Malayaføderasjonen var en forbundsstat på Malayahalvøya. Den ble etablert i 1948, etter at de britiske planene om Den malayiske union, en multietnisk enhetsstat med like rettigheter for alle folkegrupper, slo feil. Føderasjonen omfattet de britiskkontrollerte områdene, med unntak av Singapore. Til 1957, da landet ble selvstendig, var føderasjonen en britisk koloni. I 1963 ble forbundsstaten utvidet og fikk navnet Malaysia.
I 1957 hadde landet et folketall på , hvorav 49,8 % var malayer, 37,2 % kinesere og 11,1 % indere. Hovedstaden var Kuala Lumpur.
Malayakrisen med det kinesiskdominerte kommunistpartiets geriljakrig mot myndighetene og den britiske kolonimakten preget føderasjonen, særlig i første del av dens eksistens.
Bakgrunn mini|Demonstrasjon mot Den malayiske union Etter andre verdenskrig ble den japanske okkupasjonsmakten i Malaya erstattet av den britiske militæradministrasjonen (BMA), en sentralisert forvaltning av alle de britiske besittelsene i området.Rudner, Martin: «The Organization of the British Military Administration in Malaya, 1946–48», Journal of Southeast Asian History, bd. 9, nr. 1, 1968, s. 95–106. Militæradministrasjonen varte fra september 1945 til september 1946.
Samtidig pågikk det prosesser for å samle Malaya i en union. Den malayiske union skulle tre i kraft 1. april 1946. Unionen ble møtt med motstand fra de tradisjonelle herskerne og den malayiske delen av befolkningen.Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, Archipelago Press, 2006, s. 30. Malayenes motstand ble ledet av førsteministeren i Johor, Onn Jaffar. Unionen tilfredsstilte heller ikke kineserne og inderne, gruppene britiske myndigheter ønsket å imøtekommeStenson, M. R.: «The Malayan Union and the Historians», Journal of Southeast Asian History, bd. 10, nr. 2, 1969, s. 344–354. I disse gruppene fantes det ønske om statsborgerskapsrettigheter, men også politiske rettigheter, demokratisk representasjon og selvstyre for Malaya.Stenson, s. 346. Unionen ble i praksis oppgitt i juni 1946. Formelt ble den skrinlagt i februar 1948,Andaya, Barbara Watson og Leonard Y. Andaya: History of Malaysia, Basingstoke: Palgrave, 2001, s. 268. da Malayaføderasjonen ble opprettet. Føderasjonsavtalen ble undertegnet 1. februar 1948 og fikk umiddelbar virkning.
Medlemmer i føderasjonen Malayaføderasjonen omfattet de britiskkontrollerte områdene på Malayahalvøya, med unntak av Singapore. Med i føderasjonen var malaystatene Johor, Kedah, Kelantan, Negeri Sembilan, Pahang, Perak, Perlis, Selangor og Terengganu, samt de to tidligere britiske koloniene Malakka og Penang. Det fantes også krefter som ønsket å få med i føderasjonen den malaybefolkede Patani-regionen helt sør i Thailand, uten at dette lykkes.Hooker, Virginia Matheson: A Short History of Malaysia. Linking East and West, Crows Nest: Allen & Unwin, 2003, s. 187.
Føderasjonen var forløperen til Malaysia, som ble til i 1963, da Singapore, Sarawak og Sabah sluttet seg til forbundet.
Befolkning Malayaføderasjonen hadde i 1957 et folketall på , hvorav 49,8 % var malayer, 37,2% kinesere, 11,1 % indere og 2 % andre.Dodge, Nicholas N.: «Population Estimates for the Malay Peninsula in the Nineteenth Century, with Special Reference to the East Coast States», Population Studies, bd. 34, nr. 3, 1980, s. 455. Befolkningen fordelte seg i 1957 slik på delstatene:Dodge, s. 457–472.
Johor: Kedah: Kelantan: Malakka: Negeri Sembilan: Pahang: Penang: Perak: Perlis: Selangor: Terengganu:
Opprettelse av føderasjonen mini|Frimerke med kart over delstatene Føderasjonen ble til som følge av malayenes motstand mot de britiske planene om Den malayiske union.
