thumb|Adolf Hitlers ordre til Reichsleiter Philipp Bouhler og dr. med. Karl Brandt om å sette i gang Aktion T4 er datert 1. september 1939. Aktion T4 (tysk; IPA: [akˈtsi̯oːn teː fiːɐ]) den systematiske ufrivillige avlivingen (skjønnmalt som «dødshjelp» eller eutanasi eller Gnadentod («nåde-død», «barmhjertighetsdrap»)) av antatt uhelbredelig fysisk og psykisk funksjonshemmede i det tredje rike. Mannskap, metoder og erfaringer fra T4 ble brukt til å gjennomføre massedrap på jøder under Aksjon Reinhardt, den mest intense drapsperioden under holocaust. Pasientene ble fra 1939 drept med gass i seks anlegg i Tyskland og Østerrike. Programmet var i utgangspunktet hemmelig.
Benevnelsen ble første gang brukt i rettssaker mot leger som var involvert i drapene, og ble senere tatt i bruk av historiografer.
I oktober 1939 signerte Adolf Hitler et «eutanasi-notat» som var tilbakedatert til 1. september 1939, og ga dr. med. Karl Brandt og Reichsleiter Philipp Bouhler ansvaret for å realisere programmet. T4 ble gjennomført av Hitlers privatkanselli, ikke de statlige ministeriene. Drap på funksjonshemmede småbarn begynte tidligere.
Bakgrunn
Nasjonalsosialistenes eutanasi skrev seg fra århundrelange ideer om eugenikk som ble popularisert av blant andre den østerrikske psykologen Adolf Jost (1874–1908). I 1895 utga han i Göttingen den polemiske boken Das Recht auf den Tod («Retten til å dø») som tok til orde for aktiv dødshjelp. I den tysktalende verden dannet boken utgangspunktet for en bredere diskusjon om eutanasi. Disse ideene ble videreutviklet av juristen Karl Binding i boken Freigabe zur Vernichtung lebensunwerten Lebens («Tillatelse til tilintetgjørelse av livsuverdige liv») som utkom den 10. april 1920. Boken utkom tre dager etter Bindings død, og ble utgitt i samarbeid med den tyske psykiateren og nevrologen Alfred Hoche (1865–1946). Binding og Hoche argumenterte for «barmhjertighetsdrap» og ikke bare sterilisering.Reed-Purvis, J. (2003). From" Mercy Death" to Genocide'. History Review, 45, 5-8. På denne måten fikk disse ideene innpass i den akademiske verden. Boken tok til orde for en systematisk utryddelse av «folk med arvelige sykdommer, funksjonshemmede og sosialt eller rasemessig uønskede».
Videre ble dette koblet sammen med genetikk og sosialdarwinisme. Darwinismen ble tolket av Binding og Hoche som en rettferdiggjøring av en politikk som bevarte «nyttige» gener og utryddet «skadelige» gener. Den amerikanske psykiateren Ray Jay Lifton skrev:
Fra første verdenskrig til Hitlers maktovertakelse ble stadig flere leger, politikere og administratorer overbevist om at staten burde bruke sin makt til å fjerne «uverdige liv» fra samfunnet. I psykiatriske sykehus døde 30 % av pasientene under verdenskrigen på grunn av dårlig stell, matmangel og sykdom. Mot slutten av krigen var det matmangel på grensen til hungersnød i hele Tyskland. Funksjonshemmede ble omtalt som unyttige for samfunnet; som «ballast» og «unyttige munner».
Eugenikk og rasehygiene Forestillingen om den rene «ariske rase» som ensbetydende med den nordiske rase, oppstod hos den tyske nasjonalromantikeren Friedrich von Schlegel (1772–1829). Også ideene om «rasehygiene» er eldre enn det tredje rike, og går tilbake til legen Alfred Ploetz (1860–1940). I hans bok Die Tüchtigkeit unserer Rasse und der Schutz der Schwachen («Vår rases dyktighet og beskyttelsen av de svake») fra 1895 ble «rasehygiene» for første gang benyttet synonymt med eugenikk. I 1921 utkom boken Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene («Grunnriss av den menneskelige arvelighetslære og rasehygiene») som i senere opplag het Menschliche Erblichkeitslehre und Rassenhygiene («Menneskelig arvelighetslære og rasehygiene»). Boken var forfattet av medisineren og antropologen Eugen Fischer (1874–1967), genetikeren Erwin Baur (1875–1933) og legen, antropologen og humangenetikeren Fritz Lenz (1887–1986). Sammen med Karl Bindings bok ble denne boken brukt for å rettferdiggjøre Aktion T4.
