Tubular Bells er debutalbumet til den engelske gitaristen, multi-instrumentalisten, komponisten og låtskriveren Mike Oldfield. Det ble utgitt 25. mai 1973 som det første albumet på Virgin Records. Oldfield var 19 år gammel da det ble spilt inn, han spiller nesten alle instrumentene på det instrumentale albumet. Albumet solgte ikke så bra i begynnelsen, men fikk oppmerksomhet over hele verden i desember 1973 da åpningstemaet ble brukt til lydsporet til skrekkfilmen The Exorcist (1973). Dette førte til en økning i salget, økt omtale av Oldfield og det spilte en viktig rolle i Virgin Group sin vekst. Den ble liggende på topp ti av UK Albums Chart i ett år fra mars 1974, hvor den nådde nummer én i en uke. Den nådde nummer tre på den amerikanske Billboard 200, og nådde topplassering i Canada og Australia. Albumet har solgt over 2,7 millioner eksemplarer i Storbritannia og anslagsvis 15 millioner over hele verden.
En orkesterversjon produsert av David Bedford ble utgitt i 1975 med tittelen The Orchestral Tubular Bells. Oldfield har spilt inn tre oppfølgere: Tubular Bells II (1992), Tubular Bell / Sentinel-Restructur (1992), Tubular Bells III (1998), The Millennium Bell (1998), Tubular Bells 2003 (2003) innspilt i forbindelse med trettiårs jubileum for albumet og er nyinnspillinger eller nye versjoner av det originale albumet, Tubular Bells (Digital Deluxe Edition) (2009), Tubular Beats (2013) og Tubular Bells (50th Anniversary) 2023.
Oldfields bidrag til britisk musikk ble anerkjent da Oldfield spilte utdrag av Tubular Bells under åpningen av sommer-OL 2012 i London.
Bakgrunn
Oldfield lærte å spille gitar i ung alder. Han dannet en kortvarig folkeduo kalt Sallyangie sammen med søsteren Sally. Etter det var han bassist i diverse band blant annet Kevin Ayers som han var med i Abbey Road Studios over en periode på flere måneder i 1970. Den 17 år gamle Oldfield var fasinert av de mange instrumentene som var i studioene. Når gruppen til Ayers ikke hadde en opptaksøkt før utpå dagen ankom han studioet tidlig og tilbrakte timer på morgenen med å eksperimentere med de forskjellige instrumentene og lære å spille på dem. På midten av 1971 begynte Ayers i Gong og dro på en tre måneder turne med bandet. Mens han var borte lånte han Oldfield en to-spors Bang & Olufsen Beocord ¼" båndopptaker. Oldfield modifiserte opptakeren ved å blokkere slettehodet på båndopptakeren - dette tillot ham å spille inn på ett spor, flytte innspillingen på det andre sporet, spille inn et nytt instrument på det første sporet, og overdubbe dermed innspilling med ett instrument av gangen og effektivt gjøre et flersporsopptak med denne enkle båndopptakeren. I sin leilighet i Tottenham i Nord-London spilte Oldfield inn en firespors demotape med komposisjoner han hadde gått med inne i hodet de siste årene. Dette ved hjelp av båndopptaker, gitaren og basen hans, noen leketøy slaginstrumenter og et Farfisa-orgel han lånte av David Bedford. Demoene omfattet tre kortere melodier (tidlige versjoner av seksjonene som fikk titlene «Peace», «Bagpipe Guitars» og «Caveman» på 2003-versjonen av albumet), og et lengre stykke hadde han foreløpig hadde gitt tittelen «Opus One». Oldfield uttalte at han hadde blitt inspirert til å skrive et langt instrumentalt stykke etter å ha hørt sporet Septober Energy av Centipede. Han ble også påvirket av klassisk musikk og av den eksperimentelle komponisten Terry Rileys verk fra 1969, A Rainbow in Curved Air, hvor Riley spilte alle instrumentene selv og brukte båndsløyfer og overdubbing for å bygge opp et langt repeterende stykke musikk.
