Peter Andreas Munch (født 15. desember 1810 i Christiania, død 25. mai 1863 i Roma i Kirkestaten) var en norsk historiker, kjent for sitt arbeid med Norges oldtids- og middelalderhistorie, og for sitt store historieverk Det norske Folks Historie, hvor han skildrer Norges historie fra oldtiden til 1397.
Selv om han først og fremst var historiker, spente Munchs virksomhet over en rekke områder innenfor ikke bare historie og historiens hjelpevitenskaper, men også geografi, mytologi, folkloristikk og språkvitenskap. Han utga en rekke historiske kildeskrifter, lærte seg karttegning og utga nøyaktige kart over Norge. I den norske språkdebatten på 1800-tallet markerte han seg med et forslag om å nydanne det norske språket på grunnlag av en «ren» dialekt, hvilket senere ble realisert av Ivar Aasen og landsmaal.
Munch vakte oppsikt allerede i 1828 med en glimrende examen artium. I studieårene deltok han i kretsen omkring A.M. Schweigaard og J.S. Welhaven, den såkalte «intelligensen». Han underviste i historie ved universitetet i Christiania fra 1837, og ble professor i 1841.
Fra 1851 til 1863 utga han Det norske Folks Historie, hvor han ved å samle alt tilgjengelig kildemateriale ga en detaljert beskrivelse av Norges historie i middelalderen. For å søke opplysninger om Norges middelalderhistorie oppholdt han seg lenge i Roma og fikk som en av de første ikkekatolikker adgang til arkivene i Vatikanet. Her døde han 52 år gammel, før han hadde rukket å fullføre det store historieverket.
Munchs kanskje mest kjente teori er innvandringsteorien, som hevdet at nordmennene var innvandret til Norge fra nord, mens dansker og svensker hadde kommet til Norden fra sør. Som den ledende historikeren innenfor den såkalte «norske historiske skolen» videreutviklet Munch denne teorien og forsvarte teorien mot angrep fra danske og svenske historikere. I sin historiske forskning la han større vekt på kildekritikk enn tidligere generasjoner norske historikere, særlig inspirert av tyske historikere, for eksempel Niebuhr.
Liv Slekt Peter Andreas Munch nedstammet fra marineoffiseren Søren Rasmussen Munch (død 1748), som deltok i slaget i Dynekilen i 1716. Hans sønn, P.A. Munchs farfar, Peter Munch (1740–1802), var sogneprest i Vågå og Land, og gift med en halvsøster av dikteren Edvard Storm. Denne Peter Munch hadde to sønner, hvorav den ene var Johan Storm Munch, senere biskop i Kristiansand og far til dikteren Andreas Munch (P.A. Munchs fetter).
Den andre var P.A. Munchs far, stiftsprost i Christiania Edvard Storm Munch (1780–1847). Han beskrives som en «fin, beleven, kundskabsrig mand». Han var dessuten musikalsk, og lærte sønnen å spille fløyte. Faren hadde vært huslærer hos Abraham Pihl i Vang og hos amtmann Severin Løvenskiold på Fossum, før han ble språklærer ved Krigsskolen i Christiania og i 1810 giftet seg med en datter av Andreas Hofgaard, tidligere sogneprest i Ål i Hallingdal og eier av gården Fornebu i Bærum. Denne datteren var den 16 år gamle Johannes Sophie Hofgaard, P.A. Munchs mor. Hun skildres som «en ualmindelig begavet natur», med et «fremragende konversationstalent» og sterkt utviklet humoristisk sans. P.A. Munch ble den første av elleve søsken, blant hvilke tre brødre og fire døtre vokste opp. En av brødrene ble far til maleren Edvard Munch, som først ble født etter P.A. Munchs død. En annen var Edvard Storm Munch, prest og ordfører i Hjørundfjord
P.A. Munch ble i 1833 forlovet med Natalia Charlotte Linaae, datter av proviantforvalter ved Fritzøe jernverk Hans Henrik Linaae (1783–1842) og hans kone Karen Fredrikke Baggesen (1787– ) i Larvik. De giftet seg i 1835. Natalia Munch var musikalsk begavet. Datteren Laura beskriver foreldreparet slik: «Disse to begavede Mennesker burde næsten ikke have fundet hinanden; hver for sig en Kunstnernatur, burde hver for sig uddannet sig i sit Kald; nu maatte den ene vige for den anden, og dette blev da naturligvis Hustruen, da jo Munchs Begavelse var den dominerende.» Ekteparet fikk tre døtre og en sønn.
