Slaget ved Gettysburg var et av de blodigste slagene i den amerikanske borgerkrigen og har blitt ansett som vendepunktet i krigen ved at sørstatene ble slått tilbake. Det stod ved byen Gettysburg, Pennsylvania mellom den 1. juli og 3. juli 1863. Nordstatene vant slaget. Abraham Lincoln holdt sin mest kjente tale her, rett etter slaget. Han skrev den kvelden før, mens hans sønn var dødssyk, den varte i kun to minutter og inneholdt kun 270 ord.
De to hærene støtte første gang sammen 1. juli. Kampene ble da utkjempet like nord for byen, hvor kavaleri fra nordstatene forsøkte å forsvare noen høydedrag. Kavaleriet fikk etterhvert støtte fra to korps, men to store korps fra sørstatene angrep nordstatenes linjer fra nord og nordøst. Nordstatenes forsvarslinjer stod ikke imot dette angrepet og troppene måtte flykte gjennom byen og opp på noen åser like sør for byen.
Neste morgen hadde store deler av begge hærene blitt samlet i og rundt Gettysburg. Nordstatene hadde plassert styrkene langs høydedragene sør for byen, slik at frontlinjene fikk form av en fiskekrok. Gjennom hele dagen ble nordstatenes stillinger angrepet, men til tross for store tap holdt linjene stand.
Tredje dag, den 3. juli 1863, fortsatte kampene langs hele linjen. Hovedslaget sto imidlertid ved senteret av nordstatenes linjer, hvor sørstatsstyrkene forsøkte et siste fremstøt for å bryte gjennom linjene. Sørstatene sendte 12 500 infanterister 1 600 meter over åpent landskap under kraftig beskytning fra artilleri mot nordstatenes styrker som hadde bygget opp et forsvarsverk av steiner og kvister. Sørstatsstyrkene led store tap da de kom frem til nordstatenes linjer og selv om deler av nordstatenes linjer brøt sammen klarte ikke sørstatsstyrkene å bryte gjennom. Dette angrepet har i ettertid fått navnet Pickett's Charge, etter en av sørstatenes generaler i angrepet.
I løpet av de tre dagene slaget varte ble ca. 50 000 drept og ca. 15 000 skadet, slaget var med dette det slaget med størst tap i løpet av den amerikanske borgerkrigen. I tillegg omkom en sivil jente etter at hun ble truffet av et bomskudd da hun sto og bakte brød på kjøkkenet.
Bakgrunn og bevegelser frem mot slaget thumb|350px|Gettysburg-felttoget (til og med 3. juli). Kavaleribevegelser vises med stiplete linjer. Kort etter at Army of Northern Virginia vant en betydelig seier over Army of the Potomac i slaget ved Chancellorsville (30. april-6. mai 1863), bestemte Robert Lee seg for en ny invasjon i nord. Den første var det mislykkede Maryland-felttoget i september 1862. Et slikt fremstøt ville forkludre de føderale planene for sommerens felttog og muligens redusere trykket på den beleirede garnisonen i Vicksburg. Det ville gjøre det mulig for den konfødererte hæren å leve av de rike nordlige gårdene mens det krigsherjede Virginia fikk en hardt tiltrengt pause. I tillegg kunne Lees hær på 72 000 soldaterBusey and Martin, s. 260. «Styrke som deltok» i slaget var 71 699. McPherson, s. 648, sier at styrken i begynnelsen av felttoget var 75 000. true Philadelphia, Baltimore og Washington, DC, og muligens styrke den voksende fredsbevegelsen i nordCoddington, s. 8-9. Eicher, s. 490.
Lees armé begynte derfor å dreie nordover den 3. juni fra Fredericksburg. Lee reorganiserte sine to store korps til tre nye korps for å skaffe bedre effektivitet i kommandostrukturen. Generalløytnant James Longstreet fikk tilbake kommandoen over det første korpset. Det gamle korpset til avdøde Thomas J. «Stonewall» Jackson ble delt i to. Det andre korpset gikk til generalløytnant Richard S. Ewell og det tredje til generalløytnant A.P. Hill. Kavaleridivisjonen ble ledet av generalmajor J.E.B. Stuart.Eicher, s. 491.
Unionens Army of the Potomac under generalmajor Joseph Hooker bestod av syv infanterikorps, et kavalerikorps og en artillerireserve. Totalt bestod styrken av 94 000 menn.Busey and Martin, s. 125. «Styrke som deltok» i slaget var 93 921. President Lincoln erstattet Hooker med generalmajor George Gordon Meade fra Pennsylvania på grunn av Hookers nederlag ved Chancellorsville og hans tamme respons på Lees andre invasjon nord for Potomac.
