Ardenneroffensiven var et slag under andre verdenskrig. Den startet i midten av desember 1944 og var, sammen med operasjon Nordwind (iverksatt for å avlaste Ardenneroffensiven) og operasjon Bodenplatte, den siste tyske offensiven på vestfronten. Den tyske hæren planla å slå en kile inn i den vestallierte fronten (i hovedsak styrker fra USA og Storbritannia). Ved å angripe gjennom Ardennene, krysse elven Maas (fransk: Meuse), for så å svinge nordvest og erobre den belgiske havnebyen Antwerpen, ville de vestalliertes armeer bli delt i to. Den tyske diktatoren Adolf Hitler håpet dette ville tvinge de vestallierte til å forhandle frem en separat fredsavtale, så Tyskland deretter kunne konsentrere seg om Sovjetunionens styrker på østfronten.
De tyske styrkene angrep overraskende om morgenen 16. desember 1944. Vestalliert selvsikkerhet, fokus på allierte offensiver andre steder, og begrenset flyrekognosering grunnet dårlig vær var bakgrunnen for overraskelsen. Amerikanske styrker brukte Ardennene primært som et hvileområde for U.S. First Army, og fronten var tynt forsvart av slitne tropper og uerfarne erstatningsstyrker. De tyske angriperne hadde også fordel av at det dårlige været hindret allierte flyangrep i en lengre periode. Amerikansk motstand langs den nordlige flanken av offensiven, rundt Elsenborn-ryggen (engelsk: Elsenborn Ridge), og i sør, rundt Bastogne, stengte for tysk adgang til viktige veier i nordvest og vest. Det bidro til trengsel i tysk fremrykking, terrenget som favoriserte forsvarerne forsinket den tyske angrepsplanen, og ga de vestallierte anledning til å forsterke de tynt utplasserte styrkene. Bedre vær fra rundt 23. desember åpnet for vestallierte flyangrep mot tyske styrker og forsyningslinjer. Selv om den tyske offensiven i hovedsak var over 27. desember 1944, fortsatte kampene ennå en tid, inntil frontlinjene ble de samme som før angrepet.
Offensiven var feilslått for tyskerne, selv om den bandt opp store ressurser på vestalliert side. De vestallierte fikk på den annen side muligheten til å bekjempe de beste tyske avdelingene utenfor vestvollen (engelsk: Siegfried Line), de tyske forsvarsverkene på grensen mot Frankrike, Belgia og Luxembourg. Dette bidro til å lette de vestalliertes invasjon av selve Tyskland våren 1945. Ved å prioritere et angrep i vest svekket det tyske Wehrmacht også fronten i øst, noe som gjorde offensiven mot Berlin lettere for Sovjetunionens Den røde armé.
Bakgrunn
Etter at de vestallierte hadde slått seg ut av brohodet ved Normandie i august 1944 og knust de tyske styrkene, rykket de frem i Frankrike i en voldsom hastighet. Amerikanske 11. Armoured Division dekket for eksempel 550 kilometer på seks dager, frem til erobringen av Antwerpen. De støtte underveis på store logistiske problemer. Den eneste dypvannshavnen var ved Cherbourg, nær de opprinnelige invasjonsstrendene, og avstanden dit ble bare lengre og lengre, etterhvert som styrkene beveget seg østover mot Tyskland. Selv om flere havnebyer var erobret siden invasjonen, hadde tyske styrker omhyggelig sabotert disse havneanleggene.Beevor 2013, s. 684–685 En ekstra utfordring var at sentrale deler av det franske jernbanenettet nærmest var utradert av vestalliert bombing før invasjonen i Normandie.Beevor 2013, s. 617–618 Dette var opprinnelig ment å sinke tyske forflytninger, men ga nå vestallierte tropper like mye problemer.Beevor 2015, s. 31, 35, 37, 39, 45
Massive mengder forsyninger måtte bringes frem med lastebil, og dette var lite effektivt. Tidlig i oktober var situasjonen så ille at selv om tyske styrker trakk seg tilbake, var det få muligheter for de vestallierte å rykke etter. De vestallierte generalene kranglet seg i mellom om å få brorparten av forsyningene til sin styrke, slik at i hvert fall én enkelt armé var klar til en offensiv. Den vestallierte øverstkommanderende, general Dwight D. Eisenhower, insisterte på sin side på en strategi med en offensiv på bred front, men med prioritet til styrkene i nord. Disse styrkene hadde som primæroppgave å ta de vitale tyske industriområdene i Ruhr. Mens de vestallierte omgrupperte og ventet på forsyninger, klarte den tyske generalen Gerd von Rundstedt å organisere de gjenværende tyske styrkene til en liten, men relativt effektiv forsvarsstyrke.Shirer 1990, s. 1088–1089