Barndom og oppvekst thumb|P.A. Munch som barn I 1813, da P.A. Munch var tre år gammel, ble faren utnevnt til sogneprest i Gjerpen utenfor Skien, hvor gutten altså vokste opp på «en rummelig og hyggelig egte landsens prestegaard». Fetteren Andreas Munch har gitt et bilde fra et besøk i prestegården: «Legen gik snart lystigt i Huset og paa Tunet udenfor dette. … Høvedsmanden for det hele var vor ældste Fætter, Peter Andreas, en usædvanlig begavet, flink og opfindsom Gut. Han var ikke alene stor i krigerske Idrætter, ogsaa i boglige Kunster, i Tegning og Skjønskrift var han tidlig forfaren. Hans lyst og Evne til historiske Studier røbede sig allerede dengang; jeg erindrer saaledes, at han paa lange Papirstrimler, som han klistrede sammen, havde forfattet og nitid opskrevet kronologiske Tabeller og Stamtavler».
Gutten fikk sin første undervisning hjemme av faren, som også underviste andre gutter i nabolaget, blant andre Severin Løvenskiolds sønner. I 1823 ble imidlertid latinskolen i Skien opprettet under den berømte rektoren Knut Ramshart Ørn. P.A. Munch kom inn på skolen 13 år gammel. Her kom han to år senere sammen med den fattige, men begavede Anton Martin Schweigaard fra Kragerø, som var to år eldre og ble klassens duks, mens Munch var nummer to. Rektor Ørn overtalte det første kullet ved skolen til å legge opp et større pensum til examen artium enn det som var nødvendig, for å skaffe skolen godt ry. Enda fikk Munch tid til å studere andre emner på egen hånd. Han var alt som gutt glødende interessert i historie, og la seg etter studiet av norrønt ved hjelp av bøker han fant i farens bibliotek, slik som Rasmus Rasks islandske grammatikk og Bjørn Haldorsens islandske ordbok. Faren oppmuntret ham i disse studiene, blant annet ved å gå til innkjøp av sagasamlingen Fornmanna Sögur.
Studier Sommeren 1828 reiste Munch inn til Christiania for å ta eksamen, hvor han fikk karakteren laudabilis med utmerkelse i alle muntlige fag. Året etter tok han anneneksamen med præceteris. Ved universitetet i Christiania begynte Munch å studere rettsvitenskap. Han hadde slett ikke tenkt å legge bort historiefaget, men rettsvitenskapen var et tryggere levebrødsstudium, og kunne dessuten være til nytte for de historiske studiene hans. Ved siden av jusstudiet studerte han dessuten norrønt privat med professor Rudolf Keyser, som nettopp var vendt tilbake fra Island. Han studerte også moderne europeiske språk og de utdødde germanske språkene angelsaksisk og gotisk.
I studentårene sluttet Munch seg til kretsen omkring skolekameraten Anton Martin Schweigaard og Johan Sebastian Welhaven, kjernen av «intelligensen», som pleide å møtes på Schweigaards hybel i Øvre Vollgate. Han deltok i stiftelsen av Studenterforbundet i 1832 og var den flittigste medarbeideren i tidsskriftet Vidar, hvor han debuterte som historisk forfatter. Munch deltok imidlertid ikke i den litterære feiden med Henrik Wergeland; han holdt seg stort sett til fagartikler.
Universitetsløpebane og reiser Munch tok juridisk embetseksamen i 1834 med beste karakter. En tid tenkte han å slå inn på embetsveien, men dette ble forhindret. Regjeringen ga professor Keyser og Munch i oppdrag å skrive av norske lovhåndskrifter for en påtenkt samling av norske lover. Fra 1835 til 1837 oppholdt de to seg i København, før de dro videre til Lund og Stockholm. Munchs opphold i Stockholm ble kortvarig, for han ble i april 1837 utnevnt til lektor i historie ved universitetet etter professor Steenblochs død. I 1841 rykket han opp til professor. Han begynte med forelesninger om Europas historie i middelalderen, og kom først flere år senere til å forelese over norsk historie, siden dette egentlig var Keysers område. Etter hvert ble imidlertid Norges historie, særlig Norges historie i oldtiden og middelalderen, hovedfeltet hans.
