John Robert Lewis (født 21. februar 1940, død 17. juli 2020) var en amerikansk politiker, og medlem av Representantenes hus for delstatens Georgias 5. kongressdistrikt. Han var en av lederne i den amerikanske borgerrettsbevegelsen og formann i Studentenes ikkevoldelige koordineringeskomité (SNCC), og spilte en nøkkelrolle i den politiske kampen for å få en slutt på raseskillet i USA. Han var medlem av Det demokratiske partiet og en av de mest liberale politiske lovgiverne.
Tidlig liv, utdannelse og karriere Lewis ble født i Troy i Alabama som tredje sønn av Willie Mae (født Carter) og Eddie Lewis.Slått fast i Finding Your Roots, PBS, 25. mars 2012 Hans foreldre var forpaktere. Lewis ble utdannet i Brundidge, og ved American Baptist College og Fisk University, begge i Nashville i Tennessee hvor han ble aktiv i aksjoner i borgerrettsbevegelsen. Som student gjorde han en systematisk undersøkelse av teknikkene og filosofien til ikkevold, og med sine medstudenter var han godt forberedt ved deres første aksjoner. Han deltok i «Freedom Rides», «frihetsreiser», for å oppheve raseskillet i Sørstatene og var en nasjonal leder i kampen for borgerrettigheter.Reporting Civil Rights: American Journalism 1963–1973, Part Two. Carson, Clayborne, Garrow, David, Kovach, Polsgrove, Carol (Editorial Advisory Board), (Library of America: February 2003) ISBN=978-1-931082-29-7; ss. 15–16, 48, 56, 84, 323, 374, 384, 392, 491–94, 503, 505, 513, 556, 726, 751, 846, 873 I et intervju uttalte John Lewis at «Jeg så rasediskriminering som barn. Jeg så de skiltene som sa "Hvite menn, fargede menn, hvite kvinner, fargede kvinner… Jeg husker at jeg som barn sammen med noen av mine brødre og søstre, og søskenbarn, gikk ned til biblioteket for å få bibliotekskort for å låne bøker, og vi ble fortalt av bibliotekaren at biblioteket var kun for hvite og ikke for fargede.» John Lewis fulgte Martin Luther King jr. og Rosa Parks på radioen. Han og hans familie støttet bussboikotten i Montgomery.
Borgerrettsaktivisme
Lewis var en innflytelsesrik leder av SNCC og er anerkjent som en av de mest betydningsfulle ledere av borgerrettsbevegelsen. Han var en hardarbeidende ung mann som overvant fattigdom og manglende demokratiske rettigheter for å skaffe seg utdannelse.
Han fikk en bachelorgrad i religion og filosofi fra Fisk University. Som student var han meget dedikert til borgerrettsbevegelsen. Han organiserte aksjoner som «sit-ins» («sitte-ned»-aksjoner) ved rasedelte lunsjdisker i Nashville og deltok i mange andre borgerrettsaktiviteter. Han var medvirkende i å organisere sit-ins, bussboikotter og ikkevoldelige studentprotester i kampen for å oppnå retten til å stemme ved valg (som svarte var utestengt fra) og etnisk likhet.
I 1961 ble Lewis med SNCC i frihetsreisene. Han var en av de 13 opprinnelige frihetsreisende. De var syv hvite og seks svarte. De reiste med buss til Sørstatene for å utfordre raseskillene på bussterminalene. Lewis og de andre mottok dødstrusler og ble alvorlig skadet etter å ha blitt banket opp av rasende rasister. I 1963 da Chuck McDew gikk av som formann i SNCC, ble Lewis raskt valgt som hans etterfølger. Lewis' erfaring ved det tidspunktet var allerede respektert. Han hadde da blitt arrestert 24 ganger som et resultat av sin aktivisme. Han beholdholdt vervet som formann fram til 1966.
I 1963 ble han anerkjent som en av de «Big Six», de seks store lederne av borgerrettsbevegelsen, sammen med Whitney Young, A. Phillip Randolph, James Farmer og Roy Wilkins. I dette året hadde Lewis bidratt til å planlegge og delta i marsjen mot Washington i august 1963, ved denne anledningen hvor King holdt sin berømte tale «I Have a Dream». Lewis representerte SNCC, og var den yngste taleren.«The Sixties». Junior Scholastic. 11. februar 1994. s. 6.
