Ishockey under Vinter-OL 1992 ble arrangert fra 9. til 23. februar 1992. Kampene ble spilt i Patinoire Olympique i Méribel, i nærheten av Albertville i Frankrike. Tolv lag deltok i ishockeyturneringen fordelt på to grupper med seks lag i hver, der de fire beste lagene i hver gruppe gikk videre til sluttspillet. Sovjetunionen var de regjerende olympiske mesterne.

I forkant av Vinter-OL 1992 ble det innført et nytt spillformat. Sammenlignet med tidligere OL-turneringer var det ikke lenger noen medaljerunde spilt som en round robin. I stedet avanserte de fire beste lagene i hver gruppe til en sluttspillsrunde med utslagsspill bestående av kvartfinaler, semifinaler, bronsefinale og en avgjørende finale.

Turneringen var preget av de politiske omveltningene i Øst-Europa som følge av Sovjetunionens oppløsning i desember 1991. Siden det ikke var tid til å erstatte det sovjetiske landslaget bare noen uker innen turneringen deltok Samveldet av uavhengige stater (SUS) i turneringen under navnet «Det forente laget» (EUN), som måtte fjerne bokstavene «CCCP» fra draktene og bruke det olympiske flagget og Olympiahymnen som nasjonalssang. Siden at de beste sovjetiske spillerne nå var utilgjengelige på grunn av avhopp eller spill i National Hockey League (NHL) måtte landslagstrener Viktor Tikhonov, kjent for sin autoritære trenerstil, istedet bruke spillere fra europeiske ligaer og endre strategien sin, siden han ikke hadde samme makt over spillerne som før. På tross av dette spilte EUN overbevisende og gikk gjennom turneringen med sju seiere og ett tap.

Det forente laget vant gull etter å ha slått Canada 3–1 i finalen. Canada tok sølv og vant dermed sin første olympiske medalje siden 1968. Tsjekkoslovakia tok bronse etter å ha slått USA 6–1 i bronsefinalen.

Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) ville senere tilskrive OL-gullet til Russland som etterfølgerstat.

Medaljefordeling 40px|De olympiske ringer Ishockey under Vinter-OL 1992 – Albertville 40px|Ishockey 1. 1 0 0 1 2. 0 1 0 1 3. 0 0 1 1 Totalt 1 1 1 3

Medaljevinnere Øvelse20pxGull20pxSølv20pxBronseMenn Sergej BautinIgor BoldinNikolaj BorstsjevskijVjatsjeslav ButsajevVjatsjeslav BykovJevgenij DavydovDmitrij JusjkevitsjDarius KasparaitisNikolaj KhabibulinAndrej KhomutovJurij KhmyljovAndrej KovalenkoAleksej KovaljovIgor KravtsjukVladimir MalakhovDmitrij MironovSergej PetrenkoVitalij ProkhorovMikhail SjtalenkovAndrej TrefilovAleksej ZjamnovOleksij ZjytnykSergej Zubov David ArchibaldTodd BrostSean BurkeKevin DahlCurtis GilesDavid HannanGordon HynesFabian JosephJoé JuneauTrevor KiddPatrick LebeauChris LindbergEric LindrosKent MandervilleAdrien PlavsicDan RatushnySam Saint-LaurentBradley SchlegelWallace SchreiberRandy SmithDavid TippettBrian TuttJason Woolley Patrik AugustaPetr BřízaJaromír DraganLeo GudasMiloslav HořavaPetr HrbekOtakar JaneckýTomáš JelínekDrahomír KadlecKamil KašťákRobert LangIgor LibaLadislav LubinaFrantišek ProcházkaPetr RosolBedřich ŠčerbanJiří ŠlégrRichard ŠmehlíkRóbert ŠvehlaOldřich SvobodaRadek ŤoupalPeter VeselovskýRichard Žemlička

Program 9. 2. 10. 2. 11. 2. 12. 2. 13. 2. 14. 2. 15. 2. 16. 2. 17. 2. 18. 2. 19. 2. 20. 2. 21. 2. 22. 2. 23. 2. Menn GS GS GS GS GS GS GS GS GS PK F

GSGruppespillPKPlasseringskamperKFKvartfinalerSFSemifinaler BFBronsefinalerFFinaler

Arena Opprinnelig hadde OL-organisasjonskomitéen (Comité d'organisation des Jeux olympiques d'hiver d'Albertville et de la Savoie, COJO) planlagt å bygge to ishaller for ishockeyturneringen under Vinter-OL 1992. I september 1989 besluttet COJO istedet for kun å bruke én kamparena. Da det var vanskelig å avvikle en turnering i én arena på 12 dager truet IIHF truet med å boikotte OL-turneringen. Striden ble løst den 29. april 1990 da IIHF, IOK og COJO ble enige om å utvide turneringen til å vare 16 dager.

