Grey goo , også skrevet gray goo, er et hypotetisk dommedagscenario der selvkopierende roboter, muliggjort gjennom molekylær nanoteknologi, kommer ut av kontroll og kopierer seg selv ved å konsumere all materie på jorden. Opprinnelig var ideen at robotene ble designet med intensjon om at de skulle ha denne evnen, men det har senere også blitt foreslått at de selv ville kunne tilegne seg denne egenskapen ved et uhell. Begrepet tar fenomenet utgangspunkt i en virkelig teknikk fra nanoteknologien, selvmontering (engelsk: self-assembly).
Fenomenet viser også til mulighetene nanoteknologisk virksomhet åpner opp for. I den forstand har det gitt navn til blant annet Grey Goo Symposium, en nanokonferanse arrangert av studenter ved NTNU i samarbeid med universitetets Nanolab.
Definisjon Begrepet ble først brukt av Eric Drexler, en pionér innenfor molekylær nanoteknologi, i hans bok Engines of Creation (1986). I kapittel 4 fra nevnte bok illustrerer Drexler både eksponensiell vekst og iboende grenser ved å beskrive nanomaskiner som kun fungerer om de er gitt riktige råvarer i en tilstrekkelig mengde:
I boken advarer Drexler ogsmå mot en mulig trussel fra selvreplikerende maskiner og faren for at de skal fortære alt rundt seg.
Grey goo-scenariet tar utgangspunkt i at nanomaskinene ikke er sperret inne i et lukket miljø, og kan bruke alt av materie i verden som råmaterialer. Drexler bruker ikke begrepet «grey goo» for å illustrere fargen eller teksturen, men for å understreke forskjellen mellom «overlegenheten» i form av menneskelige verdier og «overlegenheten» i form av konkurransedyktighet. Referanser
Kategori:Nanoteknologi Kategori:Forskning