespekterforstyrrelser

Autisme, i ICD-11 kalt autismespekterforstyrrelse (ASF), er en nevroutviklingsforstyrrelse kjennetegnet av to hovedgrupper av vedvarende trekk:

Vansker med gjensidig sosiale interaksjoner og sosial kommunikasjon. Begrensede, repetitive eller lite fleksible mønstre av atferd, interesser eller aktiviteter.

Vansker med sosial interaksjon og kommunikasjon kan blant annet komme til uttrykk gjennom vansker med å forstå eller respondere på verbal og ikke-verbal kommunikasjon, bruke og tolke blikk, gester, ansiktsuttrykk og kroppsspråk, føre gjensidige samtaler, tilpasse kommunikasjon og atferd til den sosiale sammenhengen, dele interesser med andre og etablere eller opprettholde relasjoner.

Begrensede, repetitive og lite fleksible mønstre kan blant annet omfatte vansker med endringer og nye situasjoner, sterk tilknytning til rutiner eller regler, ritualisert eller repetitiv atferd, repetitive bevegelser, særlig intense eller avgrensede interesser, og over- eller underfølsomhet for sanseinntrykk som lyd, lys, tekstur, lukt, smak, temperatur eller smerte.

Autisme er betegnelsen på et syndrom, dvs. summen av en rekke symptomer som opptrer samtidig.

Personer med autismespekterforstyrrelser har store forskjeller og alvorlighetsgrad. De kognitive evnene og vanskene kan derfor være svært ulik fra individ til individ.Autismeforeningen.no: Hva er autismespekterforstyrrelser?

Forekomst i Norge Forekomsten av registrerte autismediagnoser har økt betydelig i Norge de siste tiårene. Ifølge data fra Norsk pasientregister hadde 29 765 personer i alderen 2–30 år fikk en autismediagnose i perioden 2010–2022, tilsvarende 1,6 prosent av befolkningen i denne aldersgruppen. Antallet nye autismediagnoser har økt over tid.

Økningen i diagnostisert autisme betyr ikke nødvendigvis at den underliggende forekomsten av autistiske trekk har økt tilsvarende. Endringer i diagnosekriterier og diagnostisk praksis, økt bevissthet om autisme og bedre gjenkjenning av grupper som tidligere ofte ble underdiagnostisert, er blant forklaringene som trekkes frem.

De fleste som får offisiell diagnose, er uten intellektuell funksjonsnedsettelse: ÅrNye autismediagnoserMed intellektuell funksjonsnedsettelseAndel20101 55325116 %20223 2771334 %

Utredning i Norge miniatyr|Utredning hos psykolog Utredning og diagnostisering av autisme gjøres som regel i spesialisthelsetjenesten, vanligvis etter henvisning fra fastlege eller annet helsepersonell med henvisningsrett. Utredningen kan foregå innen psykisk helsevern eller habiliteringstjenesten, og organiseringen varierer mellom helseforetak og etter personens alder og funksjonsnivå.

Diagnosen stilles på grunnlag av en helhetlig klinisk vurdering av personens utviklingshistorie, kjennetegn og fungering i ulike situasjoner. Det finnes ingen enkelt medisinsk prøve eller psykologisk test som kan påvise eller utelukke autisme.

Henvisning, tilgang og rettighetsvurdering Ansvaret for utredning og diagnostisering av autisme er organisert forskjellig mellom helseforetakene. Barn og unge henvises vanligvis til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller habiliteringstjenesten for barn og unge, mens voksne kan henvises til distriktspsykiatrisk senter (DPS) eller habiliteringstjenesten for voksne. Hvilken tjeneste som har ansvaret, kan blant annet avhenge av bosted, alder, funksjonsnivå og tilstandsbilde.

Autismeforeningen i Norge beskriver organiseringen som uoversiktlig og oppgir at mange brukere opplever å falle mellom tjenestene eller bli sendt mellom ulike enheter, noe som kan bidra til at diagnostisk avklaring tar lang tid. Det offentlig oppnevnte Autisme- og touretteutvalget har også beskrevet betydelig variasjon i hvordan utredning og diagnostisering er organisert mellom helseforetakene.