IIHF var dessuten utilfredse med Patinoire Olympiques lave tilskuerkapasitet ( tilskuere). Til sammenligning hadde hovedarenaen under OL 1988 i Calgary, Olympic Saddledome, en tilskuerkapasitet på .

22px|border Méribel Patinoire Olympique Åpnet: 1991 Kapasitet: 250pk

Kvalifisering

De elleve beste lagene ved ishockey-VM 1991 (åtte fra A-VM og de tre beste fra B-VM) var direkte kvalifisert til turneringen. Det 12. rangerte laget skulle spille mot vinneren av C-VM om den siste OL-plassen.

Sovjetunionen var opprinnelig kvalifisert til OL-turneringen. Da Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991, ble de 15 tidligere sovjetrepublikkene selvstendige stater. Elleve av dem dannet «Det forente laget» (engelsk: Unified Team og fransk: Equipe unifée) for å muliggjøre at utøvere fra det tidligere Sovjetunionen kunne delta i Vinter-OL 1992. Det tidligere sovjetiske ishockeylandslaget deltok derfor i ishockeyturneringen under dette navnet.

DatoStedAntall plasserKvalifiserte landDe 8 beste vedA-VM i ishockey 199119. april – 4. mai 1991 Åbo, Helsingfors og Tammerfors8De 3 beste vedB-VM i ishockey 199128. mars – 7. april 1991 Ljubljana, Bled og Jesenice 3 Playoff omden siste OL-plassen14. – 16. april 1991 Brøndby Oświęcim1 I alt 12

Format miniatyr|350px|Oversikt over turneringsformatet til ishockeyturneringen under Vinter-OL 1992. I forkant av Vinter-OL 1992 ble det innført et nytt spillformat. Forslaget om å erstatte det formatet med en round robin-finalerunde med ett sluttspillsformat med utslagsspill og en avgjørende finale om gullmedalje ble foreslått på IIHFs halvårige kongress i Bern i 28. april-1. mai 1990. Ved IIHFs halvårige kongress den 5.-7. september 1990 i Alghero i Italia ble formatendringen formelt vedtatt og skulle gjelde fra OL-turneringen i 1992.

Beslutningen om å endre formatet kom i etterkant av flere turneringer med anti-klimatiske utfall, hvor kampen om gullmedaljen hadde blitt avgjort før slutten av turneringen, noe som reduserte de siste kampene til en langtrukken ventetid i stedet for et dramatisk høydepunkt på turneringen. Ved ishockey-VM 1987 i Wien tapte Sovjetunionen ikke en eneste kamp men tok kun sølvmedalje ettersom at Sverige vant gullet på grunn av bedre målforskjell. Ett år senere, ved OL i Calgary, var turneringen allerede avgjort to dagen innen turneringens slutt ettersom at Sovjetunionen hadde sikret gullet. Ishockey-VM 1989 i Stockholm var en gjentakelse av scenarioet fra OL, hvor russerne hadde vunnet VM-gull to dager før turneringens siste dag.

Spilleformat I gruppespillet ble de tolv lagene inndelt i to grupper med seks lag i hver. Lagene skulle spille en round robin på fem gruppespillskamper mot på forhånd kjente motstandere. De fire beste lagene i hver gruppe gikk videre til kvartfinalene mens de resterende lagene skulle spille plasseringskamper om 9. og 11. plass. I tilfelle av uavgjort i gruppespillet mellom to eller flere lag ville målforskjell være den avgjørende tiebreakeren.

Kvartfinalene ble spilt på tvers av gruppene. Vinneren av hver gruppe møtte nummer fire i den motsatte gruppen, mens nummer to møtte nummer tre fra den motsatte gruppen (altså A1 mot B4, A2 mot B3, B1 mot A4 og B2 mot A3). De fire seirende lagene avanserte til semifinalene mens de fire tapende lagene skulle spille plasseringskamper om 5. og 7. plass.

Vinnerne av semifinalene avanserte til finalen mens de to tapende lagene skulle spille bronsefinale. Hjemmelaget i kvart- semi-, bronsefinale og finalen var det høyest rangerte laget etter gruppespillet.

