For andre kirker med samme navn, se Vår Frue kirke .

Vår Frue kirke er en steinkirke i Trondheim. Koret og østre halvdel av skipet utgjør middelalderens Mariakirke. Foruten Nidarosdomen og Lade kirke er dette den eneste kirken fra middelalderens Trondheim som har overlevd fram til våre dager. Fra 1400-tallet av har kirken blitt omtalt som Vår Frue kirke.DN b5 nr 640 (1434): "Warfrv kirkiu" Kirken ligger mellom det middelalderske gateløpet Vår Frue Strete og den nyere Kongens gate, midt i hjertet av byen. Kirken er blitt herjet av brann flere ganger, men har hver gang blitt gjenoppbygget.

Etter reformasjonen ble kirken sterkt utvidet vestover, men murverket i de originale østlige delene er likevel svært godt bevart. Disse delene utgjør den tredje største bevarte middelalderkirken i Norge. Vår Frue kirke har tradisjonelt havnet i skyggen av Nidarosdomen et steinkast unna og derfor blitt viet lite oppmerksomhet. I 2004 ble kirken oppført på Riksantikvarens liste over tolv store kirker av nasjonal verdi, som på grunn av størrelse og rikdom medfører ekstra utfordringer for vern og vedlikehold.Riksantikvaren Etter flere tiår med forfall og forslumming, gjennomgikk den en større renovering foran kirkens offisielle 800-årsjubileum i 2007.

Kort bygningsbeskrivelse thumb|250px|left|Forenklet grunnplan med kirkens viktigste byggetrinn 250px|thumb|left|De østlige delene av kirken er bygget i middelalderen thumb|left|Korportalen er fra tidlig 1200-tall De deler av kirken som stammer fra middelalderen, utgjør dagens østlige del og er for det meste oppført i nøyaktig tilhugget grønnskifer og kleberstein, tilsvarende de eldre delene av Nidarosdomen. I koret finnes en tidliggotisk portal med et konge- og biskophode, foruten et romansk og et stort gotisk vindu med vakker klebersteinsinnfatning. De øvrige middelaldervinduene er stort sett blitt ødelagt av senere restaureringer.

Skipet ble forlenget med 15 meter på 1600-tallet med ujevne skift, hovedsakelig med kløyvd naturstein og brede, ujevne kalkfuger mellom disse. Skipet er avsluttet i vest med et ruvende tårn med klokker og tårnur. Tårnet har en sandsteinsportal, et forgylt kongemonogram tilhørende Christian VI samt årstallet 1739, som var året da byggearbeidet ble satt i gang. I 1770-årene ble tårnet dekket med en pyramideformet tårnhette med arker og utsiktsglugger for brannvakten. Kirken har to våpenhus foran inngangene fra middelalderen på nordre og søndre langvegg i skipet. Søndre våpenhus er oppført i bindingsverk etter siste brann i 1708, mens det nordre ble erstattet med et større nygotisk tilbygg i tegl under en restaurering i 1880-årene.

Dagens store nygotiske vinduer ble satt inn ved restaureringen i 1880-årene. Dette ødela ikke bare de originale middelaldervinduene, men resulterte også i en skjemmende teglsteinsinnramming som avviker sterkt fra resten av murverket. Etter at kirkens tykke kalkpuss ble fjernet på 1950-tallet, kan dens lange historie leses ut fra de mange sårene og de forskjellige kvalitetene på murarbeidet.

Kirken hadde tidligere et rikt barokk- og rokokko-interiør. Dette ble også fjernet ved restaureringen på 1880-tallet, bortsett fra orgelet, prekestolen og barokkaltertavlen.

Under kirken ligger forseggjorte gravkjellere fra 16- og 1700-tallet, som i stor grad er bevart, trass i de øvrige ødeleggelsene ved restaureringer og ombygninger.

Aktiviteter Med sin beliggenhet midt i folkelivet i Trondheim sentrum har Vår Frue kirke blitt utpekt som hverdagskirke med lav terskel og stor takhøyde. Kirken benyttes i dag av Kirkens Bymisjon som symbolsk har fått innredet et alter av brostein, på tvers av kirkerommet.Domprost Knut Andresen, artikkel i Adresseavisen 27.11.2004. Kirken og sognet er slått sammen med Nidarosdomen til Nidaros domkirke og Vår Frue menighet. Kirken blir sjelden brukt til høymesser.

