Conrad Gröber (født 1. april 1872 i Messkirch i Breisgau i Tyskland, død 14. februar 1948 i Freiburg im Breisgau) var den katolske erkebiskop av Freiburg im Breisgau fra 1932 til 1948. Liv og virke Bakgrunn Conrad Gröber var sønn av snekkermester Gröber og hans hustru MartinaUrsula Mallkowsky: Stadt gedenkt Conrad Gröber. I: Südkurier, 9. februar 2008. og ble født i el hus lans hjembyens hovedgate.Werner Fischer: Umstrittener Kirchenmann. I: Südkurier, 18. juni 2011. Han gikk på gymnasiet i Konstanz og studerte teologi i «Collegium Germanicum» og ved det pavelige universitet Gregoriana i Roma, og ble diakonviet av biskop Giuseppe Ceppetelli.. Prest Han ble presteviet av kardinal Lucido Maria Parocchi i katedralen i Freiburg den 28. oktober 1897. Han var rektor ved guttekonviktet «Konradihaus» i Konstanz fra 1899 til 1902, var deretter sogneprest ved Trefoldighetsmenigheten der, og fra 1922 ved den gamle domkirkemenigheten i byen. I 1925 ble han domkapitular i Freiburg.
Biskop av Meissen Han ble utnevnt av pave Pius XI til biskop av Meissen den 13. januar 1931. Han ble bispeviet den 1. februar av erkebiskop Karl Fritz av Freiburg im Breisgau; medkonsekrerende var biskop Matthias Ehrenfried av Würzburg, og hjelpebiskop Wilhelm Burger (Freiburg im Breisgau).
Den 23. februar 1932 feiret han requiemmessen for den siste kongen av Sachsen i Dresdner Hofkirche.
Erkebiskop av Freiburg Han ble promovert av samme pave til erkebiskop av Freiburg den 21. mai 1932. Han var i stand til å få inngått det badiske konkordat allerede samme år.
Etter Hitlers maktovertakelse: Under ett år etter at han ble biskop, kom den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen i Tyskland, og Adolf Hitler klarte i løpet av én måned på vårparten å etablere seg som diktator og tilsidesette de demokratiske strukturer.
Gröber støttet i utgangspunktet nasjonalsosialismen. Dette var kjent i så vide kretser at det i 1934 ble bemerket også i tidsskriftet St Olav i Oslo.https://services.katolsk.no/historie/Tidsskriftet%20St.%20Olav/%c3%85rganger/1934/1934_19.pdf Tidsskriftet St Olav, 11. mai 1934, nr. 19, 1934, i en lang flernummerserialisert artikkel om KATOLISISMEN OG NASJONALSOCIALISMEN: Det er således en kjent sak at erkebiskopen av Freiburg, mgr. Groeber, som regnes for å være meget vennlig stemt overfor nasjonalsocialismen, nylig har erklært, at det var på tide at det blev slutt på de stadige krenkelser av konkordatet.
Han var et Förderndes Mitglied der SS (et støttende medlem av SS - det vil si med pengestøtte) - helt til Heinrich Himmler fratok ham medlemskapet i 1938), omfavnet tilsynes den offentlige antisemittisme, og uttrykte i begynnelsen av krigen ønsket om at «utslettelseskrigen mot den gudløse kommunismen skulle føres virkelig nådeløst».
Allerede i april 1933 argumenterte han offentlig for «at katolikker ikke må avvise den nye staten, men snarere bekrefte den positivt». En senere biskop rapporterte at Gröber hadde omtalt motstandere av naziregimet som «dumhetens martyrer». I en appell datert den 8. november 1933, om et valg og en folkeavstemning om Tysklands uttreden fra Folkeforbundet, skrev Gröber at det var en patriotisk plikt å demonstrere enhet med de øvrige medlemmer av det tyske folk. Hans samarbeidspolitikk i de første årene ga Gröber økenavnet «Der braune Conrad» (Brune Konrad) blant folk. Han ble i noen grad isolert fra sine kolleger i det katolske bispekollegiet.