Politisk mobilisering Stridighetene om unionsplanene og Malayas framtid frambrakte ulike politiske grupperinger:Hooker, s. 189–192. Den viktigste politiske kraften blant malayene var United Malays National Organisation (UMNO), der Onn Jaafar var den første leder. Partiet ble til i mai 1946, som et resultat av en serie nasjonalistkongresser. UMNO samlet malayiske nasjonalister som ønsket selvstyre, samtidig som tradisjonelle malayiske institusjoner ble bevart. UMNOs motstand mot unionsplanene medførte britisk frykt for at malayene skulle utvikle seg i anti-britisk retning. Britene valgte derfor å gå i hemmelige forhandlinger med UMNO. Det ble avtalt å etablere en ny føderasjon, som respekterte de tradisjonelle herskernes suverenitet og delstatenes egenart, samtidig som malayenes privilegerte stilling ble bevart. Reglene for å få statsborgerskap ble strammet inn, slik at under 10 % av kineserne automatisk ville kvalifisere.
Malay Nationalist Party (MNP), grunnlagt i oktober 1945, var et mer radikalt malayisk nasjonalistparti. I lederskapet fantes politikere som Ahmad Boestaman, Ishak Haji Muhammad og Burhanuddin Helmi. Det samarbeidet først med UMNO, men senere brøt ut. Independence of Malaya Party (IMP), grunnlagt i 1951 av Onn og Tan Cheng Lock på grunnlag av misnøye med UMNOs snevre appell til malayer. Partiet ønsket å nå ut til alle etniske grupper. Blant islamske grupper fantes det misnøye med de sekulære partiene. Ut fra disse kom partiet Persatuan Islam Sa-Tanah Melayu (PAS).
Etter verdenskrigen mobiliserte Det malayiske kommunistpartiet (MCP) støtte fra den store gruppen som var fordrevet av krigstilstanden og som var påvirket av de vanskelige livsvilkårene, særlig for kinesere og indere. Partiet var markant anti-kolonialistisk og tok til våpen mot de britiske myndigheter og økonomiske interesser. Det kinesiskdominerte kommunistpartiet startet geriljakrig mot britene og Malayakrisen preget føderasjonen fra dens første år. Det var unntakstilstand til 1960.
Føderasjonens institusjoner Føderasjonens politiske institusjoner besto av en britisk høykommissær, supplert av et utøvende råd og et lovgivende råd, samt et herskerråd.
Føderasjonen var basert på at autoriteten stammet fra herskerne i delstatene, og guvernørembetet ble erstattet og en høykommissær kom i stedet. Den britiskutnevnte høykommissæren hadde vide fullmakter som leder for den utøvende makt, støttet av et føderalt utøvende råd. Høykommissæren svarte imidlertid til regjeringen i London, som både kunne instruere høykommissæren og nedlegge veto mot beslutninger.Rudner, Martin: «The Structure of Government in the Colonial Federation of Malaya», South East Asian Studies, bd. 13, nr.4, mars 1976, s. 506. Under Malayakrisen ledet høykommissæren også militæroperasjonene mot opprørerne. En stilling som visehøykommissær ble innført for å ivareta den sivile regjeringsledelsen.Rudner, s. 502.
Føderalregjeringen fikk hånd om 144 spesifiserte saksfelt og det meste av offentlig politikk. Sentralnivået fikk også ansvar for opprettholdelse av offentlig ro og orden. Delstatene fikk råderett over omkring ti saksfelt, for det meste land- og landbrukssaker, samt skolevesen. De føderale myndighetene fikk også de viktigste statsinntektene og delstatene ble avhengig av overføringer fra sentralt hold. Delstatenes budsjetter ble videre avhengig av føderal godkjennelse.Rudner, s. 499. Hver av delstatene fikk en britisk rådgiver, som var medlem av delstatsregjeringen og hadde stor innflytelse på avgjørelsene.
Det føderale utøvende råd besto inntil 1951 av britiske tjenestemenn supplert av oppnevnte representanter fra ulike samfunns- og næringslivsinteresser. I 1948 hadde rådet sju oppnevnte lokale medlemmer, derav tre malayer, to kinesere en inder og en brite. I 1951 ble dette endret slik at medlemmene fikk sine porteføljer fordelt av det lovgivende råd, mens de fortsatt var ansvarlig overfor høykommissæren. Makten var konsentrert i en uformell indre regjering, bestående av de fire fremste britiske kolonitjenestemennene.Rudner, s. 503.
