Kvinnefronten er en norsk radikalfeministisk kvinneorganisasjon som «arbeider for full kvinnefrigjøring».Kvinnefrontens vedtekter (sist revidert 2016) § 1; gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 4. mai 2022. Kvinnefronten beskriver seg som «Norges eldste radikale kvinneorganisasjon».Kvinnefronten Medlemskap er åpent for alle som definerer seg som kvinner, mens menn kan bli støttemedlemmer.
Organisasjonen ble stiftet i 1972 på initiativ fra Rød Front i Studentersamfundet i Oslo. Den ble tidlig knyttet til ml-bevegelsenOle Martin Rønning: «Kvinnekamp, imperialisme og monopolkapital: Kvinnefronten og ml-bevegelsen 1972–1982», Arbeiderhistorie, 2005, s. 201–223Bodil Chr. Erichsen, Norske kvinners liv og kamp, Res Publica, 2017, Side 18, Viktige datoer og årstall, stensilert utgivelse, Forlaget Oktober, januar 1978 og regnet seg som del av den proletære kvinnebevegelsen. Kvinnefronten kritiserte feminismen som bevegelse, og regnet den som en borgerlig ideologi og en motpol til proletær kvinnekamp. I 1970- og 1980-årene stod kampen mot «monopolkapitalismen» og «imperialismen» sentralt i Kvinnefronten, og kvinnekampen ble sett på som en del av klassekampen i marxistisk forstand. Kvinnefrontens syn på feminismen og tilhørigheten til ml-bevegelsen gjorde tidvis organisasjonen relativt isolert blant kvinneorganisasjoner, og i noen byer hadde Kvinnefronten i 1970- og 1980-årene egne 8. marstog fordi de andre kvinneorganisasjonene ikke ville samarbeide med Kvinnefronten. Organisasjonen mistet mange medlemmer etter at AKP (m-l) styrket grepet i 1975, og utbrytere dannet blant annet Brød og roser (1976) eller ble med i andre organisasjoner. Kvinnefronten var fra 1975 overvåket av Politiets overvåkingstjeneste som følge av at myndighetene vurderte organisasjonen som en trussel mot rikets sikkerhet.Lund-rapporten, s. 224–226
I 1980-årene ble båndene til AKP svekket, og Kvinnefronten innledet en nyorientering som førte til at organisasjonen definerte seg som radikalfeministisk og fokuserte mer på debatten om porno og prostitusjon. Samtidig var det uenighet innad om strategi og taktikk i porno- og prostitusjonskampen. Den mest radikale fløyen brøt ut i 1991 og dannet Kvinnegruppa Ottar.
Det har vært ulike syn på kjønns- og seksualitetsmangfold i Kvinnefronten, og det har endret seg over tid. I 1970-årene var Kvinnefronten til dels fiendtlig til lesbiske, som følge av at AKP mente homofili var dekadent og borgerlig, mens Kvinnefronten senere har åpnet for radikal lesbisk feminisme.
Enkelte medlemmer har på 2000-tallet inntatt en kritisk holdning til transpersoner og LHBT-bevegelsen, og Kvinnefronten har fra 2015 ved flere anledninger fått kritikk for å ha invitert transekskluderende radikalfeminister, herunder Julie Bindel. Noen medlemmer av Kvinnefronten, blant andre en talskvinne for organisasjonen, har markert støtte til Women’s Declaration International (WDI). På den annen side har andre medlemmer av Kvinnefronten støttet transpersoner, og foreningens vedtekter inkluderer som kvinner «alle som definerer seg som kvinner».Kvinnefrontens vedtekter Leder i Kvinnefronten Cathrine Linn Kristiansen uttalte at «jeg og vi tar sterk avstand fra» WDI og beskrev dem som «transfobiske, rasistiske og sexistiske».
Kvinnefronten eier tidsskriftet Fett som utgis av en uavhengig redaksjon. Fett står for interseksjonell feminisme som eksplisitt inkluderer alle kvinner, støtter transkvinner og tar avstand fra transfobi. Fett var en av organisasjonene bak en uttalelse som tok avstand fra «utsagn som demoniserer og dehumaniserer transpersoner, pakket inn som en debatt om kjønn og helse i ytringsfrihetens navn. Vi mener på det sterkeste at transpersoners rett til å eksistere som mennesker ikke er et debattspørsmål».
I 2025 undertegnet Kvinnefronten et støtteopprop for Reem Alsalem, som regnes som en nøkkelaktør i internasjonale antigendermobiliseringer. Samme år besøkte Alsalem både Kvinnefronten og WDI i Oslo, som ble beskrevet som et lokalt uttrykk for antigendermobiliseringer. Kvinnefronten er ifølge dagens program mot det de kaller «det skeive patriarkatet», et begrep som ble skapt av WDI-leder Christina Ellingsen.