I 1964 koordinerte Lewis SNCCs anstrengelser for «Mississippis frihetsommer», en kampanje for å registrere svarte velgere over hele Sørstatene. Lewis ble nasjonalt kjent i løpet hans rolle i Selma til Montgomery-marsjene. Den 7. mars 1965, dagen som ble kjent som «den blodige søndagen», ledet Lewis og medaktivisten Hosea Williams over 600 aksjoner mot Edmund Pettus-broen i Selma i Alabama. Ved broen møtte de Alabamas statspoliti som beordret dem til å spre seg. Da de stoppet opp for å be, utløste politiet tåregass og politi på hest angrep demonstrantene, slo dem køller og pisker. Lewis hode ble skadet, men han unnslapp over broen til en kirke i Selma. Før han kunne komme seg på sykehus måtte han opptre for fjernsynskameraene for å appellere til president Lyndon B. Johnson om å intervenere i Alabama. Lewis har fortsatt synlige arr på hodet etter skadene.
Historikeren Howard Zinn har skrevet at: «Ved den store marsjen til Washington i mars 1963, talte formannen av SNCC, John Lewis, til den samme enorme menneskemengden som hørte Martin Luther Kings «I Have a Dream»-tale. Han var forberedt til å stille det viktige spørsmålet: «Hvilken side står de føderale myndighetene på?» Den setningen ble fjernet fra hans tale av de som organiserte marsjen for å unngå å fornærme Kennedy-administrasjonen. Men Lewis og hans folk fra SNCC hadde erfart, igjen og igjen, den merkelige passiviteten til den nasjonale regjeringen i møte med volden i Sørstatene.» «My Name Is Freedom Albany, Georgia» (opptrykk). You Can't Be Neutral on A Moving Train. Boston: Beacon Press.
«John Lewis og SNCC hadde grunn til å være sinte. Da han var 21 år gammel, var John Lewis den første frihetreisende som ble overfalt mens de var ved Rock Hill i Sør-Carolina. Han forsøkte å gå inn i et venterom kun-for-hvite og to hvite menn angrep ham, skadet hans ansikt og sparket ham i ribbeina. Uansett, kun to uker senere ble Lewis med enda en «frihetsreise» som gikk mot Jackson. «Vi var bestemt på ikke la noen form for vold fjerne oss fra vårt mål. Vi visste at våre liv var i fare, men vi hadde bestemt oss for ikke å snu,» har Lewis fortalt om disse hendelsene.«The Freedom Riders, Then and Now», History & Archaeology, Smithsonian Magazine.
thumb|left|Lewis i et møte med Forening av amerikanske avisredaktører, 1964 I et intervju med CNN for 40-årsjubileet for frihetsreisene fortalte han om volden han selv og de tolv andre første frihetsreisende hadde møtt. I Anniston i Alabama ble bussen brannbombet etter at medlemmer av Ku Klux Klan hadde punktert bussens dekk og således tvang den til å stoppe. I Birmingham ble de nådeløst og brutalt banket opp, og i Montgomery ble de angrepet av rasende mobb hvor Lewis ble slått i hodet med en trekasse. «Det var meget voldelig. Jeg trodde jeg skulle dø. Jeg ble etterlatt liggende bevisstløs ved busstasjonen i Montgomery,» fortalte Lewis. Hensikten med frihetsreisene var å sette den nye loven som forbød raseskille i offentlig transportmidler på prøve. De avslørte også passiviteten til myndighetene angående vold mot borgere som kun oppførte seg i henhold til loven.«Civil Rights Timeline» . CNN. 31. januar 2006. De føderale myndighetene hadde gitt sin tillit til at det notorisk rasistiske politiet i Alabama ville beskytte aksjonistene, men gjorde intet selv, unntatt å la FBI gjøre notater. Kennedy-administrasjonen påkalte deretter en «nedkjølingsperiode», et moratorium om frihetsreisene. Lewis ble fengslet i førti dager i et delstatsfengsel i Mississippi etter å ha deltatt i en frihetsreise i denne delstaten. Hans forbrytelse var å sitte som svart på en offentlig buss.Minor, Bill (2. april 2010): «New law meant to eliminate existing ‘donut hole’». Desoto Times Tribune.
