Abel Seyler (1730–1800) var en sveitsiskfødt teaterdirektør og -regissør som spilte en stor rolle i utviklingen av tyskspråklig teater og opera og fornyelsen av teater- og operakunsten på 1700-tallet. Han startet karrièren i 1750-årene som kontroversiell bankier og spekulant i Hamburg, men ble fra slutten av 1760-årene kjent som en av opplysningstidens ledende europeiske teaterledere og som «den fremste støtte for tysk teater»Wilhelm Kosch, «Seyler, Abel», Dictionary of German Biography, red. Walther Killy and Rudolf Vierhaus, vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, s. 308 i sin levetid. Han støttet utviklingen av nye litterært ambisiøse verk og eksperimentelle produksjoner, bidro til å etablere Hamburg som et senter for fornyelse i teateret og bidro til å etablere et offentlig finansiert teatersystem i Tyskland. Han var en aktiv deltager i Sturm und Drang-perioden, introduserte Shakespeare på tyske scener, fremmet Ludvig Holbergs idé om nasjonalteateret og bidro til etableringen av en seriøs tyskspråklig operatradisjon. Både faget dramaturgi og perioden Sturm und Drang har navnet etter verk som ble skrevet for Seylers teatre.
Abel Seyler vokste opp som prestesønn i Liestal utenfor Basel i Sveits, og foreldrene tilhørte noen av Basels mest kjente patrisierfamilier. Som ung mann dro han til Hamburg, som da var en av verdens ledende finansbyer og der han etablerte seg som bankier i 1750-årene. Han var en ukonvensjonell og fargerik person, og ble av samtidige beskrevet som en levemann. Under Syvårskrigen engasjerte han seg i omfattende, kompleks og kontroversiell spekulasjon i finansielle instrumenter, og hans bankhus Seyler & Tillemann gikk konkurs i kriseåret 1763 med enorm gjeld. Hans beundring for samtidens mest kjente skuespillerinne Friederike Sophie Seyler (Hensel), som ble hans andre ektefelle, førte til at den da fallerte bankieren fra 1767 viet all sin oppmerksomhet til teateret. Han ledet Hamburgs nasjonalteater (1767–1769), et ambisiøst forsøk på å danne et tysk nasjonalteater basert på Ludvig Holbergs idéer og som ansatte Lessing som historiens første dramaturg. Lessings arbeid ved nasjonalteateret kulminerte i verket Hamburgische Dramaturgie som gav faget dramaturgi sitt navn.
I 1769 grunnla han Seylersche Schauspiel-Gesellschaft, en av samtidens mest anerkjente vandrende teatertrupper som ble regnet som «det beste teaterkompaniet i Tyskland i sin tid» (1769–1779).«Herzogin Anna Amalie von Weimar und ihr Theater», i Robert Keil (red.), Goethe's Tagebuch aus den Jahren 1776–1782, Veit, 1875, s. 69 Samme år ble han utnevnt av Georg III av Storbritannia og Hannover til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i Kurfyrstedømmet Hannover. Fra 1771 virket Seyler-teateret i tre år ved Anna Amalias hoff i Weimar, rett før Goethes ankomst ved samme hoff, og senere gjestet Seyler-teateret en rekke andre hoff og byer. Skuespillet Sturm und Drang, som gav navnet til perioden, ble skrevet for og urfremført av Abel Seylers teater, og Seyler hadde også en viktig rolle i å popularisere Sturm und Drang-dikterne. Den første seriøse tyske operaen, Alceste, ble skrevet av Schweitzer for Seyler og urfremført av Seylerkompaniet ved hoffteateret i Weimar 28. mai 1773.Francien Markx, E. T. A. Hoffmann, Cosmopolitanism, and the Struggle for German Opera, s. 32, BRILL, 2015, ISBN 9004309578 Seyler var først og fremst «teaterprinsipal», dvs. grunnlegger, leder og organisator av teaterforetagender; hans manglende skuespillererfaring og hans bakgrunn som kjøpmann og bankier gjorde at han skilte seg ut i teaterverdenen, i en profesjon som først i hans levetid begynte å bli ansett som respektabel.
