Dido var, i henhold til antikkens greske og romerske kilder, grunnleggeren og den første dronning av Kartago (i dagens Tunisia). Hun er best kjent fra fortellingen som er skrevet av den romerske poeten Vergil i hans epos Æneiden. I en del kilder er hun også kjent som Alyssa (gresk: Ἔλισσα).«Elissa - Dido Legend of Carthage», Phoenician.org Det er ført argumentasjon for Dido/Alyssa er en faktisk historisk figur, men de fleste fortellinger om henne tilhører litterære legender.
Navn Mange av navnene i legenden om Dido er av kartagisk opprinnelse, noe som antyder at de første greske forfatterne som omtaler denne fortellingen antagelig hadde fønikiske kilder. Et forslag er at Dido er kun et epitet fra det samme semittiske rotordet som David, som stammer mest sannsynlig fra det hebraiske ordet dod () som betyr «avholdt, elsket».Barton, George A. (1934): Semitic and Hamitic Origins: Social and religious, H. Milford, Oxford university press, s. 305. Et annet forslag er at Didô har betydningen «vandreren».Noël, Marie‐Pierre (2014): Élissa, la Didon grecque, dans la mythologie et dans l’histoire (PDF), Université de Montpellier, s. 5. Arkivert fra originalen (PDF) den 11. oktober 2016Aubet, María Eugenia (1994): Tiro and the Phoenician colonies of the West, 2. utg., Bellaterra, s. 217
I henhold til Marie-Pierre Noël er «Elishat/Elisha» et navn som jevnlig bevitnet på kartagiske votivgaver. Det er sammensatt av det kartagiske refleks av *ʾil-, «gud», som i den fjerne fønikiske skaperguden El, også et navn for Gud i jødedommen, og ‐issa, som kan enten være ʾiš (𐤀𐤎) i betydningen «ild»,«ʾiš-», Wikitionary eller et annet ord for «kvinne».Noël, Marie‐Pierre (2014), s. 3 Annen forskning hevder at det er den kvinnelige formen av El.Smith, R. Bosworth (1878, 1902): Carthage and the Carthaginians, Longmans, Green, and Co, s. 13. På gresk opptrer det som Theiossô, noen som oversettes som Élissa: el ble theos.Noël, Marie‐Pierre (2014), s. 5
Tidlige fortellinger thumb|left|Didos selvmord, relieff, Museo Bardini, Italia Personen Alyssa kan bli sporet via referanser gitt av romerske historikere til nå tapte skrifter av Timaios fra Tauromenion på Sicilia (ca 356–260 f.Kr.).
Historikerne har gitt forskjellige datoer, både for opprettelsen av Kartago og for grunnleggelsen av Roma. Appian (Appianos av Alexandria) har i begynnelsen av sitt verk Punerkrigene hevdet at Kartago ble grunnlagt av en viss Zorus og Karkhēdón (Carchedon), men Zorus synes å være en alternativ translitterasjon av byen Tyr i Fønikia og Karkhēdón er bare den greske formen for Kartago. Timaios gjorde Karkhēdóns hustru Alyssa til søster av kong Pygmalion av Tyr. Arkeologiske bevis for bosetningen på stedet til Kartago for tiden før den siste fjerdedelen av 700-tallet f.Kr. har ennå ikke blitt avdekket. Knappheten på arkeologisk materiale fra denne perioden kan bli forklart ved forkastning av teorien om den greske mørke tidsalder.Rohl, David (2007): The Lords of Avaris. London, Arrow Books. At denne byen ble døpt Kartago, Qart-hadasht, det vil si «Nybyen», innebærer at det var en fønikisk koloni.
Den eneste bevarte redegjørelse før Vergils litterære behandling er fra Vergils samtidige, Gnaeus Pompeius Trogus, i dennes Philippic histories som er lagt fram som en forkortet utgave eller sammendrag av Junianus Justinus på 200-tallet f.Kr.