I februar 2009, førtiåtte år etter at han blitt blodig banket opp av Ku Klux Klan under borgerrettsmarsjene, mottok Lewis en unnskyldning på nasjonalt fjernsyn fra en hvite sørstatsmann, tidligere klansmedlem Elwin Wilson for hans rasisme.«Once Race Riot Enemies, Now Friends». ABC News. 6. februar 2009.«Man Asks Entire Town for Forgiveness for Racism». ABC News. 6. februar 2009
Etter å ha forlatt SNCC i 1966 arbeidet Lewis med samfunnsorganisering og ble gjort til direktør for samfunnssaker hos National Consumer Co-op Bank i Atlanta.
Politisk karriere Lewis stilte først for valg i 1977 da en ledig plass dukket opp i Georgias 5. valgdistrikt for kongressen. Et særskilt valg ble innstilt etter president Jimmy Carter utpekte kongressmedlem Andrew Young som amerikansk ambassadør til De forente nasjoner. Lewis tapte valget for framtidige senator Wyche Fowler, Jr.. Fowler beseiret Lewis 62 %–38 %.«GA District 5 – Special Election Race», 5. april 1977. Our Campaigns
Etter hans ikke vellykte forsøk å komme til kongressen i 1977, var Lewis uten en jobb og i gjeld fra kampanjen. Han aksepterte en posisjon i Carter-administrasjonen som meddirektør for ACTION, et statlig byrå ansvarlig å betjene VISTA-programmet, et nasjonalt program for å bekjempe fattigdom. Han hadde denne jobben i to og et halvt år, men gikk av da valget i 1980 nærmet seg.Lewis, John: Walking with the Wind, s. 446–451. I 1981 ble Lewis valgt til Atlantas byråd.
Etter ni år som medlem av representantenes hus valgte Fowler i 1986 å trekke seg tilbake for å stille til valg for senatet. Lewis besluttet å stille for 5. distrikt igjen. I primærvalget i august var delstatsrepresentanten Julian Bond rangert foran med 47 prosent mens Lewis lå på 35 prosent. I den politiske saken «krigen mot narkotika» vekket Lewis oppsikt da han under oppløpet til valget for 1986 utfordret sin motstander Julian Bond til å ta en urinprøve for å la seg teste om han var «ren». Utfordringen kan ha vært til Lewis' fordel da flere tegn som tydet på at det skadet Bonds anseelse «blant eldre svarte velgere bekymret for narkotikamisbruket hos svarte.» Gailey, Phil (9. september 1986): «Drugs offer theme for politics in 1986». Houston Chronicle [Houston, Tex], s. 2. Lewis beseiret Bond med 52 prosent mot 48 prosent.«GA District 5 – D Primary Race» 12. august 1986. Our Campaigns. I parlamentsvalget i november beseiret han republikanske Portia Scott med 75 prosent mot 25 prosent.«GA District 5 Race», 4. november 1986. Our Campaigns.
I løpet av sin periode ble Lewis gjenvalgt 17 ganger, hver gang vant han med minst 68 prosent av stemmene. Hans dårligste valg var i 1994, da han beseiret republikanske Dale Dixon med 69 mot 31 prosent.«GA District 5 Race» 8. november 1994. Our Campaigns. Han ble kun utfordret i Det demokratiske partiet to ganger, i 1992 og 2008, men vant begge gangene.
thumb|Lewis holder tale i løpet av den siste dagen ved demokratenes konvensjon i Denver, Colorado. John Lewis har blitt merket som «ytterste venstre demokratiske leder» av GovTrack og en «hardcore liberal» av Issues2000."Issues 2000 Lewis". Issues2000; "GovTrack Lewis". GovTrack. Avisen Washington Post beskrev Lewis i 1998 som "en streng demokrat, men... også streng uavhengig." "Nonviolent Fighter; John Lewis Retraces the Route That Led to the Future": Carlson, Peter. The Washington Post [Washington, D.C] 9. juni 1998: 01. Lewis har selv beskrevet seg som en sterk og ubøyelig liberal. Lewis har også blitt beskrevet som "den eneste tidlgiere borgerrettsforkjemper som har utvidet sin kamp for menneskerettigheter og etnisk forsoning til kongressen." John Lewis: 'Conscience' carries clout: Civil rights icon's moral authority enhanced: [Main Edition] Kemper, Bob. The Atlanta Journal – Constitution [Atlanta, Ga] May 21, 2006: .1. Lewis har vært talsmann for homofiles rettigheter og gitt sin støtte til nasjonalt helseforsikring.