Han var gift i første ekteskap med en søster av naturforskeren J.G.R. Andreae og i andre ekteskap med Friederike Sophie Seyler, samtidens mest anerkjente skuespillerinne i Europa. Friederike Sophie Seyler var også kjent for sitt syngespill Oberon eller Alvekongen (eller Huon og Amanda), som ble satt opp av Emanuel Schikaneders teater og etablerte deres tradisjon for eventyroperaer, og som også var en av inspirasjonene for Tryllefløyten. Seyler ble frimurer i London i 1753 og spilte en tidvis viktig rolle i tysk frimureri til sin død. Abel Seyler var far til bankieren L.E. Seyler og svigerfar til Sturm und Drang-dikteren Johann Anton Leisewitz. Han levde de siste årene i Rellingen i Hertugdømmet Holstein (en del av Danmark-Norge) som gjest på godset til sin frimurerbror og mangeårige venn, skuespilleren Friedrich Ludwig Schröder, der han døde og der han er begravet.
Bakgrunn og oppvekst
Abel Seyler vokste opp som prestesønn i Liestal like utenfor Basel i Sveits. Foreldrene var Abel Seyler den eldre (1684–1767), kalvinistisk prest, dr.theol. og sogneprest i Frenkendorf-Munzach i Liestal, og Anna Katharina Burckhardt (1694–1773), en slektning av orientalisten Johann Ludwig Burckhardt. Han tilhørte på begge foreldrenes sider noen av de mest kjente patrisierslektene fra Basel; morens familie var regnet som den mektigste familien i kantonen Basel på 16- og tidlig på 1700-tallet. Han var barnebarn av den kalvinistiske teologen Friedrich Seyler og Elisabeth Socin, som tilhørte en italiensk adelsslekt opprinnelig fra Toscana, og han stammet på morens side også fra slektene Merian og Faesch. Han var oppkalt etter sin oldefar Abel Socin (1632–1695), dommer i Basel og gesandt til det franske hoff. Han var også en matrilineær etterkommer av Justina Froben, datter av humanisten Johann Froben. Abel Seyler hadde en søster, Elisabeth Seyler (1715–1798), som var gift med presten Daniel Merian. Napoleons onkel, kardinal og prins av Frankrike Joseph Fesch, var en fjern slektning; han var etterkommer av en yngre bror av Abel Seylers mors oldefar Johann Jacob Faesch.
Selv om foreldrene tilhørte familier som var svært respektert i kantonen Basel, vokste Abel Seyler opp i nokså nøkterne forhold. Farens menighet var liten og sognekirken og presteboligen i dårlig forfatning. Faren lyktes heller ikke i sitt forsøk på å få kirken restaurert. Faren hadde som sogneprest ikke fast inntekt, men levde formodentlig av betalinger for kirkelige handlinger og gaver. Først da han tok avskjed i 1763 fikk faren en fast inntekt, en pensjon på 600 pund.
Bankhuset Seyler & Tillemann I ung alder dro Seyler fra Sveits til Hamburg, der han først etablerte seg som velstående forretningsmann. På den tiden var Hamburg i økende grad et av verdens viktigste sentre for handel og finans, en posisjon byen beholdt til utgangen av 1700-tallet. Sammen med kompanjongene Edwin Müller og Johann Martin Tillemann drev han en stadig økende og kompleks spekulasjon, særlig med finansielle instrumenter, i 1750-årene og begynnelsen av 1760-årene. Under Syvårskrigen handlet Seyler og kompanjongene bl.a. med veksler, sølv og mynter i stor stil (produsert ved myntverket Münze zu Rethwisch i samarbeid med forretningspartneren Heinrich Carl von SchimmelmannChristian Degn, Die Schimmelmanns im atlantischen Dreieckshandel, K. Wachholtz, 1974, s. 11). De eide også et stort sølvraffineri i Hamburg med et fabrikkanlegg i Hohendamm. Seylers firmaer drev under Syvårskrigen en vill spekulasjon i devaluering av pengeverdien, og firmaene gikk i 1763 konkurs med 3 millioner Mark Banco i gjeld. Konkursen ble regnet som spektakulær på grunn av kreditorenes store tap, og fordi den ble oppfattet som en «ondsinnet konkurs» ettersom Seyler og kompanjongene sikret seg betydelige verdier fra konkursboet. Konkursen førte til en rekke rettssaker, som nådde Rikskammerretten i 1765.