Kvinnefronten har tidvis hatt en ungdomsorganisasjon kalt Jentefronten og egne lesbiske grupper. Organisasjonen ledes av Cathrine Linn Kristiansen.
Sentrale arbeidsområder Kvinnefronten kategoriserer selv sitt viktigste arbeid i saksfeltene råderett over eget liv, råderett over egen kropp og internasjonalt arbeid.Kvinnefrontens nettsted; besøkt 16. mai 2022.
Sentralt på feltet «råderett over eget liv» er krav om likelønn, for eksempel ved en egen likelønnspott i tariffoppgjørene, og om kortere normalarbeidsdag (sekstimersdagen).Torill Nustad: «Det er på tide at fagbevegelsen tar i bruk flere virkemidler for å heve lønna i kvinnedominerte yrker, mener Kvinnefronten», Fri fagbevegelse 20. juli 2020; besøkt 16. mai 2022.
Abortkampen har vært viktig for Kvinnefronten helt fra 1970-årene, da sjølbestemt abort ble vedtatt etter to runder i Stortinget. Etter dette har spørsmålet om abortnemndenes funksjon vært hyppig diskutert, der Kvinnefrontens standpunkt er at ordningen med nemnder bør avvikles.Adrian B. Søgnen: «En feministbauta fyller 80 år», portrettintervju med Agnete Strøm, Bergens Tidende 11. februar 2022. Da regjeringen Solberg i 2014 foreslo en utvidelse av helsepersonells reservasjonsrett i abortsaker, var organisasjonen en aktiv stemme mot forslaget.Kvinnefrontens høringsuttalelse om reservasjonsretten, gjengitt på Kvinnefrontens nettsted (datert 25. april 2014); besøkt 21. mai 2022.«Ny marsj mot Erna & co», Klassekampen 12. mars 2014. Da tidligere prest Ludvig Nessa i 2017 arrangerte «sørgetog for det ufødte liv», arrangerte Kvinnefronten som et motsvar «abortfest»: Arrangementet var en festmarkering for abortloven, men ordbruken vakte misnøye i kristne kretser.«En festmarkering for abortloven», Klassekampen 13. juni 2017, gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 21. mai 2022.«Hareide kaller «abortfest» usmakelig», NTB-melding 13. juni 2017.«Feiring av abort?», leder i Vårt Land 10. juni 2017.
Abortspørsmålet har vært viktig i Kvinnefrontens internasjonale arbeid.«– Motstanden til abort, den er alltid der», Dagsavisen 25. mai 2018. Organisasjonen er ellers norsk partner og medstifter av Coalition against trafficking in Women, som arbeider mot prostitusjon og menneskehandel.«Our Global Partners», på nettstedet til Coalition against trafficking in Women; besøkt 22. mai 2022. Fronten deltar i et internasjonalt nettverk av kvinneorganisasjoner som arbeider mot surrogati.«Opprop mot surrogati» (datert 3. juni 2020), gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; besøkt 22. mai 2022.
Kvinnefronten har uttalt seg mot eggdonasjon.Thea Borkhus Gabrielsen og Maiken Sætran Lium: «Den vanskelige donasjonen», Dagsavisen 15. juni 2020; besøkt 22. mai 2022.Kvinnefrontens høringssvar mot eggdonasjon (datert 18. januar 2021), gjengitt på Kvinnefrontens nettsted; beøkt 22. mai 2022.
I 2017 startet Kvinnefronten en landsomfattende kampanje for anonym registrering av historier om voldtekter og andre seksuelle overgrep, morketall.no. Kampanjen fikk året etter Dixi-prisen, som utdeles av Dixi Ressurssenter mot voldtekt.«Kampanjen Mørketall fikk Dixi-prisen for 2017», NTB-melding 11. juni 2018.
Som et ledd i arbeidet med å synliggjøre kvinner, har Kvinnefronten i flere år bidratt til tiltaket «Kvinnehistorisk natt» og aksjoner for at flere gater og veger skal oppkalles etter kvinner.«Krever flere kvinnenavn på gatene», Fædrelandsvennen 8. mai 2019.«Elsa Laula fikk gate oppkalt etter seg på Mo i natt» , Vefsn.no 9. mai 2019; besøkt 16. mai 2019.«Nå får en rekke gater nye navn – for en liten stund», Avisa Oslo 9. mai 2022; besøkt 16. mai 2022.
