Mauritius-offensiven fra 1809 til 1811 var en serie amfibiske operasjoner og marineangrep som ble utkjempet under Napoleonskrigene for å oppnå kontroll med territoriene Isle de France (Mauritius) and Île Bonaparte (Réunion) i det franske Indiahavet.Isle de France ble omdøpt til Mauritius av britene i 1810 og har siden beholdt dette navnet. Île Bonaparte var kjent som Île Bourbon frem til 1789 og som Réunion fra den franske revolusjon inntil 1801. Britiske kilder anerkjente aldri noen av disse navneendringene og i 1810 ble navnet Île Bourbon gjeninnført. Dette ble beholdt av øyas britiske og franske guvernører inntil Februarrevolusjonen 1848, da navnet nok en gang ble Réunion. Offensiven pågikk fra våren 1809 og frem til våren 1811, og både Royal Navy og den franske marine mobiliserte betydelige fregatt-skvadroner med intensjon om å forstyrre eller beskytte handel med Britisk India. I en krig hvor Royal Navy nesten var dominerende sjømakt, er det verdt å merke seg den franske marinens lokale overlegenhet høsten 1810 som førte til det britiske nederlaget ved Grand Port, det mest betydelige nederlaget for Royal Navy i hele konflikten.
Royal Navy hadde planlagt en operasjon rettet mot Isle de France etter tapet av Nederlandsk India i 1806, men ble tvunget til å handle tidligere enn meningen var på grunn av en styrkeøkning på fransk side i form av ankomsten av en større fregatt-skvadron under ledelse av kommandør Jacques Hamelin mot slutten av 1808. Denne styrken kapret flere Ostindiafarere og forstyrret handelsrutene i Det indiske hav ved å angripe handelskonvoiene. Admiral Albemarle Bertie på Kapp det gode håp tok opp kampen med fienden, og sendte kommandør Josias Rowley til å blokkere de franske øyene for å forhindre franskmennene i å bruke disse som base for sine raid.
De to neste årene angrep britene havner og ankringsplasser på de franske øyene, mens franskmennene angrep handelskonvoier i hele havområdet. Britene klarte å gradvis redusere den franske tilstedeværelsen ved å eliminere deres baser gjennom begrensede invasjoner, men ble tvunget betydelig tilbake ved Grand Port i august 1810, og ble så tvunget på defensiven på høsten. Hamelin ble til slutt beseiret, og han ble tatt til fange av Rowley på sitt flaggskip Vénus kort tid før admiral Bertie ankom med betydelig flere styrker for å ta Isle de France. Gjennom hele offensiven var Hamelin ute av stand til å sikre en økning av styrker fra Frankrike; nesten alle forsøk på å bryte gjennom den britiske blokaden av franske havner var forgjeves. Bare én fregatt nådde frem til Det indiske hav før Isle de France kapitulerte. En fransk fregatt-styrke lyktes med å nå fram til Mauritius i mai 1811, men da var øya allerede på britiske hender. På returen ble styrken angrepet av en britisk skvadron utenfor Madagaskar. Franskmennene led nederlag og måtte dermed godta full britisk kontroll i Det indiske hav.
Bakgrunn Det indiske hav var en vital del av kjeden med handelsruter som koplet sammen Det britiske imperiet. Koffardiskip fra Kina, Arabia og Øst-Afrika krysset havet regelmessig, og dets senter var det britiskkontrollerte subkontinentet India. Herfra brakte tungt lastede Ostindiafarere handelsvarer for millioner av pund til Storbritannia hvert år. Handel med India var vital for Storbritannias økonomi, og derfor var det av høy prioritet for Royal Navy å beskytte handelsrutene i Det indiske hav mot franske raid.Mostert, s. 577 Utbruddet i 1804 av Napoleonskrigene, etter at freden i Amiens hadde avsluttet de franske revolusjonskrigene, gjorde at handelsrutene i Det indiske hav ble truet av hollandske kryssere som opererte fra Cape Town og Nederlandsk India og franske skip med base på Isle de France (Mauritius) og Île Bonaparte.Gardiner, s. 92 I 1808 hadde de fleste av de nederlandske koloniene blitt nøytralisert i en serie korte, men vellykkede kampanjer; Kappstaden ble tatt av Sir Home Riggs Popham i januar 1806 og den nederlandske øya Java av Sir Edward Pellew i en kampanje som ble avsluttet i desember 1807. De franske øyene i Indiahavet viste imidlertid en langt større evne til å forsvare seg: de var tungt befestet, bemannet av franske soldater, og lå dessuten flere måneders reise fra nærmeste britiske havn. De utgjorde en langt større utfordring for de begrensede britiske styrkene som var tilgjengelig i regionen.