For voksne innebærer en henvisning til DPS ikke automatisk at personen tas inn til utredning. DPS er en del av spesialisthelsetjenesten, og psykisk helsevern er i hovedsak rettet mot tilstander hvor det er behov for spesialisert helsehjelp. DPS Vestfold beskriver sitt oppdrag som utredning og behandling av psykiske lidelser av moderat til alvorlig grad. Ved vurdering av en henvisning ser tjenesten blant annet på symptombilde, alvorlighetsgrad, funksjonsnivå og muligheten for å nyttiggjøre seg spesialisert behandling.

Når spesialisthelsetjenesten mottar en henvisning, skal spesialisten eller teamet gjøre en selvstendig og individuell rettighetsvurdering. Fastlegens vurdering av behovet for utredning er dermed ikke i seg selv avgjørende for om pasienten får rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. To vilkår må være oppfylt: helsehjelpen må forventes å ha nytte, og det må være et rimelig forhold mellom forventet ressursbruk og forventet nytte.

Helsedirektoratets prioriteringsveileder for psykisk helsevern for voksne har ikke autisme og andre utviklingsforstyrrelser som en egen tilstandsgruppe med en generell anbefaling om rett til helsehjelp. Dette begrunnes med at gruppen er heterogen, og at blant annet alder, funksjonsnivå og livssituasjon må vurderes individuelt. Mistanke om autisme eller et ønske om diagnostisk avklaring er derfor ikke alene avgjørende for om en person får tilbud om utredning ved DPS.

Vurderingen gjøres på grunnlag av opplysningene i henvisningen. Helsedirektoratet anbefaler at henvisningen blant annet inneholder en tydelig beskrivelse av pasientens problemer, anamnese, relevante undersøkelser, tidligere behandling og opplysninger fra andre relevante instanser. Funksjonsfall er et av forholdene som tillegges betydning ved vurdering innen psykisk helsevern. Yrkesaktivitet i seg selv er derimot ikke et vurderingskriterium for retten til nødvendig helsehjelp.

Henvisningen skal normalt vurderes innen ti virkedager. Mangelfulle henvisninger kan ikke avvises eller returneres uten vurdering; dersom det er nødvendig for å foreta en forsvarlig vurdering, kan spesialisthelsetjenesten innhente ytterligere opplysninger fra pasienten eller henviseren.

Selv om ressursbruk inngår i prioriteringskriteriene, skal tilgjengelig kapasitet ved det aktuelle behandlingsstedet eller ellers i spesialisthelsetjenesten som hovedregel ikke tas med i vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp. Ressurskriteriet gjelder i stedet forholdet mellom kostnadene ved helsehjelpen og den forventede nytten for pasienten.

Privat utredning Det er ikke et krav at den som stiller en autismediagnose er ansatt i det offentlige helsevesenet. Ifølge Helsenorge kan diagnosen stilles av leger eller psykologer med kompetanse på fagfeltet. Utredning kan derfor også gjennomføres av privatpraktiserende lege eller psykolog.

Det må skilles mellom å stille en diagnose og å foreta en rettighetsvurdering etter pasient- og brukerrettighetsloven. Offentlige virksomheter i spesialisthelsetjenesten har kompetanse til å vurdere om en pasient har rett til nødvendig helsehjelp. Private virksomheter kan bare foreta en slik rettighetsvurdering dersom oppgaven er delegert til dem av et regionalt helseforetak innenfor området virksomheten har avtale om. En diagnose fra en privat behandler innebærer derfor ikke i seg selv at pasienten har rett til behandling eller oppfølging i den offentlige spesialisthelsetjenesten.

Innhold i utredningen En autismeutredning omfatter vanligvis innhenting av anamnese, med særlig vekt på utviklingen fra barndommen, og kartlegging av personens nåværende fungering. En regional norsk retningslinje anbefaler at utredningen blant annet omfatter:

utviklingshistorie medisinsk vurdering kognitive evner språk og kommunikasjon sosial interaksjon begrensede og repetitive atferdsmønstre og interesser adaptiv fungering, som ferdigheter i dagliglivet samtidige psykiske, nevroutviklingsmessige og kroppslige tilstander

Opplysninger kan innhentes gjennom samtaler med personen selv og, når det er relevant og foreligger samtykke, foresatte eller andre som kjenner personen godt. Tidligere journaler, skoleopplysninger og vurderinger fra blant annet PPT kan også bidra til å beskrive utviklingen over tid.