Mary Lindemann skriver:
«En viktig sak mot flere forretningspartnere nådde Rikskammerretten i 1765. Den gir et godt perspektiv på ‘svikefulle forretninger’ og særlig på vekselrytteriet til de to selskapene Müller & Seyler og Seyler & Tillemann. Selv om stemmene som presenteres her er stemmene til deres kreditorer, avslører dokumentene likevel hvordan samtidige oppfattet forretningspraksisene til konkursryttere og hvordan disse praksisene antok spesielt ondsinnede former i deres hoder. Kreditorenes advokater la frem bakgrunnen for saken i stor detalj: Müller og Seyler var nye menn; Edwin Müller hadde kommet fra Hannover noen år før og Abel Seyler var født i en av de sveitsiske kantonene. Begge hadde imidlertid ‘lært sine forretninger’ og giftet seg i Hamburg. ‘Hvis man kan stole på regnskapene deres’ hadde deres startkapital ikke vært på mer enn 38 000 Mark Banco, og ‘av dette hadde godt over halvparten blitt ødslet bort på møbler for to hushold, klær, smykker, sølvtøy og annet privat forbruk for dem selv, deres koner og barn, og også på kjøretøy, hester og så videre.’ Deres forretninger var underkapitalisert fra begynnelsen. I 1750-årene virket dette som et lite problem fordi det var lett å få kreditt. Da pengestrømmene sviktet prøvde de å skaffe penger raskt gjennom vekselrytteri. Fordi deres likvide midler ikke kunne dekke deres utgifter og gjeld, ble forretningene deres ‘den frekkeste form for Windhandel’ [«vindhandel», dvs. spekulative eller fiktive forretninger]. Samtidig med at forretningene deres økte i omfang – mens de påtok seg stadig flere oppdrag innen import og eksport, investerte i et sukkerraffineri, og lånte penger til en rekke personer – fortsatte de vekselrytteriet og utvidet det betraktelig. I 1757 tok de opp en ny partner, kalt Tillemann, som imidlertid ikke bidro med ‘en eneste Creutzer’ til kapitalen, men det stoppet dem ikke fra å utvide forretningene i et forrykende tempo. Selv om forretningene så ut til å blomstre i slutten av 1750-årene, skjedde det utelukkende ‘på bekostning av andre.’»Mary Lindemann, «The Anxious Merchant, the Bold Speculator, and the Malicious Bankrupt: Doing Business in Eighteenth-Century Hamburg». I Margaret C. Jacob og Catherine Secretan (red.), The Self-Perception of Early Modern Capitalists, Palgrave Macmillan, 2009
Selv om de var velstående kjøpmenn og bankierer var Seyler og Tillemann «ikke på noen måte representanter for Hamburgs borgerskap, men ble heller sett på med mistenksomhet» av byens elite.Michael Rüppel, «Nur zwei Jahre Theater, und alles ist zerrüttet»: Bremer Theatergeschichte von den Anfängen bis zum Ende des 18. Jahrhunderts, s. 127, C. Winter, 1996 I det strengt lutherske Hamburg ble kalvinister som Seyler sett på med like stor mistenksomhet som katolikker på den tiden. I tillegg var Seyler og vennene hans nye menn – hvertfall fra et hamburgsk perspektiv – og innflyttere til byen. Seyler og Tillemann var utpregede levemenn, viste liten respekt for de sosiale konvensjonene blant Hamburgs kjøpmannsborgerskap og tok ikke konkursen særlig tungt.Karl Mantzius, A History of Theatrical Art in Ancient and Modern Times: The great actors of the eighteenth century, P. Smith, 1970, s. 112 («With his partner Tillemann he had not long before suffered a sensational bankruptcy for an enormous sum, out of which each of them had saved a few thousands, but neither of them had lost his good humour or his taste for light living.») Etter at selskapene hans gikk konkurs viet Seyler seg til sin store interesse, teater.
Nasjonalteateret i Hamburg
thumb|Gotthold Ephraim Lessing malt under årene i Hamburg Med kompanjongen Tillemann og tapetfabrikanten Bubbers som inaktive partnere brukte Seyler sine resterende midler på å overta Konrad Ernst Ackermanns teaterbygning, Comödienhaus, og finansiere Nasjonalteateret i Hamburg. Det var et ambisiøst foretagende med Det Kongelige Teater, grunnlagt av Ludvig Holberg i 1748, som forbilde. Gotthold Ephraim Lessing var ansatt ved teateret som verdens første dramaturg, og hans teaterkritikker ble senere utgitt i det kjente skriftet Hamburgische Dramaturgie, som gav faget dramaturgi sitt navn. Abel Seyler var teaterets ledende finansielle støtte og drivkraft. Nasjonalteateret eksisterte fra 1767 til 1769, da pengene var brukt opp.
Seylersche Schauspiel-Gesellschaft