I begynnelsen av krigen opererte franske kapere fra øyene, inkludert en flåte med små fartøyer under Robert Surcoufs kommando. Franske marinefartøyer supplerte disse med jevne mellomrom, i hovedsak fregatten Piémontaise (erobret i mars 1808) og de gamle fregattene Sémillante og Cannonière. Disse skipene opererte uavhengig av hverandre og oppnådde noen mindre beseiringer over mindre britiske krigsskip og handelsskip, men var ikke kraftige nok til å ha alvorlig effekt på handelsrutene i Det indiske hav.Gardiner, s. 83 I august 1808 ble Sémillante og Cannonière nedgradert til armerte lagerskip og sendt tilbake til Frankrike.James, Vol. 5, s. 261 Fire store fregatter under Jacques Hamelins ledelse ble deretter sendt til guvernør Charles Decaen på Isle de France senhøsten 1808 for å erstatte disse. De nye fartøyene, Vénus, Manche, Caroline og Bellone var store og slagkraftige skip, og hadde som oppgave å opererer fra Isle de France og Île Bonaparte mot britisk handel i Det indiske hav.James, Vol. 5, s. 192 Med base på Isle de France hadde disse fregattene tilgang til et stort antall arbeidsledige sjømenn og flere befestede ankringsplasser, og kunne derfra angripe de britiske handelsrutene. En femte fregatt, Niémen, skulle slutte seg til eskadren sommeren 1809, men ble anholdt og erobret bare noen timer etter at hun forlot Frankrike.Woodman, s. 282
For å motvirke den franske mobiliseringen i regionen, ble en liten britisk styrke under kommandør Josias Rowleys kommando organisert fra Cape Town av viseadmiral Albemarle Bertie. Ordren var å blokkere Isle de France og Île Bonaparte og ta eller ødelegge alle franske skip som opererte fra øyene. For å utføre dette oppdraget fikk Rowley det gamle linjeskipet HMS Raisonnable, fourth rate-skipet HMS Leopard, fregattene HMS Nereide, HMS Sirius og HMS Boadicea i tillegg til et antall mindre skip. Både de britiske og de franske eskadrene nådde frem til Indiahavet våren 1809.James, Vol. 5, s. 192–195
Innledende aksjoner Hamelins styrker var raskt i gang: Caroline angrep en vestgående konvoi med ostindiafarere 31. mai i Bengalbukta og erobret to skip, Streatham og Europe. Hun tok også flere andre små fartøyer i løpet av toktet før hun returnerte til Île Bonaparte med de beslaglagte skipene (priser) i august.Brenton, s. 389 Hamelin fortsatte sine tokt i Bengalbukta gjennom sommeren og høsten med Vénus, ledsaget av Manche og korvetten Créole. 26. juli erobret Vénus Ostindiakompaniets krigsskip Orient utenfor Nikobarene.
Rowleys eskadre hadde også vært aktiv: Nereide under kaptein Robert Corbet erobret et lite antall mindre skip utenfor Port Napoleon sent på våren, inkludert briggen Aigle, som han sendte til Kapp det gode håp med et prisemannskap som imidlertid gjorde mytteri, drepte sin offiser og tok skipet til Île Bonaparte.Taylor, s. 238 Briggen HMS Otter, under kaptein Nesbit Willoughby, raidet en ankerplass ved Black River-distriktet 14. august, og erobret et kystfartøy (som han senere måtte forlate) under kraftig ild.James, Vol. 5, s. 195 Willoughby gjenerobret også Aigle kort tid senere. Rowley selv hadde jaget Bellone med Raisonnable fra tidspunktet da det franske skipet dukket opp ved Port Napoleon 17. august, men hadde ikke vært i stand til å ta henne. Det mest betydningsfulle som skjedde var at en styrke fra British Army under ledelse av oberstløytnant Henry Keating, erobret øya Rodrigues. Denne lille øya lå nær nok overfor Isle de France til å bli en effektiv base for den britiske blokade-styrken og et utgangspunkt for en fremtidig invasjon av de franske øyene.
