mini|Hospitalskirken i Trondheim fra 1705 – forbilde for mange senere kirker og den eldste av de gjenværende åttekantkirkene i Norge. Oktogonale kirker i Norge ble vanlige fra omkring 1700. Hospitalskirken i Trondheim er den eldste eksisterende i landet. En oktogonal kirke, eller «åttekantkirke», er en kirkebygning der skipets grunnplan inkluderer en oktogon. Det finnes varianter av planformen ved at åttekanten er påsatt armer i lengderetning (som en langkirke) eller på tvers (som korskirke). De fleste åttekantkirkene ble oppført av lafta tømmer.
Det var innenfor det daværende Nidaros bispedømme den oktogonale formen først ble vanlig i Norge, og det største antallet er i Møre og Romsdal, Trøndelag og Nordland fylker. Det har blitt oppført over 80 kirker med denne formen, de fleste står fortsatt. I perioden 1800–1850 ble omkring en firedel av nye kirker oppført med oktogonal form.
Blant åttekantkirkene finnes noen av landets største kirkebygg, for eksempel Røros kirke med sitteplasser og Vang kirke i Ridabu med plasser. Planformen har blant bakgrunn i den protestantiske gudstjenestes vekt på prekenen og ønsket om et åpent kirkerom med gode tilhørerforhold. Åttekantformen gir også mye gulvareal i forhold til medgått material. Tømmerstokkenes lengde kan ha begrenset muligheten til å sette opp store rektangulære bygg. De opprinnelig forbildene finnes trolig lenger sør i Europa, men overføringen til norske forhold ga en egen norsk stil.
I omtalen av de oktogonale kirkene nevner Norges kunsthistorie de store steinkirkene i Sør-Fron og Vang spesielt, og beskriver Røros kirke som 1700-tallets mest monumentale kirkebygg:
Form mini|295px|Grunnplan for ulike sentralkirker (1–4), sammenlignet med langstrakt katedral (5). (1) rotunde, (2) gresk kors, (3) åttekant, (4) kløverbladform med tre apsider. mini|Grytten kirke med åttesidet telttak toppet med klokkehus og spir. Karakteristisk for åttekantkirkene er at skipets grunnplan inkluderer en oktogon.
Den oktogonale kirken er en videreutvikling av idéen bak sentralkirkeformen med menigheten samlet i ett rom omkring alteret. Åttekantkirker kan ha form som en sentralkirke ved at bygget er symmetrisk omkring en vertikal akse midt i bygget (tårnet)Sentralkirke; snl.no, lest på nett 2.jan 2013. som i Trefoldighetskirken i Oslo med sin kuppel midt over det åttekantede/korsformede.
Åttekantformen finnes også i andre bygningselementer. Avslutningen av Nidarosdomen mot øst er åttekantet og blir omtalt som «oktogonen», men Nidarosdomens grunnplan er korsformet og domen ble trolig reist som basilika. Åttekantet koravslutning finnes i andre kirker, blant annet Voll kirke. I Lavik kirke er både taket og takrytter med spir åttekantet som skipet. I Lavik er også døpefonten åttekantet. I Trefoldighetskirken er inngangen flankert av to åttekantede tårn og skipets form gjenspeiles i kuppelens åttekant.
Åttekantformen kan ha symbolsk betydning ved siden av byggtekniske og praktiske hensyn. Åttetallet er det symbolske tallet for dåpsvannet, og Jesus skal ha stått opp fra de døde åtte dager etter palmesøndag. Åttekanten kan symbolisere en mellomting mellom jorden (firkanten) og himmelen (sirkelen), og formen kan symbolisere både dåp og gjenfødelse. Formen er velegnet for lafting av store åpne rom uten tverrvegger. Formen gir størst gulvareal i forhold til medgått tømmer i laftingen. Den rene åttekantformen gir også kirkerommet et intimt preg.Hadsel kirke, Arkitekturguide Nord–Norge, UiT, lest 10. august 2015.
En del av de norske åttekantkirkene er bygget uten kor og har i stedet alteret i samme rom som menigheten, dette gjelder for eksempel Støren kirke. En rekke åttekantkirker har også prekestolalter der prekestolen er satt over alterbordet og over et eventuelt alterbilde som i Hadsel, Klæbu og Tynset kirker. Dette arrangementet er typisk for det åpne kirkerommet der alter og menighet er i samme rom. En sentralkirke, særlig de store oktogonale kirkene, er dominerende i omgivelsene. Eksempler på dette er Sør-Fron og Støren kirker som med sine kraftige former og markante tårn er landemerker.