Poengsystem I alle kampene ble poengene utdelt som følger:

2 poeng for seier 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet I tilfelle av poenglikhet mellom to lag ble deres plassering avgjort av følgende tiebreakprosedyre:

Innbyrdes oppgjør mellom lagene Innbyrdes målforskjell Innbyrdes høyest antall scorede mål Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag ville det med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper bli dannet en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.

Spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse Hvis en sluttspillskamp eller en plasseringskamp endte uavgjort etter ordinær spilletid skulle kampen avgjøres med spilleforlengelse og straffeslagskonkurranse. Det skulle spilles inntil 10 min spilleforlengelse som ble avgjort når et av lagene scoret («sudden death»). Dersom kampen fortsatt ikke var kommet til avgjørelse skulle det avholdes straffeslagkonkurranse.

I straffeslagskonkurransen skulle begge lag ta fem straffer hver med forskjellige spillere. Spillerne på begge lag skulle ta straffeslagene annenhver gang helt til det avgjørende målet var scoret. Hvis stillingen fortsatt var uavgjort etter at begge lag hadde tatt fem straffeslag, skulle prosedyren fortsette med en tie-break-duell med en spiller fra hvert lag. Lagene byttet rekkefølge på hvem som skyter først. Disse straffene kunne tas av de samme spillerne som tidligere eller laget kunne velge å bruke nye spillere. Det betyr at samme spiller kunne ta alle straffene for sitt lag i tie-break-duellen. Kampen ble avsluttet så snart en duell mellom to spillere ga det avgjørende resultatet.

NHL avviser OL-deltakelse Innen turneringen var det spekulasjoner om National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne for å de kan delta i OL. Den internasjonale olympiske komité (IOK) vedtok den 15. oktober 1986 at profesjonelle utøvere kunne delta i OL. NHL valgte dog ikke å frigi spillerne til å delta i OL i 1988 ettersom at vinter-OL ble arrangert midt i ligaens grunnserie og ligaen ville ikke holde pause for å la spillerne få delta i turneringen.

NHL var igjen imot å holde en OL-pause, men var allikevel villige til å hjelpe de canadiske og amerikanske OL-lagene. Under en pressekonferanse den 12. mars 1991 kunngjorde Canadas landslagstrener Dave King, sammen med NHL-president John Ziegler, Jr., spillerorganisasjonen NHLPAs direktør Alan Eagleson, president Murray Costello i Canadian Amateur Hockey Association (CAHA) og Hockey Canada-formann Ian MacDonald, at ligaen ville støtte Canada og USAs OL-forberedelser. Hockey Canadas og USA Hockeys OL-programmer ville hver motta 1 million USD i økonomisk støtte. Det canadiske OL-landslaget ville samtidig få muligheten til å spille treningskamper mot NHLs syv canadiske klubber mellom oktober 1991 og januar 1992, mens det amerikanske OL-laget ville spille kamper mot ligaens femten amerikanske klubber i samme periode. NHL-president Ziegler uttalte samtidig at dette var det NHL realistisk sett kunne yte av støtte. Canada og USA måtte derfor anvende en blanding av collegespillere, profesjonelle spillere fra europeiske og lavere nordamerikanske proffligaer, og eventuelt NHL-spillere som var i kontraktforhandlinger eller kontrakttvister med sine respektive klubber.

Seeding Seedingen ble basert på landenes sluttplassering ved ishockey-VM 1991 (markert i parentes).

Gruppe A (1) (3) (5) (8) (9) (12)

Gruppe B (2) Det forente laget (3) (6) (7) (10) (11)

Dommere IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen:

Hoveddommere George McCorry Seppo Mäkelä Eric Malletroit  Russland (SUS) Nikolai Morozov Christian Frey Sven-Erik Sold Jiří Lipa Bernhard Schneider Donald Adam

Linjedommere Jim Carmen Janne Rautavuori Jean-Christophe BenoistJean-Phillippe Ollier Thomas Gasser Erik Larssen Russland (SUS) Sjamil Sjarikov Johan Enestedt Miloš Benek Richard Schutz John Malinovski

Tropper

Hvert lag skulle bestå av maksimalt 20 utespillere (løpere og backer) samt tre målvakter.

Gruppespill Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Gruppe A

Gruppe B

Plasseringskamper Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Semifinaler for 9. til 12. plass

Kamp om 11. plass

Kamp om 9. plass

Sluttspill Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+01.00.

Utslagstablå

Kvartfinaler

Plasseringskamper (5. til 8. plass) Semifinaler for 5. til 8. plass

Kamp om 7. plass

Kamp om 5. plass

Semifinaler

Bronsefinale

Finale