Det lovgivende råd besto av medlemmer oppnevnt for å representere og balansere ulike samfunnsgrupper og økonomiske interesser. Den føderale forvaltningen var representert og det var seter for delstatene, som var representert ved sine førsteministre eller residerende kommissærer. Malayene skulle ha 22 representanter, kineserne 14, inderne 5, ceyloneserne 1 og eurasierne 1 representant.Government and Politics [1940–2006], bd. 11 i The Encyclopedia of Malaysia, s. 35. Handel, gruvedrift, plantasjedrift, landbruk, frie yrker og kultursektoren var representert i Det lovgivende råd.Rudner, s. 504. Det lovgivende råd hadde rådgivende funksjon i forhold til lovforslag framlagt av høykommissæren.Rudner, s. 505.
Det fantes også et herskerråd bestående av de tradisjonelle herskerne i delstatene. Herskerrådet hadde formelt makt til å vurdere alle forslag til ny lovgivning før disse ble behandlet av det føderale lovgivende råd. Formelt måtte herskerrådet også sanksjonere lover. I praksis spilte imidlertid rådet en begrenset rolle.
Da føderasjonen ble etablert i 1948, var forvaltningen i Malaya dominert av britiske kolonitjenestemenn. Malayer hadde 15 % av de ledende stillingene i Malayan Civil Service.Rudner, s. 509. Dette medførte krav om flere malayer i offentlig tjeneste. I 1952 ble UMNO og regjeringen enig om å åpne for flere lokale i forvaltningen, også ikke-malayer, da med et forholdstall på 1:4 mellom ikke-malayer og malayer. Det gikk likevel sent med å øke andelen lokale i forvaltningen.Rudner, s. 510.
Malayakrisen Ved andre verdenskrigs slutt kunne Kommunistpartiet ha benyttet seg av makttomrommet som fulgte på grunn av at det tok 25 dager fra den japanske kapitulasjonen til britene sendte militære styrker for å ta kontroll over Malayahalvøya. Imidlertid bestemte kommunistpartiet seg for å delta i den politiske prosessen på fredelig vis. Britene ga forsikringer om at deres aktivitet ville bli tillatt. Våpen og utstyr ble gjemt i jungelen og motstandshæren fra okkupasjonsårene, MPAJA, ble oppløst i desember 1945.Andaya og Andaya, s. 269.
I Singapore ble kommunistpartiet tatt med i guvernørens rådgivende utvalg. I Malaya engasjerte det seg i Malayan Democratic Union og samarbeidet med Malayan Nationalist Party.Andaya og Andaya, s. 270. Kommunistpartiet skaffet seg kontroll med fagforeningene og organiserte streiker og demonstrasjoner.Hooker, s. 193. Fagforeningene evnet å lamme vitale sektorer, som jernbanen, og fikk gjennom innrømmelser fra myndighetene.
For Storbritannia og USA hadde Malaya strategisk viktig beliggenhet, særlig for skipstrafikken, og anså det viktig å hindre at kommunisme fikk spre seg i regionen. Den store kinesiske befolkningen ble ansett som en mulighet for kommunistisk infiltrasjon fra Kina.
Kommunistpartiet mini|Forsiden av avisen The Straits Times 1. mai 1952 kunngjorde belønning for tips som kunne føre til at kommunistlederen Chin Peng ble tatt i live
Fagforeningene rekrutterte særlig blant kinesiske arbeidere og la til rette for rekruttering av medlemmer til kommunistpartiet. Partiet rekrutterte også godt i de kinesiske skolene, der det var mange eldre elever som tok igjen skolegang tapt på grunn av krigen. Kommunistpartiet vendte seg også til indiske plantasjearbeidere og brakte deres fagforeninger inn under sin kontroll. Forsøkene på å rekruttere malayer var derimot mislykkede, både fordi få var fagorganisert og på grunn av motvilje mot å gå med i kinesiskledete organisasjoner.
I 1947 falt gummiprisene, arbeidernes lønninger ble redusert og streikeaktiviteten økte. Myndighetene svarte med å begrense fagforeningenes organisasjonsfrihet og streik ble erklært ulovlig. Kommunistledere ble arrestert og sendt ut av landet.