Den første viktige hendelsen i felttoget fant sted den 9. juni mellom kavaleristyrkene i slaget ved Brandy Station nær Culpeper. 9500 konfødererte kavalerister under Stuart ble overrasket av generalmajor Alfred Pleasontons styrke på to kavaleridivisjoner (8000 menn) og 3000 infanterister, men Stuart slo til slutt tilbake angrepet. Det uavgjorte slaget som var den største hovedsakelig kavaleritrefningen i krigen, viste at for første gang var hestesoldatene til unionsstyrkene likeverdige med sine sørlige motparter.Symonds, s. 36.
I midten av juni var Army of Northern Virginia klar til å krysse Potomac og gå inn i Maryland. Etter å ha beseiret de føderale garnisonene i Winchester og Martinsburg, begynte Ewells andre korps å krysse elva den 15. juni. Hills og Longstreets korps fulgte etter den 24. og 25. juni. Hookers armé fulgte etter og holdt seg mellom den amerikanske hovedstaden og Lees hær. De føderale krysset Potomac fra 25. til 27. juni.Trudeau, s. 45, 66.
Lee gav strenge ordrer om at hæren hans måtte minimalisere den negative påvirkningen på den sivile befolkningen.Lees ordrer fra Chambersburg, 27. juni 1863 Mat, hester og andre forsyninger ble vanligvis ikke tatt med en gang, selv om kvartermestrenes kompensering av nordlige bønder og handelsmenn ved hjelp av konfødererte penger ikke ble godt tatt i mot. Forskjellige landsbyer, f.eks. York, ble avkrevd forsikring i form av forsyninger under trussel om ødeleggelser. Den mest kontroversielle hendelsen under invasjonen var da rundt førti nordlige afro-amerikanere ble tatt, noen av dem var flyktede slaver, men de fleste var frie. De ble sendt bevoktet sørover til slaveri.Symonds, s. 49-54.
26. juni okkuperte elementer av generalmajor Jubal Anderson Earlys divisjon fra Ewells korps landsbyen Gettysburg etter å ha jaget bort en nylig sammensatt milits fra Pennsylvania i en rekke mindre trefninger. Early la området under skatt, men samlet ikke inn betydelige forsyninger. Soldatene brente flere jernbanevogner og en tildekket bro, og de ødela nærliggende jernbaneskinner og telegraflinjer. Morgenen etter dro Early mot det tilgrensende York County.Nye, s. 272-78. thumb|Dette ovalformede kartet fra 1863 viser slagmarken i Gettysburg i løpet av 1. til 3. juli 1863. Samtidig lot Lee, i et kontroversielt trekk, J.E.B. Stuart ta en del av hærens kavaleri og ri rundt den østlige flanken på unionsshæren. Lees ordrer gav Stuart nokså frie hender, og begge generalene deler skylden for det lange fraværet til Stuarts kavaleri, og også for at det ikke lyktes å gi kavaleriet som var igjen en mer aktiv rolle. Stuart og hans tre beste brigader var borte fra hæren under den viktige fasen i ankomsten til Gettysburg og de to første dagene i slaget. Den 29. juni var Lees armé strukket ut i en bue fra Chambersburg (45 km nordvest for Gettysburg) til Carlisle (48 km nord for Gettysburg) til nærheten av Harrisburg og Wrightsville ved Susquehanna-elva.Symonds, s. 41-43. Sears, s. 103-06. Esposito, tekst til kart 94 (kart 34b i nettversjonen). Eicher, s. 504-07. McPherson, s. 649.
Hooker tilbød seg å trekke seg i en krangel om bruken av styrkene som forsvarte garnisonen i Harpers Ferry. Abraham Lincoln og øverstkommanderende Henry W. Halleck som lette etter en unnskyldning for å bli kvitt ham, aksepterte umiddelbart. De erstattet ham tidlig om morgenen den 28. juni med generalmajor George Gordon Meade som på den tiden ledet V Corps.Sears, s. 123. Trudeau, s. 128.