Det avholdes messe med suppeservering hver torsdag kl. 18.30 og nattåpen kirke hver fredag kl. 20. Dessuten er kirken vanligvis åpen mellom 11.30 og 14.30 på onsdager, men dette utgår så lenge den innvendige oppussingen foran jubileet pågår.

Ved siden av gudstjenester brukes kirken også som konsertlokale. Blant annet holder studenter ved NTNU Institutt for musikk (tidl. Musikkonservatoriet) en gratis mini-konsert hver lørdag kl. 14 gjennom skoleåret.

Kirkens historie

Middelalderdelen thumb|right|Inskripsjonen på korets østvegg forteller at den hellige Maria eier kirken og at Bjørn Sigvardsson «gjorde» den. thumb|right|Et konge- og biskophode flankerer korportalen. thumb|right|Den sørlige delen av koret og det middelalderske skipet er bygget av fint tilhuggede kvadre. thumb|right|Et steinhoggermerke i korets sørvegg. Samme merke kjennes også fra Nidarosdomen. thumb|right|Østveggen i koret domineres av et stort gotisk vindu. Steinen med dedikasjon til den hellige Maria er innmurt bak busken nederst til venstre. Harald Hardråde bygget en kirke viet til Maria på 1060-tallet nær Nidarosdomen. Denne kirken omtales i dag som «den eldre Mariakirken» og ble revet på slutten av 1100-tallet. Vår Frue kirke ble trolig påbegynt kort tid etter og er dermed omtalt som «den yngre Mariakirken», selv om byen kan ha hatt flere kirker viet til Maria.

En gammelnorsk innskrift på korhjørnet forteller om kirkens tilblivelse:

«Hin helga Maria á mik – Biorn Siguarsson gerðe mik» «Den hellige Maria eier meg – Bjørn Sigvardsson gjorde meg»

Trolig var Bjørn Sigvardsson en rik mann som finansierte arbeidet, selv om han ikke er kjent fra andre kilder. Han kan også ha vært kirkens byggmester. Slike innskrifter er meget uvanlige på norske middelalderbyggverk.

Kirken ble bygget med tradisjonell form med et rektangulært skip avsluttet i øst av et kvadratisk kor. Dimensjonene var imidlertid uvanlig store – koret var 11,5x11,5 m og skipet 25x18 m – noe som plasserte kirken blant de største kirkene i landet, utenom domkirkene. Skipet i Vår Frue kirke er faktisk det bredeste rommet man kjenner fra norsk middelalder, med en indre bredde på 15 meter. Dette var på grensen av hva som var mulig å legge tak over uten indre støttesøyler. Koret kan opprinnelig ha hatt to krysshvelv, men bare rester av hvelvkonsollene er bevart, innmurt i korveggen.

Kirkens viktigste side har trolig vært sørsiden som vendte mot byens torg, som iallfall i senmiddelalderen lå i sørenden av kirkegården rundt kirken. Koret og sørsiden av skipet er i sin helhet bygd av kvaderstein, mens nordsiden av skipet har kvadre nederst og mer vilkårlige naturstein lenger opp. Dette kan bety at man slapp opp for kvadre etter en tids pause i byggingen. Trolig var denne «baksiden» av kirken glattpusset og hvit. Kirkens hovedinnganger var portalene på nord- og sørveggen, som trolig hadde våpenhus av tre eller (senere) bindingsverk. Dessuten må det ha eksistert en monumental vestportal.

Det har hersket stor tvil om dateringen av kirken. Snorre omtaler en massakre på Birkebeinere som hadde søkt tilflukt i Mariakirken under Baglernes angrep på Nidaros i 1206. Omtalen tyder på at kirken var en stavkirke som ble delvis ødelagt i angrepet. Denne kan etter kort tid ha blitt erstattet av en steinkirke, noe som har gjort at Vår Frue kirkes offisielle 800-årsjubileum er satt til 2007.

Likevel tyder flere trekk på at deler av kirken kan være eldre enn dette, og den ble trolig påbegynt sent på 1100-tallet. De nederste delene er bygget i grønnskifer, et materiale som er lite brukt i Trondheim etter 1100-tallet. Kirken har flere romanske trekk typisk for sent 1100-tall i Trondheim, bl.a. en såkalt attisk baseprofil på skip og kor, og et romansk rundbuevindu i koret, ikke ulikt vinduene i kapittelhuset i Nidarosdomen fra 1170-årene. Et tympanonfelt fra tidlig 1100-tall er innfelt i sørveggen og kan være gjenbrukt fra en tidligere kirke. Sørportalen i koret er i tidlig gotisk stil, med en spissbue flankert av et konge- og et biskophode, datert til tidlig 1200-tall, noe som også er forenlig med stilmessige trekk ved byggherreinnskriften på korhjørnet. Skipet har hatt vinduer fra sent på 1200-tallet, men disse er fjernet ved senere ombygginger. Østveggen i koret har et stort gotisk vindu ombygget i sengotisk stil i 13-1400-årene.