thumb|Dido ofrer, illustrasjon til Æneiden, 400-tallet e.Kr. Justinus siterer eller gjør en parafrase av Trogus som hevder (18.4–6) at en konge av Tyr som Justinus ikke nevner ved navn gjorde sin meget vakre datter Alyssa og sin sønn Pygmalion til sine felles arvinger. Ved kongens død tok folket Pygmalion alene som sin hersker til tross for at Pygmalion ennå var kun en gutt. Alyssa giftet seg med Acerbas (Sicharbas, Zacherbas),Servius i hans kommentarer på Vergils Æneiden oppgir Sicharbas som navnet på Alyssas ektemann i den tidlige tradisjonen. som også var hennes onkel, og som var prest av Herkules, og som tilsvarte den fønikiske guden Melqart. Acerbas var også nest i makt etter kong Pygmalion. Acerbas kan bli likestilt med Zikarbaal, konge av Byblos som er nevnt i den egyptiske Fortellingen om Wenamon. Ryktene fortalte at Acerbas hadde skjult store rikdommer, og kong Pygmalion fikk ham drept i håpet om å skaffe seg disse. Alyssa ønsket å unnslippe Tyr, uttrykte et ønske å flytte til Pygmalions palass, men deretter beordret hun de tjenere, som Pygmalion hadde sendt for å hjelpe til med flyttingen, å kaste Acerbas' gullkister på havet som et offer til hans ånd. I virkeligheten inneholdt disse kistene kun sand. Deretter overtalte hun tjenerne om å flykte sammen med henne til et annet land framfor å bli igjen og møte Pygmalions raseri når oppdaget hva som hadde skjedd med Acerbas' rikdommer. En del av adelen ble med på flukten.
Gruppen ankom Kypros hvor prestene for Jupiter ble med på utferden. De landflyktige grep også åtti unge kvinner som prostituerte seg selv ved kysten slik at de fikk hustruer for de unge mennene i gruppen.
Til sist ankom Alyssa og hennes følgesvenner til kysten av Nord-Afrika hvor Alyssa spurte berberkongen IarbasTemehu, Brief History & Prehistory of Libya Temporini, Hildegard; Haase, Wolfgang (1981): Aufstieg und Niedergang der römischen Welt: Geschichte und Kultur Roms im Spiegel der neueren Forschung, Walter de Gruyter, s. 879 for et stykke land og de fikk så mye land som kunne bli dekket av en oksehud. Alyssa kuttet oksehuden til tynne striper til hun greide å ringe inn en hel åskam. Denne ble siden kalt for Byrsa «huden». Denne hendelsen er minnet i moderne matematikk. Den isoperimetrisk forskjell (også kalt for Dido-problem i varsjonsberegning) er geometrisk ulikhet som omfatter kvadratet til omkretsen av en lukket kurve i planet og arealet til et planområde som kurven lukker. Isoperimetrisk betyr «å ha samme buelengde».
Dette ble deres nye hjem. Mange av de lokale berberne slo seg sammen med bosetningen, og både berberne og utsendinger fra den nærliggende fønikiske byen Utica oppmuntret dem om å bygge en by. Da de gravde i bakken fant de et oksehode, noe som ble tolket som at byen ville bli rik, men underlagt en herre. Tilsvarende ble det gravd fram et hestehode et annet sted på åskammen, noe som ble tolket som at byen ville bli mektig i krig.
Etter at den nye byen Kartago ble etablert og ble framgangsrik, krevde berberkongen Iarbas at Alyssa underkastet seg som hans hustru, eller så ville Kartago bli angrepet. Alyssas sendebud som fryktet Iarbas, fortalte henne kun at Iarbas' krav for fred var at noen fra Kartago måtte bo fast hos ham for at han skulle lære fønikisk levevis. De la til at ingen føniker ville bo fast hos slike barbarer. Alyssa fordømte enhver som måtte mene noe slikt da de burde gi sitt liv om nødvendig for byens velvære. Utsendingene fortalte da at Iarbas hadde krevd Alyssa som hustru. Hun var da fanget av sine ord, men foretrakk å bli trofast til sin første ektemann og etter å ha opprettet en seremonielt gravbål og ofret mange til den avdøde ektemannens ånd som siste forberedelse for å kunne gifte seg med Iarbas, steg hun opp mot bålet og erklærte hun at ville gå til sin ektemann før hun stakk seg med sverdet. Etter dette selvofferet ble Alyssa guddommeliggjort og dyrket så lenge som Kartago varte. I denne fortellingen ble Kartago grunnlagt 72 år før Roma ble grunnlagt.
Historisk korrekthet og datering thumb|«Dido og Aineias», maleri Giovanni Battista Tiepolo, 1700-tallet. thumb|«Didos død», maleri Giovan Francesco Barbier, 1625. thumb|«Didos død», maleri Heinrich Friedrich Füger, 1792. Fortellingen om oksehuden som forklarer navnet på åsryggen må være av gresk opprinnelse ettersom Byrsa betyr «oksehud» på gresk, ikke fønikisk (punisk). Navnet på åskammen var antagelig en avledning fra semittiske brt, «befestet sted». Men det forhindrer ikke andre detaljer i fortellingen fra å være av kartagisk tradisjon, skjønt ikke nødvendigvis historisk av den grunn. Michael Grant har i boken Roman Myths (1973) hevdet: «Det er å si, Dido-Elissa var opprinnelig en gudinne.»