Etterhvert havnet han likevel på opposisjonslinjen. For hans 'brunfarve' bleknet imidlertid i møte med realitetene, både ved hendelser, og ved hans egne refleksjoner. Gröber hadde vært svært oppsatt på å få ferdigstilt det konkordat som Hitler tilbød Den katolske kirke for hele Det tyske rike, og som på papiret sikret nesten alle de rettigheter kirken ønsket avtalefestet. Nazistene brøt dette konkordatet så å si fra første stund. Selv om dette ikke innebar at det var galt å inngå konkordatet - det var en folkerettslig overenskomst som var god i den grad den ble respektert så hadde den ikke gitt de frukter den skulle levere. Gröber opphørte aldri å henvise til konkordatet når han protesterte mot myndighetenes kirkefiendtlige tiltak.
Den nazistiske ensretting gjorde raskt fremstøt også mot Den katolske kirke og katolsk tro i landet. Erkebiskop Conrad Gröber engasjerte seg mot dette presset, og gikk også ut mot den nazistiske ideologi. I 1933, og senere på skjærtorsdag i 1934, karakteriserte han i prekener presset mot Den katolske kirke som en «kulturkamp». Det var utad. Men innad i kirken hadde han gitt uttrykk for sine bekymringer allerede før Hitler hadde utmanøvrert Riksdagen. En drøy uke før det skjedde skrev han den 18. mars 1933 til Pavens kardinalstatssekretær Eugenio Pacelli at kirken gikk harde tider imøte. Han ga også uttrykk for de katolske biskopers frykt for at det skulle bane seg frem en protestantisk-nasjonalsosialistisk allianse med det mål å bekjempe Den katolske kirke. Han skrev at den tyske «protestantismen benytter enhver anledning til å gi uttrykk for sitt hat og sin tilintetgjørelsesvilje overfor den katolske kirke.»Den 7. juni 1934 var han med på de tyske katolske biskopers felles hyrdebrev som protesterte mot «nyhedendommens» angrep på kristendom og kirke, mot «innflytelsesrike krefters» bestrebelser for å ødelegge den kristelige tro og det kristelige liv blant folket, og mot forsøkene på å sette i stedet en «artsegen religion». Hyrdebrevet vendte seg eksplisitt mot innføringen av nytte- og rasemoral, og mot forsøkene på å sverte biskopenes forsvar av troen og kamp mot vranglærer ved å fremstille det som innblanding i politikk. Biskopene avviste som feilaktig den ed som nazistene avkrevde om «uforbeholden etterfølgelse» (vorbehaltslose Gefolgschaft). Enhver plikt, også edsbekreftet plikt, opphører dersom det som blir krevet strider mot Guds bud, het det i det for sin tid usedvanlig klare hyrdebrevet.
Den 27. juni 1934 ble erkebiskop Gröber sammen med biskopene Berning av Osnabrück og Nikolaus Bares av Berlin mottatt av Adolf Hitler, og de oppfordret da rikskansleren til å se på de problemene som den katolske kirke stod overfor og bidra til å få dem løst. Det dreide seg blant annet om NSDAPs forsøk på å gjøre medlemskap i SA til en forutsetning for studier med tanke på inntreden i det katolske ordensliv. Appellen førte ikke frem, selv om Hitler lot være å tone flagg og bare forholdt seg uforpliktende mens møtet pågikk.
Nazistenes antisemittiske ideologisering ble på de forskjelligste vis forsøkt presset på kirkene. Det gikk blant annet om den kirkelige religionsundervisning. Det fantes bibeltekster som nasjonalsosialistene krevde utelatt fra undervisningstekster. Det dreide seg særlig om Joh. 4,22b: «Frelsen kommer fra jødene». Men i erkebispedømmet Freiburg ble det i 1936 nyutgitt en skolebibel («Biblische Geschichte für das Erzbistum Freiburg. Große Herdersche Schulbibel») der – i motsetning til tidligere utgaver – bibelstedet Joh. 4,22 var med. Det badiske kultusministerium påtalte dette den 24. juli 1937 og forbød den 3. februar 1938 at denne utgaven ble benyttet. Erkebiskop Gröber forsvarte i en klage datert 2. august 1937 bibelstedet som «et hellig og uantastelig åpenbaringsgode».I 1937 utgav Gröber en håndbok for katolikker som skulle oppruste dem i den pågående verdensanskuelseskamp. Boken het «Handbuch der religiösen Gegenwartsfragen». Det ble som mottrekk fra nazistisk hold planlagt en pressekampanje som skulle tvinge Gröber til å tre tilbake fra sitt embede. Men før den ble iverksatt, ble den stanset av Hitler i mars. Historikere kjenner ikke til hvilke grunner Hitler hadde for denne beslutningen.