miniatyr|The Manor, hvor albumet ble spilt inn|262x262pk Sent i 1971 ble Oldfield med i bandet til Arthur Louis som spilte inn demoer i The Manor Studio. Studioet ble bygget i den tidligere squashbanen i et gammelt herregård i Shipton-on-Cherwell, Oxfordshire, som nylig var blitt kjøpt av den unge gründeren Richard Branson og som var omgjort til et opptaksstudio ledet av hans musikkproduksjonsteam Tom Newman og Simon Heyworth. Oldfield var sjenert og litt sosialt utilpasset, men fikk et vennskap med de to produsentene etter at de hørte gitarspillet hans. Oldfield ba Newman om å lytte til demoene sine: Imidlertid var disse i leiligheten i Nord-London, så en av Louis 'roadies tilbød seg å kjøre Oldfield til London og tilbake for å hente dem. Newman og Heyworth laget en kopi av demoene og lovet Oldfield at de ville snakke med Branson og hans forretningspartner Simon Draper om dem.
Oldfield tilbrakte store deler av 1972 med solo-prosjektene sine hvor han samarbeidet med sine gamle bandkamerater fra hele verden. Samtidig prøvde han å finne et plateselskap som var interessert i demoene hans. Oldfield henvendte seg til EMI, CBS og forskjellige andre merker, men alle selskapene avviste ham og mente at stykket var usalgbart uten vokal.
Stadig mer frustrert over plateselskapets avslag og mangel på penger, hørte Oldfield at Sovjetunionen betalte musikere for å gi offentlige forestillinger – ifølge ham var han på det punktet i ferd med å lete i telefonkatalogen etter telefonnummeret til den sovjetiske ambassaden da Simon Draper ringte og inviterte Oldfield til å spise middag med ham og Branson på Bransons husbåt som lå fortøyd i London. Under middagen fortalte Branson Oldfield at han likte demoene og inviterte Oldfield til å komme tilbake til The Manor og tilbringe en uke der innspillingen av «Opus One».
Innspilling
Side en Oldfield spilte inn «Opus One» i løpet av sin tildelte uke på The Manor i november 1972. Albumet ble spilt inn på en Ampex 2-tommers 16-spors båndopptaker med Dolby støyreduseringssystem, som var The Manor's beste innspillingsutstyr på tiden. For å lage sin musikk ba Oldfield Virgin om å skaffe forskjellige instrumenter, inkluderer forskjellige tangent og slaginstrumenter. Oldfield har fortalt forskjellige historier gjennom årene om hvorfor han tok med rørklokkene (Tubular Bells): i en artikkel om albumproduksjonen i Q magazine i 2001 sier han at de var blant instrumentene han ba Branson om å skaffe, men i intervjuer i 2013 for Sound on Sound for en TV-dokumentar uttalte han at han så dem blant instrumentene som ble fjernet fra studioene etter at John Cale var ferdig med innspillingen der, og ba om at de skulle bli liggende igjen for sine egne innspilling.
Oldfield spilte de fleste av instrumentene på albumet som en serie med overdubb, noe som var en uvanlig innspillingsteknikk den gangen. Totalt ble det laget 274 overdubs og anslagsvis to tusen «punch-ins» ble lagt til senere.
Til tross for at forskjellige gitarer er oppført på plateomslaget for eksempel «speedgitarer», «fuzzgitarer» og «gitarer som lyder som sekkepiper», var den eneste elektriske gitaren som ble brukt på albumet en Fender Telecaster fra 1966 som tidligere hadde tilhøre Marc Bolan og som Oldfield hadde lagt til en ekstra Bill Lawrence pick-up. Alle gitarene ble spilt inn med direct injection (DI Unit) i miksepulten. For å lage «speedgitar» og «mandolin-like gitar» som det står på plateomslaget, ble båndet ganske enkelt kjørt på halv hastighet under innspillingen. En ekte mandolin ble bare brukt på det siste sporet, «Sailor's Hornpipe».
Oldfield brukte også en tilpasset effektenhet, kalt Glorfindel-boksen, for å lage «fuzzgitarer» og forvrengte «sekkepipegitarer» på noen deler av albumet. Glorfindel-boksen (oppkalt etter en av Tolkiens karakterer) ble gitt til David Bedford på en fest, som deretter ga den til Oldfield. Tom Newman kritiserte dingsen i et intervju i 2001 med Q magazine, fordi han hadde lagt merke til at den sjelden ga samme resultat to ganger. Ifølge Phil Newell var bassgitaren som ble brukt på albumet en av hans Fender Telecaster basser. Den korte delen med «honky tonk-piano» 13:48 ut i side én ble inkludert som en hyllest til Oldfields bestemor, som hadde spilt instrumentet på puber før andre verdenskrig. Personalet og arbeiderne på The Manor utgjorde «nasal choir» som akkompagnerer det.