Rowleys første koordinerte aksjon ble satt i gang ved at Caroline returnerte med sine priser. I ly av havnekanonene i Saint-Paul, ble Caroline et gunstig mål for ekspedisjonsstyrken fra Rodrigues som hadde som mål å invadere hele øya. 21. september landet en styrke med over 600 soldater og Royal Marines under ledelse av Keating og Willoughby på Île Bonaparte og marsjerte rundt byens kystfort, og stormet dem fra baksiden da dagen grydde. De ble erobret ett og ett, og samtidig med at de bekjempet motstanden fra den franske militsen, sikret styrken kanonbatteriene i havnen, noe som tillot at Rowley kunne seile sin eskadre rett inn i havnen og bombardere skipene som hadde ankret opp der. De franske marineoffiserene, i mindretall og uten støtte, kjørte sine skip på land og forlot dem, dermed kunne britene eliminere Caroline, de to erobrede ostindiafarerne og et antall mindre skip. Franske forsøk på å gjenerobre byen ble ødelagt ved at øyas kommandant, general Nicolas Des Bruslys gjorde den feilen at han inngikk forhandlinger med britene. Des Bruslys begikk deretter selvmord.James, Vol. 5, s. 197 Garnisonen var nå uten leder og den inngikk derfor en våpenhvile med britene som sikret dem fem dagers kontroll over byen. I løpet av denne tiden klarte de å fjerne alle offentlige forsyninger og rive byens offentlige bygninger. Rowley og hans styrke reiste til slutt fra Saint-Paul den 28. september.Gardiner, s. 93 Som belønning for sin tjeneste ble Willoughby utpekt til å kommandør av Nereide og Corbet ble sendt tilbake til Storbritannia i Caroline, som ble omdøpt til HMS Bourbonaise.
Mens Rowley angrep Saint-Paul, krysset Hamelin og hans skip Vénus, Manche, Bellone og Créole i Bengalbukta. 10. oktober angrep Hamelin Ostindiakompaniets base ved Tappanooly på Sumatra og brant den ned til grunnen: hele befolkningen ble tatt til fange, bortsett fra kvinnene som ble reddet unna i en liten skonnert til Padang.James, Vol. 5, s. 200 2. november ble den britiske briggen HMS Victor erobret av Bellone etter en intens kamp, og to uker senere tok Hamelin en konvoi med tre ostindiafarere, Windham, Streatham og Charlton.Woodman, s. 283 22. november jaget, fanget og beseiret Bellone 52-kanoners-fregatten Minerva. Med mannskapet spredt på de erobrede prisene og syklon-sesongen i anmarsj, beordret Hamelin sin eskadre tilbake til Isle de France. Underveis ble konvoien rammet av en storm og spredt fra hverandre: Vénus ble spesielt hardt skadet og ble reddet fra å synke takket være innsatsen fra de britiske fangene ombord.James, Vol. 5, s. 202 31. desember hadde alle skip returnert til Isle de France unntatt Windham, som var blitt gjenerobret av den nylig ankomne britiske fregatten HMS Magicienne.Woodman, s. 284
Invasjonen av Île Bonaparte
Siden den franske marinen betraktet året 1809 som en suksess, styrket de Hamelin med kun én fregatt, Astrée, som ankom tidlig i 1810.Woodman, s. 285 Hamelin var rask til å handle da syklon-sesongen var over: Kaptein Guy-Victor Duperré i Bellone og kaptein Pierre Bouvet i eks-portugiseren Minerva (omdøpt til Minerve) dro fra Isle de France 14. mars for å raide Bengalbukta og deretter langs sørøstkysten av Afrika. Til tross for at Duperrés krysstokt i utgangspunkt manglet et konkret mål, var det en suksess: i juli oppdaget og beseiret han en konvoi ostindiafarere, tok Windham for annen gang og også Ceylon.James, Vol. 5, s. 263