Grunnplan Åttekantkirkene finnes i tre hovedvarianter: Ren åttekant. Hele bygget er en ren oktogon der koret er plassert i åttekanten og ikke i et tilbygg. Oktogonen kan være regulær (likevinklet og likesidet) som Hadsel kirke, utstrakt i lengderetningen som Klæbu kirke der prekestol og alter er ved kortveggen eller utstrakt i bredden som i Sør-Fron kirke der prekestol og alter står ved langveggen. Med denne varianten er alter, prekestol og menighet samlet i samme rom. Langstrakt bygg og kirkerom. Skipet er en åttekant med armer i lengderetning for kor og våpenhus som Norddal kirke og Flekkefjord kirke. I Flekkefjord og Norddal er koret i et tilbygg utenpå selve åttekanten og menigheten er orientert i lengderetningen som i en langkirke. Vang kirke fikk en mer langstrakt form da koret ble lagt til et tilbygg utenpå selve åttekanten.Smith, Magna (1952): Vang kirke og Vang prestegård. Foredrag oktober 1951, trykt og utgitt av Vange Bondekvinnelag. Bygget kan også få en langstrakt form ved at skipets åttekant er strukket i lengden mellom kor og våpenhus som i tidligere Kirkenes kirke. Kombinasjon med korsform. Med armer i begge retninger blir det en kombinasjon mellom åttekant og korsform. Dolstad kirke er et av flere eksempler. Den store Dolstad kirke skal opprinnelig være laget for 700 sitteplasser og særpreges av at åttekanten er kombinert med tverrarmer som i en korskirke. Også Hidra, Rødøy og Hemnes kirker har tverrarmer eller korsform i kombinasjon med åttekant. Den store Trefoldighetskirken kombinerer også åttekantformen og korsformen.
Ådland kirke er en langkirke med basilikapreg. Sideskipene har avkuttede hjørner slik at bygget samtidig får et åttekantet grunnplan.Kyrkja på Ådland; digitaltfortalt.no, lest på nett 14.8.2013. De avkuttede hjørnene har gjort det mulig å oppføre veggene i laftet tømmer uten å skjøte stokkene på lengden. Ifølge Lidén er åttekantformen i Samnanger valgt av byggetekniske grunner. mini|høyre|Sør-Fron kirke på Hundorp er en av de få i stein. Klokkene henger i et terningformet hus i takrytteren midt på bygget. Taket er valmet og har den svake knekken som stort sett bare oktogonale kirker har
Tårn og tak Noen åttekantkirker har klokkene i takrytter midt over skipet. Taket over skipet kan være utformet som et telttak med fall i alle retninger, som Grytten kirke. Gamle Vrådal kirke hadde også slik takrytter og klokkene ble betjent med en snor som hang ned i midtgangen. I Stordal gamle kirke går også et tau fra klokkene gjennom himlingen til midtgangen. Andre har tårnet for enden av skipet og sammenbygget med våpenhuset, for eksempel Røros kirke.
Den åttekantede formen på skipet kan gi stor avstand mellom ytterveggene som i Vang kirke. Blant annet i Stordal gamle kirke, i Norddal kirke og i Dolstad kirke understøttes tak og tårn av søyler som går ned i kirkerommet. Domenico Erdmann beskrev Tresfjord kirke som teltarkitektur der tempelteltet børes av fire søyler.
Tangen kirke har en form for kuppel eller krone på toppen av telttaket og denne bæres av åtte søyler i kirkerommet. I Vang kirke er det ikke søyler som understøtter det lange spennet og som gir et rom på 500 m2 uten søyler.Imerslund, Knut: To essays om Abraham Pihl. Rapport nr 4/2005. Høgskolen i Hedmark. Lønset kirke har et spenn på opp mot 15 meter uten støtte av søyler. Gamle Vrådal kirke hadde heller ikke søyler.
Mansardtak har vært brukt, blant annet på Sør-Fron kirke. Valmtak finnes blant annet på Tynset kirke. Takformen med et lite knekk mellom den bratteste nederste flaten og den litt slakere øverste mot møne eller takrytter er sjelden i Norge og stort sett bare brukt på oktogonale kirker. Eksempler på kirker med slik knekk på takflaten er Røros, Sør-Fron, Klæbu og Støren.