Historie 1970-årene Fra slutten av 1960-årene vokste det fram en ny kvinnebevegelse i USA og Vest-Europa. Bevegelsen var mangfoldig, organisasjonene mange og til dels løse og kampmetodene varierende.Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal 1996, , side 225 ff. I 1970 inviterte Oslo Kvinnesaksforening den amerikanske journalisten og aktivisten Jo Freeman til Oslo, og 7. september ble det arrangert et møte med henne på Universitetet på Blindern. Med utgangspunkt i dette møtet ble flere diskusjons- og aktivistgrupper etablert under samlenavnet Nyfeministene. Gruppene hadde verken formelle ledere eller formålsparagrafer. Enda om teorigrunnlaget for den «gamle» og den «nye» kvinnebevegelsen på mange vis var likt, fant mange nyfeminister Kvinnesaksforeningen for eksklusiv, høflig, akademisk og ikke minst byråkratisk. Organisasjonsformen ble sett på som mannlig. Freeman hadde argumentert for bevisstgjøringsgrupper som en ny organisasjonsform, og ut fra dette dukket slagordet «Det personlige er politisk» opp.Elisabeth Lønnå: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, Gyldendal 1996, , side 230–234.
I oktober 1971 arrangerte Det Norske Studentersamfund i Oslo et møte om kvinnepolitikk. Her holdt Wenche Hjellum en innledning under tittelen «Kvinnen – reservearme for kapitalen»Innledningen ble trykt i Samtiden nr. 4, 1972 med tittelen «Kamp mot kvinneundertrykking». der hun hevdet at kampen for kvinnefrigjøring må være en antikapitalistisk kamp og en del av klassekampen. Alle kvinner er undertrykt, sa hun, men kvinner fra ulike klasser rammes ulikt. Hun tok til orde for egen kvinneorganisering. Hjellums synspunkter vakte motbør blant nyfeminister i salen, der noen mente at det ikke var behov for nye kvinneorganisasjoner, men mulighet for søsterskap.«Kvinnens kår er som proletarens», Aftenposten aftenutgave 19. oktober 1971, side 6. Hjellum var medlem av MLG (Marxist-leninistiske grupper), en organisasjon som samme vinter vedtok å gå inn for å organisere en ny landsomfattende kvinneorganisasjon. Lokale kvinnefront-grupper ble så etter hvert etablert rundt om i landet.Pål Steigan: På den himmelske freds plass, Aschehoug 1985, side 138. Blant initiativtakerne var Tove Stang Dahl, Kitty Strand,Aanesen (2018), side 22. Gro Hagemann og Kari Austbø.Korrespondanse med Kari Austbø, 7. desember 2021.
8. mars 1972 tok Kvinnefronten initiativ til feiring av den internasjonale kvinnedagen i Oslo. Arrangementet var et samarbeid med Oslo Kvinnesaksforening, Oslo Demokratiske Kvinneforbund og «Gruppe 29-3».Annonse i Dagbladet 8. mars 1972, side 2. Omtrent 200 deltok i fakkeltog, og Hagemann holdt appell på Universitetsplassen.«Kvinnefronten med fakkeltog i Oslo», Arbeiderbladet 9. mars 1972, side 12. Dette innebar en ny giv for feiring av kvinnedagen.
Kvinnefronten etableres En oppstartskonferanse ble holdt i Oslo 19. mars 1972, der 200 kvinner ble enige om å starte Kvinnefronten, «en interesseorganisasjon hvor alle kvinner som blir rammet av kvinneundertrykking kan samles».Fra heftet Om Kvinnefronten, utgitt av arbeidsutvalget 1. august 1972. 2.–3. desember samme år hadde så organisasjonen sitt første landsmøte. Det bel vedtatt et arbeidsgrunnlag og organisatoriske retningslinjer. En viktig uenighet var om Kvinnefronten skulle samle kvinnene på venstresida eller om en skulle sikte mot alle kvinner uavhengig av politisk oppfatning. Det siste synet fikk størst oppslutning. En annen diskusjon var om en skulle konsentrere seg om kvinnenes særegne krav eller om en også skulle ta opp støtte til andre undertrykte organisasjoner.«"... vi er mange, over halvparten ..."», Klassekampen 17. januar 1973, side 4.«Konstituerende landsmøte i Kvinnefronten», NTB-melding trykt i flere aviser, blant annet Sandefjords Blad 4. desember 1972. Omtrent samtidig ble det opprettet et kontaktorgan mellom Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten, Nyfeministene, Norsk Kvinneforbund og Norsk Kvinneparti.«Kontaktorgan skal arbeide for kvinnekrav», Aftenposten 1. desember 1972, side 11.