Det har blitt antatt at hun først ble omformet fra en gudinne til en menneskelig dronning i greske tekster en gang på slutten av 400-tallet f.Kr. Den motsatte teorien at hun faktisk var en historisk skikkelse som beskrevet i følgende redegjørelser. Det er ikke kjent hvem som først kombinerte fortellingen om Elissa med tradisjonen som forbant trojaneren Aineias enten med Roma eller med tidligere bosetninger som Roma sporet sin opprinnelse til. Et fragment av et episk dikt av Gnaeus Naevius, som døde i Utica i 201 f.Kr., omfatter et avsnitt som kan eller ikke kan være en del av samtale mellom Aineias og Dido. Servius i hans kommentar (4.682; 5.4) siterer Varro, «den mest lærde av alle romere», for en versjon hvor Didos søster Anna drepte seg selv grunnet sin kjærlighet til Aineias.
Bevis for Didos historiske korrekthet (som er et spørsmål uavhengig om hun noen gang møtte eller ikke møtte Aineias) kan bli knyttet til bevis for andre i hennes familie, slike som hennes bror Pygmalion og deres bestefar Balazeros. Begge disse kongene er nevnt, som også Dido er det, i en liste over monarker i byen Tyr i Menandros av Efesos som er sitert av den jødisk-romerske historikeren Josefus i hans verk Pros Apiona (Mot Apion), i.18. Josefus avslutter sin sitering av Menandros med setningen «Nå, i det syvende år av hans Pygmalions styre, flyktet hans søster fra ham og bygde byen Kartago i Libya.» Flavius Josephus (1854): The works of Flavius Josephus: comprising the Antiquities of the Jews, a History of the Jewish wars, and Life of Flavius Josephus, written by himself, bind 2, Jas. B. Smith & Co., s. 413
Norasteinen, funnet på Sardinia, har blitt tolket av Frank Moore Cross ved at den navngir Pygmalion som konge av den hærføreren som benyttet seg av steinen for å nedtegne sin seier over den lokale befolkningen.Cross, F. M. (desember 1972): «An Interpretation of the Nora Stone» i: Bulletin of the American Schools of Oriental Research 208, s. 13–19. På paleografiske grunner har steinen blitt datert til 800-tallet f.Kr. Om Cross' oversettelse er korrekt, presenterer denne inskripsjonen et bevis som bekrefter eksistensen av konge i Tyr som på gresk ble kalt for Pygmalion på 800-tallet f.Kr.
Flere forskere har identifisert Baa‘li-maanzer, konge av Tyr som ga tributt til Salmanassar III av Assyria i 841 f.Kr. med Ba‘al-‘azor som det fønikiske formen av det førstnevnte navnet, eller med Baal-Eser/Balazeros, den greske formen av navnet, som Didos bestefar.Liver, J. (1953): «The Chronology of Tyre at the Beginning of the First Millennium B.C.» i: Israel Exploration Journal 3, s. 119–120. Peñuela, J. M. (1953): «La Inscripción Asiria IM 55644 y la Cronología de los Reyes de Tiro» i: Sefarad 13, første del, s. 219-228. Cross, «Nora Stone», 17, n. 11.Barnes, William H. (1991): Studies in the Chronology of the Divided Monarchy of Israel, Atlanta: Scholars Press, s. 29–55. Det fører til troverdigheten i fortellingen til Menandros som er gjengitt av Josefus om at navnene til kongene av Tyr fra Abibaal og Hiram I og ned til tiden med Pygmalion og Dido.
En annen mulig referanse til Balazeros er funnet i Æneiden. Det var en felles gammel praksis å benytte seg av hypokorisme,Hypokorisme henviser til et tilnavn som opprettes ved avledning av det offisielle navnet, jf. «hypocorism», Wiktionary eller forkortning av et navn som omfattet et guddommelig element som Baal), slik at «Belus» som Vergil navngir som far av Dido i Æneiden kan være en referanse til hennes bestefar Baal-Eser II/Balazeros.
thumb|Dido og Aineias, fra et romersk freskomaleri, pompeiisk tredje stil (10 f.Kr. - 45 e.Kr.), Pompeii, Italia.