Gjennom 40- og 50-årene fortsatte Munch å holde forelesninger ved universitetet, men han var flere ganger ute på reiser for å undersøke forhold ved Norges historie. Sommeren 1841 var han i Normandie for å undersøke sporene etter den nordiske bosetningen der. Høsten og vinteren 1849–1850 reiste han til Skottland, Orknøyene og London. På denne reisen oppdaget han håndskriftet til det ukjente latinske historieverket Historia Norvegiæ, som han selv utga. Han fant også flere ukjente diplomer som angikk de tidligere norske skattlandene på De britiske øyer, og som han lot trykke i Diplomatarium Norvegicum. I 1854 dro han på en kort studiereise til München og Berlin.
I Norge reiste han om somrene 1842 og 1843 i fjelltraktene mellom Numedal, Hallingdal og Hardanger for å skaffe opplysninger til et kart over Norge. I 1850 reiste han til Bergen og Sogn for å drive antikvariske undersøkelser, og i 1855 dro han til Trondheim for å undersøke domkirken der. Resultatet av denne undersøkelsen ble praktverket Trondhjems Domkirke.
Oppholdet i Roma thumb|P.A. Munchs grav på Cimitero acattolico di Roma. Innskriften lyder: Petrus Andreas Munch. Historiarum professor Norvegus. Natus Christianiae D XV Decembr. MDCCCX. Mortuus Romae D XXV Mai MDCCCLXIII. I 1851 begynte Munch utgivelsen av sitt hovedverk Det norske Folks Historie. Under studiene til dette verket følte han nødvendigheten av å oppspore kilder som kunne utfylle det magre hjemlige kildematerialet. Han søkte derfor i 1857 Stortinget om midler til en reise til Roma, hvor han håpet å finne materiale om Norge i det pavelige arkivet. Stortinget bevilget ham et reisestipend på 3000 speciedaler for to år. Munch reiste straks til København, hvor han skrev på sin Det norske Folks Historie og drev historiske studier, før han om sommeren 1858 dro videre til Wien. Her forsøkte han å komme i kontakt med katolske geistlige som kunne skaffe ham et anbefalingsbrev til det pavelige arkivet i Roma. Vatikanet lot nemlig sjelden uvedkommende få adgang til arkivet. Munch skaffet seg en anbefaling fra fyrsterkebiskop Rauscher i Wien og fikk dermed adgang, men kunne fremdeles ikke ta kopier av arkivmaterialet, ettersom Vatikanet krevde at han skulle betale Vatikanets egne avskrivere for å gjøre arbeidet. Etter hvert fikk han imidlertid full frihet i sitt arbeid i arkivet, ikke minst fordi direktøren for arkivet, pater Augustin Theiner, interesserte seg for Munchs studier.
Det var dyrt å bo i Roma, slik at Munch måtte søke om nye bevilgninger. Stortinget i 1859–1860 bevilget ham 3800 nye speciedaler til ett og et halvt års forlenget opphold i utlandet. Med disse midlene skaffet han også Schmalzler, (bayersk snustobakk) til sjefsarkivar Theiner, med Stortingets vitende - det er muligens første gang at Stortinget bevilget penger til bestikkelse av en fremmed makts embetsmann. Dermed kunne Munch oppholde seg i Roma til våren 1861, da han vendte tilbake til Christiania. Her var riksarkivar Chr. C. A. Lange nettopp død. For å hjelpe Munch, som var i en økonomisk vanskelig stilling, utnevnte regjeringen ham til Langes etterfølger i Riksarkivet. Regjeringen hadde tidligere foreslått for Stortinget at Munch skulle utnevnes til rikshistoriograf, men dette forslaget ble avvist av Stortinget både i 1859–1860 og i 1862–1863.
Påskeaften 1863 dro Munch tilbake til Italia for å hente familien sin, som fremdeles bodde i Roma. På reisen gjennom Alpene ble han forkjølet. Etter å ha ligget syk trodde han at han var på bedringens vei, men 25. mai døde han i Roma etter å ha blitt rammet av et hjerneslag mens han satt ved skrivebordet. Dødsbudskapet ble straks meldt til Christiania over telegrafen. Han ble begravet på Cimitero acattolico di Roma to dager senere. Det etterlatte skriftlige materialet hans gikk tapt da skipet som bragte det fra Italia forliste.
Personlighet thumb|Et skyggebilde laget av Munch