Den belgiske motstandsbevegelsen, sammen med rask fremrykking og et overraskelsesangrep fra U.S. Army 11th Armored Division, klarte å forhindre at tyskerne ødela havnene i Antwerpen. Etter byen var inntatt uskadet 4. september 1944, valgte feltmarskalk Bernard Law Montgomery å stoppe sin fremmarsj like øst for Antwerpen, for omgruppering og tilførsel av forsyninger, i stedet for å presse på for å ta Walcheren og andre områder ved innseilingen til byen. Dette gjorde at tyskerne kunne forsterke de relativt svake troppene og kystbatteriene der, med tre ganger så store styrker. Siden allierte skip måtte seile inn elven Schelde, var Antwerpen derfor ubrukelig for de allierte. Deretter prioriterte feltmarskalk Montgomery Arnhem-operasjonen i midten av september, den hadde som mål å krysse Rhinen, og omgå vestvollen (engelsk: Siegfried Line). Denne operasjonen mislyktes, og ga ikke de vestallierte styrkene en bedre posisjon. Først i november, da den kanadiske First Canadian Army utkjempet slaget ved Schelde, ryddet Westerschelde og erobret Walcheren ble Antwerpen endelig tilgjengelig for vestallierte skip. De første vestallierte handelsskipene la til kai 28. november 1944, nesten 3 måneder etter Antwerpen havn var erobret uskadet.Beevor 2015, s. 31, 39, 40–41, 44–45Hastings 2012, s. 642, 645Hastings 2008, s. 219, 222
Den tyske situasjonen var svært alvorlig. Tidligere på sommeren hadde operasjon Bagration – en massiv sovjetisk offensiv på østfronten – stoppet opp i Polen. Dette kalte tyskerne «ødeleggelsen av armégruppe sentrum» (tysk: Heeresgruppe Mitte). Den sovjetisk overmakten var så stor at det bare var mangel på forsyninger og generell utmattelse som gjorde at fremrykningen stoppet opp. I slutten av august hadde sovjeterne i stedet startet en ny storoffensiv i Romania, og i løpet av oktober var det meste av Balkan og mye av Ungarn gått tapt for tyskerne.Beevor 2013, s. 636–639, 687–688 På dette tidspunktet var det kjent for den tyske ledelsen at sovjetiske styrker forberedte en vinteroffensiv, antagelig i desember.Beevor 2015, s. 47Evans 2009, s. 656–657
Tidligere i 1944 hadde de vestalliertes bombetokter og allierte jagerfly i all hovedsak satt Luftwaffe på bakken. Det gjorde at tyske styrker ikke hadde oversikt over slagfeltet, og ei heller kunne angripe vestallierte forsyningskolonner. Mangelen på flybensin var særlig kritisk, og Luftwaffe var også hemmet av mangel på erfarne flyvere grunnet mannskapstapene i luftkamper med allierte fly. På den annen side ble tyske kolonner i dagslys som regel raskt oppdaget og angrepet. Bombing og beskytning av disse, samt den store bombekampanjen mot de rumenske oljefeltene (inntil disse ble tatt av sovjeterne i august 1944) og tyskernes oljeraffinerier førte til at Tyskland hadde stor mangel på olje og bensin.Beevor 2013, s. 492, 595, 684, 687, 700
Det eneste lyspunktet for tyske styrker var at forsyningslinjene til vestfronten var blitt mye kortere. De forsvarte ikke lenger hele Vest-Europa. Med frontlinjen mye nærmere tysk territorium var forsvarslinjen sterkt redusert i lengde, mens sambands- og forsyningslinjene var kortere. Det siste medførte at man ikke lenger var så avhengig av radio, men i større grad kunne bruke det tyske telefon- og telegrafnettet. Dette igjen gjorde at vestallierte styrker ikke så lett kunne plukke opp tyske radiomeldinger gjennom Ultra-programmet. I tillegg var været dårlig, med regn og vind som ble avløst av snø og tåke da året gikk mot slutten. Dermed var det vanskelig for de allierte å utnytte sin overlegenhet i luften, samtidig som bakkestyrker og forsyninger ble sinket av gjørme og oversvømmelser.Parker 1994, s. 122–123Beevor 2015, s. 131