Vivian Stanshall, et tidligere medlem av den komiske rockegruppen Bonzo Dog Doo-Dah Band, skulle bruke The Manor etter Oldfield, og hadde ankommet mens han var i ferd med å spille inn «Opus One» (Stanshall skulle begynne å spille inn hans første solo album Men Opening Umbrellas Ahead). Oldfield var en fan av måten Stanshall hadde introdusert instrumentene ett og et på Bonzos' sang «The Intro and the Outro». Han sa til Newman at han ønsket at Stanshall skulle introdusere instrumentene på samme måte på «Opus One» sin «finale»-seksjon, og Newman gikk med på ideen. Imidlertid trengte den sjenerte Oldfield noen overtale av Newman for å gå og spørre Stanshall om han ville gjennomføre ideen. Stanshall godtok å være «master of ceremonies» (seremonimester) på plata, men Newman husket at jobben viste seg å være vanskeligere enn forventet, for Stanshall glemte navnene på instrumentene og introduserte dem på gale tidspunkter. Oldfield måtte skrive en listen over instrumenter i rekkefølge, og indikerte hvor Stanshall skulle introdusere dem. Det var måten Stanshall sa «plus... tubular bells» da han introdusere det siste instrumentet i finalen som ga Oldfield ideen om å kalle albumet Tubular Bells.
Å produsere lyden som Oldfield ville ha fra rørklokkene viste seg å være problematisk: Han ville ha en høy klang fra dem, men både de standard skinnbelagte og en nakne metallhamrene ga ikke volumet han ønsket. Til slutt skaffet Newman en tyngre snekkerhammer som Oldfield brukte til å produsere ønsket lydintensitet, men som gjorde at instrumentet fikk sprekker.
Side to Da del én av Tubular Bells var blitt spilt inn, fikk Oldfield mer studiotid på The Manor for å gjøre ytterligere overdubbinger. Han tilbrakte jul og nyttår hjemme hos familien, men kom tilbake til The Manor fra februar til april 1973 for å spille inn den andre delen av albumet. Branson hadde besøkt Midem-musikkonferansen i Cannes i januar 1973 og hadde latt forskjellige musikkselskaper høre utdrag av del én av albumet, med samme mangel på suksess som Oldfield hadde hatt, så på dette tidspunktet hadde Branson og Draper planer om å starte sitt eget plateselskap med Tubular Bells som første utgivelse.
Oldfield fikk ikke studiotid på samme måte som for del én, så del to ble spilt inn over en periode på tre måneder når studioet var ledig og gratis. Oldfield har uttalt at han allerede hadde del to klart og sekvensert da han kom for å spille inn den.
«Caveman» (hulemann)-delen i del to var den eneste delen av albumet som hadde trommesett (spilt av Edgar Broughton Bands trommeslager Steve Broughton), som Oldfield senere sa gjorde seksjonen «nesten normal». Seksjonen begynte med et backing-spor av bass og trommer, så overdubbet Oldfield med alle andre instrumentene. Ropesekvensen ble utviklet nær slutten av innspillingen da han praktisk talt var ferdig med å spille inn instrumentene for seksjonen, men følte at den trengte noe mer. Teknikker Simon Heyworth husket at Branson ble utålmodig og presset Oldfield til å få ferdig albumet, og å ha vokal på et av sporene slik at det kunne gis ut som singel. Oldfield, ble rasende på Bransons forslag og svarte: «Du vil ha tekster? Jeg skal gi deg tekster!». Tilbake på The Manor drakk han en halv flaske Jamesons whisky fra studioets kjeller og krevde at teknikeren skulle ta ham med til studioet, hvor han, beruset, «skrek og skrek i ti minutter» i en mikrofon, og det førte til at han ble så hes at han nesten ikke snakke på to uker. Teknikkeren kjørte båndet med en høyere hastighet under innspillingen, slik at ved avspilling på normal hastighet droppet tonehøyde på vokalsporet og «Piltdown Man» ble oppført som vokalist på plateomslaget.