Standardiserte kartleggings- og observasjonsverktøy kan brukes som en del av utredningen. Blant verktøy som brukes i norsk spesialisthelsetjeneste er ADOS-2, som innebærer standardisert observasjon av sosial kommunikasjon og atferd, og ADI-R, som er et strukturert intervju om utviklingshistorie og autistiske kjennetegn. Resultater fra slike verktøy inngår i den samlede kliniske vurderingen og kan ikke alene avgjøre om diagnosekriteriene er oppfylt.

Differensialdiagnostikk og samtidige tilstander Som del av utredningen vurderes det om kjennetegnene kan forklares bedre av andre tilstander, og om personen har samtidige tilstander som bør utredes eller behandles. Dette kan blant annet omfatte ADHD, utviklingshemming, språk- og lærevansker, angstlidelser og andre psykiske eller nevroutviklingsmessige tilstander. Somatiske undersøkelser og andre medisinske undersøkelser kan gjøres når det foreligger indikasjon, blant annet for å undersøke mulige underliggende eller samtidige medisinske tilstander; slike undersøkelser brukes ikke i seg selv til å diagnostisere autisme.

Utredning av voksne Ved utredning i voksen alder er utviklingshistorien særlig viktig fordi autisme er en nevroutviklingsforstyrrelse og kjennetegnene skal ha vært til stede i utviklingsperioden. Opplysninger fra foreldre eller andre nærstående og dokumentasjon fra barndom og skolegang kan derfor være nyttige når dette er tilgjengelig. Hos voksne kan utredningen kompliseres av samtidige psykiske tilstander og av at personen over tid har utviklet strategier for å kompensere for eller skjule autistiske kjennetegn.

Diagnosekodeverk Norsk spesialisthelsetjeneste bruker per 2026 fortsatt ICD-10 som gjeldende diagnosekodeverk. Helsedirektoratet arbeider med innføring av ICD-11, som foreløpig er planlagt tatt i bruk i Norge i løpet av 2028–2029. Kjennetegn Kjennetegnene ved autisme varierer betydelig mellom personer, både i hvordan de kommer til uttrykk og hvor stor innvirkning de har på personens fungering.

Diagnostiske kjennetegn I ICD-11 kjennetegnes autismespekterforstyrrelse av vedvarende trekk innen to hovedområder: vansker med gjensidig sosial interaksjon og sosial kommunikasjon, og begrensede, repetitive eller lite fleksible mønstre av atferd, interesser eller aktiviteter.

Sosial kommunikasjon og gjensidig sosial interaksjon Vansker med sosial kommunikasjon og gjensidig sosial interaksjon kan blant annet komme til uttrykk gjennom vansker med å forstå eller bruke verbal og ikke-verbal kommunikasjon i sosiale sammenhenger, bruke og tolke blikk, gester, ansiktsuttrykk og kroppsspråk, føre gjensidige samtaler, dele interesser eller følelser med andre og etablere eller opprettholde relasjoner.

Hvordan disse kjennetegnene kommer til uttrykk, varierer med blant annet alder, utviklingsnivå og sosial sammenheng.

Språket hos barn med autisme er ofte repeterende ellet stivt, spesifikke interesser og atypisk språkutvikling. ASD er en pragmatisk språkforstyrrelse som påvirker kommunikasjonsevnene.Kasper G, Ross SJ (2013), Assessing Second Language Pragmatics, Palgrave Macmillan, ISBN 9781137003522 Mange barn med ASD utvikler språket på ulike måter der de kan lett tilegne seg noen aspekter ved kommunikasjonen, mens andre aspekter aldri blir fullt utviklet."Autism Spectrum Disorder: Communication Problems in Children". NIDCD. 18. august 2015. I noen tilfeller forblir individet med ASD ikke-verbalsk hele livet, selv om nivået på lese-og skriveferdighetene kan variere.

Et annet uttrykk kan være vansker med å forstå, utvikle eller opprettholde relasjoner og med å tilpasse sosial atferd til ulike sammenhenger.