Katolske embedsmenn som praktiserte sin tro, ble registrert; senest i 1938 ble det klart for katolske biskoper at den systematiske fotografering av folk som deltok i katolske religiøse prosesjoner ble benyttet for å legge press på eller fatte tiltak mot katolikker i offentlig tjeneste. Hans prekener fortsatte å tiltrekke seg store skarer, og han la ikke fingrene i mellom. I 1939 fordømte han «den nytyske mythos» og spådde at de som håpet på å få utryddet kristendommen, ikke ville lykkes. «Like så lite som det hadde lyktes for Nero å utrydde kristendommen, ville det lykkes» de nåværende makthavere.
Den 16. april 1940 spådde Gröber i et brev til pave Pius XII at «snart vil ingen troende katolikk bli tolerert i offentlig tjeneste.» Etter krigsutbruddet 1939 Overvåkningen av Gröber og de øvrige katolske biskoper fortsatte etter krigsutbruddet i september 1939. Gröber hadde unnlatt å komme med noen patriotiske oppmuntringer (i motsetning til biskop von Galen), han hadde bare sagt at krigen var «en forferdelig hjemsøkelse» (7. september). På nyttårsaften 1939 holdt han en preken som Goebbels karakteriserte som «det glatte landsforræderi». Noen uker etter, den 19. februar 1940, måtte erkebiskopen forsvare seg mot påstanden om av «den katolske befolkningsandel og særlig det katolske kleresi og episkopat ikke oppfylte sine krigsforpliktelser på en måte som man burde kunne forvente».De katolske biskopers protester mot nazistiske tiltak fortsatte også i krigsårene, og erkebiskop Gröber var en av de mest kraftfulle. Noen naivitet om nazismens intensjoner er det vanskelig å spore: Allerede den 17. oktober 1940 gav han uttrykk for sin frykt for at «etter krigen ville kirkene bli ryddet av veien». Dette var på et tidligere tidspunkt enn det er belagt kildefaste utsagn fra Hitlers egen side om en planlagt «endelig løsning» for katolisismen etter krigen.
Han var den aller første biskopen som henvendte seg til offentlig myndighet om eutanasi, i et brev til den badiske innenriksminister Karl Pflaumer. Senere i 1940 og i første del av 1941 ble også andre biskoper klar over hva som var på gang.
Erkebispedømmet Freiburg ligger langs Rhinens øvre løp, og vest for floden ligger Alsace, som etter den tyske invasjon av Frankrike igjen var blitt tysk (Elsaß) og innlemmet i det tredje rike. Gröber var svært urolig over hva som var i ferd med å skje med bispedømmet Straßburgs berømte katedral. Etter litt frem og tilbake avgjorde Hitler at den katolske gudstjeneste skulle forbys der, og at kirken skulle omgjøres til et nasjonalt minnesmerke, slik Bormann hadde foreslått for riksminister Lammers allerede den 25. juli 1940. Gröber vendte seg til kirkeminister Hanns Kerrl den 14. januar 1941 om at domkirken ikke måtte tas fra katolikkene, men hans appell vant intet gehør.
Ifølge kirkeminister Kerrl var Gröber «en innbitt fiende av stat og parti» som til stadighet «oppviglet» den katolske befolkning. Av den grunn krevde Kerrl den 7. mars 1941 at man med virkning fra 1. april skulle slutte å betale ham den lønn han oppebar ifølge Rikskonkordatet, men Hitler stanset tiltaket. Det antas at det var taktiske grunner til den beslutningen.