Da Lee fikk høre den 29. juni at Army of the Potomac hadde krysset Potomac, ga han ordre om at styrkene skulle konsentrere seg rundt Cashtown ved den østlige foten av South Mountain og 13 km vest for Gettysburg.Coddington, s. 181, 189. 30. juni dro en av Hills brigader, nord-carolinere under brigadegeneral J. Johnston Pettigrew, mot Gettysburg. De var del av Hills korps i Cashtown. Memoarene til generalmajor Henry Heth, Pettigrews divisjonskommandant, hevdet at han sendte Pettigrew for å lete etter forsyninger i landsbyen, særlig sko.Eicher, s. 508-09, forkaster Heths påstand siden det tidligere besøket til Early i Gettysburg ville ha gjort det åpenbart at der ikke var skofabrikker eller lagre i landsbyen. Men mange historikere i hovedstrømmen aksepterer Heths forklaring: Sears, s. 136; Foote, s. 465; Clark, s. 35; Tucker, s. 97-98; Martin, s. 25; Pfanz, First Day, s. 25.
Pettigrews styrker ankom Gettysburg den 30. juni og oppdaget unionskavaleri under brigadegeneral John Buford som ankom sør for landsbyen, og Pettigrew dro tilbake til Cashtown uten å møte dem. Pettigrew fortalte Hill og Heath om hva han hadde sett, men ingen av generalene trodde at det var en betydelig føderal styrke i eller i nærheten av landsbyen. De mistenkte at dette bare var en lokal milits. Til tross for general Lees ordrer om å unngå generell trefning før hele hæren var konsentrert, bestemte Hill seg for å sette i gang en betydelig rekognoseringsstyrke morgenen etter for å bestemme størrelsen og styrken til fiendestyrken foran ham. To brigader fra Heths divisjon rykket rundt kl. 05.00 1. juli frem mot Gettysburg.Eicher, s. 508. Tucker, s. 99-102.
Slagets første dag thumb|350px|Kart over slaget, 1. juli 1863 Buford satte opp sitt forsvar på tre høyder vest for Gettysburg: Herr Ridge, McPherson Ridge og Seminary Ridge. Disse var passende terreng for å trekke ut tiden med en aksjon fra hans lille kavaleridivisjon mot de overlegne konfødererte infanteristyrkene. Dette var ment å skaffe tid mens en ventet på ankomsten til Unionens infanteri som kunne okkupere de sterke defensive posisjonene sør for byen ved Cemetery Hill, Cemetery Ridge og Culp's Hill. Buford forstod at dersom de konfødererte kunne skaffe seg kontroll over disse høydene, ville Meades hær få problemer med å få dem bort.Sears, pp. 155-58.
Heths divisjon rykket frem med to brigader ledet av brigadegeneral James J. Archer og Joseph R. Davis. De fortsatte østover i kolonner langs Chambersburg Pike. 5 km vest for byen, rundt kl. 07.30, møtte de to brigadene til Heth lettere motstand fra utposter fra Unionens kavaleri og stilte opp i linjer. Ifølge tradisjonen var løytnant Marcellus Jones den første som skjøt.Battle of Gettysburg: «Who Really Fired the First Shot?» Jones returnerte til Gettysburg i 1886 for å markere hvor han skjøt det første skuddet med et monument.Marcellus Jones Monument ved Gettysburg Heths menn nådde til slutt styrkene til oberst William Gambles kavaleribrigade som nå hadde steget av hestene og var til fots. De var fast bestemt på å gjøre motstand og brukte forhalingstaktikker fra gjerdestillinger hvor de skjøt med bakladede karabinerMartin, s. 80-81. Styrkene bar karabiner med bakladere og enkeltskudd laget av Sharps, Burnside og andre. Det er en moderne myte at de var bevæpnet med flerskudds repeterende karabiner. Likevel var de i stand til å skyte to eller tre ganger raskere enn de munnladede karabinene eller riflene. De konfødererte hadde presset kavalerimennene østover til McPherson Ridge kl. 10.20 da den bakerste styrken til generalmajor John F. Reynolds' I Corps til slutt ankom.Symonds, p. 71. Coddington, p. 266. Eicher, pp. 510-11.
Nord for Chamberburg Pike fikk Davis en midlertidig suksess mot brigadegeneral Lysander Cutlers brigade, men ble slått tilbake med store tapstall i en aksjon rundt et uferdig jernbanespor som var skåret ut i høyden. Sør for Pike angrep Archers brigade gjennom Herbst Woods (også kalt McPherson's Woods). Den føderale Iron Brigade under brigadegeneral Solomon Meredith lyktes til å begynne med mot Archer og tok flere hundre menn til fange, inkludert Archer selv.Tucker, pp. 112-17.