Binding og Hoches bok I 1920 ga juristen Karl Binding (1841-1920) og psykiatriprofessor Alfred Hoche (1856-1944) ut boken Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens («Tillatelse til å tilintetgjøre livsuverdig liv»). Binding utpekte tre grupper som burde bli gjenstand for eutanasi: terminalt syke pasienter som ønsket å avslutte livet, uhelbredelige «idioter», og alvorlig krigsskadde i koma og ute av stand til å uttrykke ønske om å avslutte livet. Boken ble hyppig sitert av de involverte fagfolk i T4 og under Nürnbergprosessene.
Binding og Hoche argumenterte med byrden de uhelbredelige påførte familien og samfunnet, og hvordan de fortrengte andre behov i samfunnet. Hoche avviste Den hippokratiske ed som utdatert og gammeldags. Binding skisserte et opplegg for formell organisering av avlivinger. Boken utløste en heftig debatt særlig blant jurister, leger og teologer. Ewald Meltzer (1869-1940), bestyrer av Katharinenhof psykatriske sykehus i Sachsen, var en fremstående kritiker av boken. Meltzer advarte i 1925 om at Bindings og Hoches forslag ville sende Tyskland ut på skråplanet. Meltzer argumenterte ut fra kristen etikk og legeetikk og mente man heller burde forbedre tilværelsen disse menneskene (som hadde livsglede) enn å drepe dem av nyttehensyn.Zeidman, Lawrence A. (2020). 'Hitler wages war on Europe, and on neuropsychiatric patients Neuroscientists introduce “euthanasia,” the ultimate negative eugenic measure', Brain Science under the Swastika: Ethical Violations, Resistance, and Victimization of Neuroscientists in Nazi Europe (Oxford Academic), https://doi.org/10.1093/oso/9780198728634.003.0009, accessed 11 June 2024. Det forbauset Meltzer at tre fjerdedeler av de foreldrene han spurte, gjerne ville slippe belastningen med et alvorlig funksjonshemmet barn, om det kunne gjøres ved hemmelig eutanasi. Denne spørreundersøkelsen ble på 1930-tallet brukt som rettferdiggjøring av T4-programmet, og etter krigen lagt frem ved rettsoppgjøret.
Ifølge den amerikanske historikeren Michael Bryant førte første verdenskrig og påfølgende matmangel og uro til radikalisering av eugenikken i Tyskland. På 1920-tallet begynte stadig flere leger å anse seg som ansvarlige overfor «samfunnets helsetilstand» fremfor den enkelte pasient. Eugenikken hadde opphav særlig i Storbritannia med Thomas Huxley, Franics Galton, Herbert Spencer og Karl Pearson.
Drap i Sonnenstein Sammen med Alfred Ploetz, godt kjent siden 1910, var professor Hermann Paul Nitsche (1876–1948) engasjert i «rasehygiene» under den internasjonale hygieneutstilling i Dresden i 1911. I 1928 ble han utnevnt til direktør for Sonnenstein-slottet i Pirna i Sachsen, en voksende anstalt med mer enn 700 pasienter. Med Nitsche begynte også den systematiske isolasjon av psykisk funksjonshemmede. Nitsche iverksatte tvangssteriliseringer, tvungent «helsevern» og «matrasjonering» (utsulting) for pasienter han hevdet hadde arvelige sykdommer. Ifølge Nitsche var de «ballast-eksistenser» som hadde forspilt sin rett til å leve, en unyttig økonomisk belastning for samfunnet. Drapene stanset høsten 1939, da institusjonen ble stengt etter ordre fra innenriksministeren i Sachsen og omgjort til militært reservesykehus og flyktningemottak. Men mellom juni 1940 og september 1941 ble likevel 13 720 funksjonshemmede mennesker drept i slottets kjeller. I tillegg ble 1 031 fanger fra utryddelsesleirene drept i kjelleren. Sentral i utførelsen av massedrapene på Sonnenstein var psykiateren og nevrologen Werner Heyde (1902–64).
Situasjonen etter maktovertakelsen Mange tyske eugenikere var nasjonalister og antisemitter. Mange ble utnevnt til stillinger i helsesektoren og tyske forskningsinstitutter. Deres ideer ble gradvis godtatt av den tyske medisinske profesjon, som snart ble rensket for jødiske og kommunistiske leger. I 1930-årene gjennomførte det nazistiske partiet flere propagandakampanjer som tok til orde for eutanasi. Det nasjonalsosialistiske rase- og politikk-kontor (NSRPA) produserte brosjyrer, plakater og filmer som skulle vises på kinoer, og som påpekte tyskernes kostnader ved å vedlikeholde sykehus for de uhelbredelig syke og sinnssyke. Disse filmene inkluderte Arven (Das Erbe, 1935), Offer for fortiden (Opfer der Vergangenheit, 1937) med premiere i Berlin og vist på alle tyske kinoer, og Jeg anklager (Ich klage an, 1941), basert på en novelle av den tyske medisineren Hellmuth Unger (1891–1953), en rådgiver fra «barneeutanasien».