Med slutten både på operasjon Bagration på østfronten og den kanadiske offensiven på vestfronten – samtidig som sovjeternes offensiv i Ungarn møtte voldsom motstand (som i slaget om Budapest) – stanset de vestalliertes fremrykking på alle fronter nesten fullstendig opp etter hvert som høsten la seg over Europa.Beevor 2013, s. 665, 697
Tysk planlegging
Hitler hadde oversikt over den kritiske tyske situasjonen, men følte at det var mulig å organisere et effektivt forsvar av Tyskland hvis styrkene bare kjempet på én front. Da Arnhem-operasjonen slo feil, samtidig som operasjon Bagration ble stoppet og sovjeternes fremrykning i Ungarn var langsom og ujevn, var de tyske styrkene mindre presset. Det ble klart at hvis det noensinne skulle bli snakk om å angripe igjen, så var tiden inne. I den tilstanden tyske styrker befant seg, var det ikke snakk om å gå til offensiv mot de massive sovjetiske arméene. Flere planer ble utarbeidet, men de munnet alle ut i liten strategisk gevinst. Selv om tyskerne skulle klare å omringe og tilintetgjøre hele sovjetiske arméer ville det gi dem lite, fordi Sovjetunionen hadde enorme reserver å sette inn for de tap de måtte lide. Det var heller ikke noe å hente ved et motangrep i Italia.Beevor 2015, s. 105–108
I vest var mulighetene mer lovende. De vestallierte hadde problemer med forsyningene, og dette hadde konsekvenser for tempoet i vestallierte operasjoner. Erobringen av Antwerpen var et kupp, men havnen kunne ikke brukes på flere måneder grunnet tyske styrker ved innløpet. De vestallierte styrkene var strukket ut fra sør i Frankrike til midt i Nederland, med flere dårlig forsvarte områder langs fronten. Et vellykket angrep kunne binde opp styrkene deres i lengre tid. Den 16. september 1944 skisserte den tyske diktatoren Adolf Hitler et klassisk Blitzkrieg-angrep gjennom de dårlig forsvarte Ardennene. Tanken var å rykke frem mellom de britiske og amerikanske styrkene, gjenerobre Antwerpen og fremkalle en ny evakuering fra Dunkerque. Hvis Antwerpen ble tatt, ville fire vestallierte arméer være avskåret, uten forsyninger bak tyske linjer. Hitler mente dette ville gi ham frihet til å konsentrere seg om østfronten.
Tysk detaljplanlegging Den tyske overkommandoen bestemte midt i september, på Hitlers befaling, at den tyske hæren skulle angripe gjennom Ardennene, akkurat som de hadde gjort fire år tidligere under felttoget i Frankrike. Hovedstyrken skulle gå frem til elven Maas (fransk: Meuse) og så snu nordvestover mot den viktige havnebyen Antwerpen og Brussel. Det vanskeligste momentet kom til å være begynnelsen, hvor terrenget gjorde rask forflytning vanskelig. Etter å ha krysset Maas ville terrengforholdene være bedre, og det var mulig med rask fremrykning mot kysten. Planen fikk kodenavn Wacht am Rhein (tysk for vakt ved Rhinen) for å forvirre alliert etterretning.Beevor 2015, s. 106, 119
miniatyr|Vestfronten ved Ardennene 15. desember 1944, dagen før offensiven Fire arméer ble valgt for operasjonen: 6. Panzerarmee, ledet av Sepp Dietrich. Denne ble skapt 26. oktober 1944 og inkluderte noen av Waffen-SS' beste avdelinger, inkludert 1. SS-Panzer-Division Leibstandarte SS Adolf Hitler og 12. SS-Panzer-Division „Hitlerjugend“. Denne ble hovedangrepstyrken og skulle lede an i det nordlige angrepet som hadde Antwerpen som mål.Beevor 2015, s. 429–431 5. Panzerarmee, ledet av Hasso von Manteuffel, ble satt inn i midten, med Brussel som mål.Beevor 2015, s. 427–429 7. Armee, ledet av Erich Brandenberger, ble satt inn i sør, for å beskytte flanken.Beevor 2015, s. 431–433 15. Armee, ledet av Gustav-Adolf von Zangen, ble satt inn i nord for å beskytte 6. Panzerarmees høyre flanke.Beevor 2013, s. 709