Mange av de nøyaktig tilhogde kleberkvadrene er signert med steinhuggermerker lik dem man finner på Nidarosdomen, noe som viser at det var steinhuggere herfra som sto for byggingen. Det pågår for tiden en nøyaktig kartlegging av steinhuggermerkene på kirken, noe som forhåpentlig vil kaste lys over kirkens tidligste bygningshistorie.

Senmiddelalderen og reformasjonen Vår Frue kirke var en av byens ni katolske sognekirker i middelalderen, og er nevnt som dette første gang i 1280. Vi vet ellers lite om i kirken i middelalderen, utover at den mottok rike gaver i form av jordegods. I Aslak Bolts jordebok fra 1431/32 er den oppført som eier av gårdene Nardo, Tempervollen i Bymarka og Skårvoll på Støren.

Kirken strøk med i den store bybrannen i 1531, sammen med Nidarosdomen og resten av byen. Vår Frue kirke ble fullstendig gjenoppbygd, mens bare østre del av Nidarosdomen ble gjenreist etter denne brannen.

Ved reformasjonen ble alle sognekirkene i Trondheim nedlagt, unntatt Vår Frue kirke og Korskirken, som lå like ved. I 1578 bestemte kongen at den mest forfalne av disse to skulle rives og brukes til reparasjon av Nidarosdomen, og dette ble Korskirkens endelikt. Vår Frue kirke er således den eneste sognekirken som har overlevd fra middelalderens Trondheim.

Da Korskirken ble revet, ble Nidarosdomen redusert til sognekirke. Sogneinndelingen ble noe kunstig, idet bysentrum lå nord for både Vår Frue kirke og Nidarosdomen. Vår Frue kirke ble dermed liggende inne i sognet til Nidarosdomen, og nordsiden av Vår Frue kirke ble nå hovedsiden av kirken. Knivingen om ressurser med Nidarosdomen har siden preget Vår Frue kirkes historie.

Gjenreising etter branner før 1708 thumb|left|I Maschius' stikk fra 1670-tallet, har Vår Frue kirke en takrytter, der det har stått en liten klokke thumb|left|Ved omreguleringen 1681 forsvant norddelen av kirkegården, og torget ble flyttet vest for kirken. Vår Frue kirke brant igjen under bybrannen i 1598, men ble også denne gangen gjenoppbygget. I 1606 fikk kirkevergene kongelig tillatelse til å bruke stein fra klosterruinene på Bakke og Elgeseter til reparasjon av kirken. Det er imidlertid usikkert om dette ble gjort i særlig omfang, for kirken fikk ingen større utvidelser før i 1640-årene, da man bygget et tårn med plass til klokker og tårnur. Tårnet var oppført i utmurt bindingsverk og plassert utenfor vestenden av skipet fra middelalderen.

Med unntak av første etasje ble tårnet ødelagt da kirken brant i neste bybrann, allerede i 1651. Ved gjenoppbyggingen etter denne brannen fikk kirken et nytt tak over et flatt bjelkeloft. Taket ble tekket med moderne svartglasert takstein og kronet av en takrytter med en liten klokke. Taket ble imidlertid fornyet allerede etter ti år pga. store lekkasjeproblemer. Tårnfoten overlevde altså brannen og ble brukt som plass for døpefonten.

I 1662 var økonomien blitt såpass bedret at man rev tårnfoten for å bygge et nytt solid tårn i massiv mur. Stein til dette ble tatt fra Reinskloster, hyllingsstolen på Domkirkegården og særlig fra vestskipet i Nidarosdomen, som hadde ligget som ruin siden brannen i 1531. Første etasje i det nye tårnet sto ferdig i 1665. På grunn av finansieringsvansker måtte man da ta en pause. Planen var fortsatt å fullføre tårnet og endog bygge ut kirken til en korskirke med armer mot syd og nord. Dette ville ha gitt kirken en form typisk for andre større barokkirker i Norge, som Vår Frelsers kirke i Oslo.