Den 26. juni 1935 ble «lov om endring av lov om forebygging av avkom med genetiske sykdommer» (Gesetz zur Änderung des Gesetzes zur Verhütung erbkranken Nachwuchses) vedtatt (RGBl. 1935 I, 773). Loven legaliserte abort ved diagnostisert arvelig sykdom. I tillegg til eksisterende medisinsk indikasjon, ble i 1938 en raseindikasjon innført, og i 1943 en etisk indikasjon. Ekteskap med og utenomekteskapelig samleie med personer av «fremmede raser» ble forbudt i Nürnberglovene av 15. september 1935 (RGBl. 1935 I, 1146) og definert som «raseskjending». Neste skritt var «loven om beskyttelse av det tyske folks arvelige helse – loven om ekteskapshelse» (Gesetz zum Schutze der Erbgesundheit des deutschen Volkes – Ehegesundheitsgesetz) av 18. oktober 1935 (RGBl 1935 I, 1246). Loven nedla forbud for personer med arvelig sykdom eller intellektuell funksjonshemning å inngå ekteskap med friske og ikke-funksjonshemmede personer.
Medisinerstudenter i Det tredje rike avla ikke den hippokratiske ed.http://www.leeds.ac.uk/history/studentlife/e-journal/Emily_Borrowdale.pdf (s. 4)
Tvangssterilisering under nazistene Før 1933 var ufrivillig sterilisering av eugeniske hensyn straffbar etter tysk lov. Nazi-regjeringen sørget i juli 1933 for å gjøre ufrivillig sterilisering lovlig å utføre på personer med: medfødt utviklingshemming (tysk: Schwachsinn), schizofreni, manisk-depressiv psykose, medfødt epilepsi, Huntingtons sykdom, medfødt blindhet eller døvhet, alvorlig medfødt misdannelse eller alvorlig alkoholisme. Heretter helsevesenet sterilisere med tvang, og flere titusen tyskere ble sterilisert ufrivillig de følgende årene. Over halvparten var tilbakestående (mentalt mindre utviklet) og de øvrige var for en stor del schizofrene og epileptikere. Kriterier for mental svikt var blant annet løgnaktighet, kverulering, latskap og påvirkelighet. Det overordnete hensyn var i praksis om personen kunne kalles samfunnsnyttig. I årene 1933-1936 kom flere lover som identifiserte «uverdig» liv. Vanekriminelle og mentalt syke ble antatt å ha en genetisk svakhet.
Den 14. juli 1933 ble lov om prevensjon av avkom med arvelige sykdommer (Reichsgesetzblatt 1933 I, 529) vedtatt. Loven foreskrev tvangssterilisering for mennesker med antatte arvelige tilstander, deriblant schizofreni, epilepsi, Huntingtons sykdom og imbesilitet. Sterilisering ble også legalisert for kronisk alkoholisme og andre former for sosiale avvik. Loven ble administrert av innenriksminister Wilhelm Frick gjennom spesielle genetiske helsedomstoler (Erbgesundheitsgerichte) som undersøkte internerte ved sykehjem, psykiatriske sykehus, fengsler, aldershjem og spesialskoler for å velge ut hvem som skulle steriliseres.
Anslagsvis 360 000 mennesker ble sterilisert etter denne loven mellom 1933 og 1939. I naziadministrasjonen mente enkelte at loven burde utvides til også å gjelde funksjonshemmede. Slike ideer ble uttrykt varsomt, ettersom en av regimets mektigste, Joseph Goebbels, hadde en deformert høyrefot forårsaket av enten medfødt klumpfot (talipes equinovarus) eller osteomyelitt forårsaket av stafylokokker eller streptokokker. William L. Shirer (1904–1993) som arbeidet i Berlin som journalist i 1930-årene og kjente Goebbels, skrev i sitt verk The Rise and Fall of the Third Reich (1960) at klumpfoten skyldtes osteomyelitt i barndommen og en mislykket operasjon. Etter 1937 forårsaket opprustningen akutt mangel på arbeidskraft i Tyskland. Dermed ble alle arbeidsføre «nyttige» og unntatt fra loven.