Stil Harry Fett omtaler i Norsk kunsthistorie den oktogonal kirken som klassisistisk kirkearkitektur med et sluttet, sentralt kirkerom som gir en god og høytidelig romvirkning:
De oktogonale kirkene er oppført i ulike perioder og er utformet i ulike stilretninger. For eksempel ble de tre steinkirkene Sør-Fron, Røros og Vang oppført innenfor en relativt kort periode og med Svend Aspås involvert. Ifølge Hosar har likevel stilidealene forandret seg tydelig i perioden for eksempel ved at Røroskirkens tunge og svulmende barokkformet interiøret er erstattet av nyklassisismens og louis-seize-stilens slankere og enklere former i Sør-Fron. Nyklassisismen preget også Vang kirke. Andre eksempler er Flekkefjord kirke (1833) som regnes som et godt eksempel på empirestil.
Mo kirke i Nord-Odal (1864) omtales som nygotikk. Klæbu kirke (1790) omtales som senbarokk med Louis-seize, mens Hospitalskirken (1705) betegnes som barokk. Rasmussen omtaler Otterøy kirke (1858) og Tangen kirke (1861) som eksempler på «stavkirkestil». En av Grosch' typetegning av trekirke er åttekantet med stavkirkepreg, blant annet med tårn strukket i høyden, og tidligere Kirkenes kirke (1862) hadde Grosch gitt et stavkirkeinspirert tårn.
Byggeteknikk thumb|Bakke kirke med søyler under både tak og galleri, og lafting i butte vinkler. Særpreget for de oktogonale kirkene i Norge er at byggemetoden oftest er laftet tømmer selv om forbildet er stein og mur. Unntakene er blant annet Sør-Fron kirke, Vang kirke i Ridabu og Røros kirke, som er av stein. Trefoldighetskirken i Oslo er en av de få oppført i teglstein. Disse steinkirkene er også de største blant åttekantkirkene. Den kortlivede forrige inkarasjonen av Trefoldighetskirken i Arendal (1836–1888) var bygget i utmurt bindingsverk kledd med panel. Digermulen kirke i Lofoten er en av de få bygget i betong.
Hopsitalskirken i Trondheim var trolig planlagt oppført i stein, men dette ble for dyrt og Hempel bestemte seg for å reise samme bygg i tømmer i stedet. Ved planlegging av Røros kirke omkring 1780 var det stor motstand mot verksdirektørens ønske om å bygge i stein, blant annet fordi mur ble regnet som en langt mer kostbar og arbeidskrevende byggeteknikk. Det tok fire år å bygge Røroskirken.
Sør-Fron kirke var en av de få bygdekirkene oppført i stein på den tiden og avvek fra byggeskikken i Gudbrandsdalen. Bøndene var ikke ukjent med murbygning og opplysningspresten Hugo Friderich Hiorthøy hadde bygget i et stort steinfjøs på prestegården i Fron. Tolga kirke ble bygget av tømmer på tre måneder i 1840. Hospitalskirken kom under tak i løpet av et par måneder i 1705.
På grunn av mange ulike vinkler ved lafting er åttekantkirker mer krevende for tømreren sammenliknet med langkirker og korskirker med rettvinklede hjørner. For eksempel måtte tømreren i Norddal kirke lafte sammen tre stokker med ulike vinkler i overgangen mellom skip og våpenhus. Dessuten var det vanskelig å få laftingen i de butte vinklene til å gripe. Vinklene i laftehuggene skulle i en likevinklet åttekant være 135° som tømmermennene på 1700-tallet ikke var kjent med. Da åttekantformen kom i bruk på 1700-tallet var korsformen det dominerende. Det åttekantede grunnplanet gir bedre synskontakt mellom «tverrarmene» og koret enn i de korsformede kirkene. Tverrarmene i korskirkene hjelper til å avstive laftekonstruksjonen slik at kirkerommet kan bygges større enn laftekonstruksjon med rektangulært grunnplan. Korskirkene ga større gulvflate uten å ta i bruk annen takkonstruksjon som når man øker bredden. Åttekantformen gir større spenn mellom veggene og støttes i noen kirkebygg av søyler i kirkerommet. Hospitalskirken, Stordal gamle kirke og flere av de tidlige åttekantkirkene i tømmer har klokkene i takrytter midt over skipet og søyler i kirkerommet ble satt inn for å bære klokketårnet. I tidligere Vrådal kirke ble det ikke brukt søyler og tak og tårn ble båret av store bjelker lagt i kryss over skipet.