Sexkjøpsloven er en norsk lov som gjorde det straffbart å betale for sex, gjennom en endring av den daværende straffeloven – Almindelig borgerlig Straffelov – som trådte i kraft 1. januar 2009. Almindelig borgerlig Straffelov ble opphevet og erstattet av den nye lov om straff i 2015, og forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester ble videreført som § 316 i den nye straffeloven. Sexkjøpsloven viser dermed i praksis til en bestemmelse i straffeloven i nåværende rett.
Sexkjøpsloven har vært omdiskutert, og Straffelovrådet foreslo i 2022 å oppheve bestemmelsen. Flere partier på høyre- og venstresiden går inn for å oppheve bestemmelsen, og også i partiene som innførte den var det betydelig motstand. Debattene om loven inngår i en bredere internasjonal debatt om kriminalisering av prostitusjon/sexarbeid og såkalt «fengselsfeminisme» (carceral feminism). Menneskerettsforskerne Susana T. Fried, Alice M. Miller, Rupsa Mallik, Ivana Radačić og Esteban Restrepo-Saldarriaga oppsummerer den faglige debatten som at «det finnes ingen enighet innen internasjonale menneskerettigheter om hvilke lover som best beskytter rettighetene til personer som selger sex». Bevegelsen for kriminalisering har internasjonalt vært omtalt som en «neo-abolisjonistisk» allianse mellom radikalfeminisme og konservative, evangelikalske kristne, og blant kritikerne av denne straffefokuserte retningen finner man et bredt felt av politiske bevegelser både på venstresiden og den liberale høyresiden, interseksjonelle feminister, menneskerettsorganisasjoner, FN-organer og fagmiljøer innen menneskerettigheter, migrasjonsforskning, sosialt arbeid og kriminologi. Kritikken handler om at kriminalisering ikke har påvist effekt i å bedre situasjonen for personer i prostitusjon, hjelpe dem ut av prostitusjon eller bekjempe menneskehandel, men at det i stedet først og fremst rammer de personene som selger sex, bidrar til å stigmatisere og marginalisere dem ytterligere, gjør det vanskeligere å komme seg ut av prostitusjon og er til hinder for deres menneskerettigheter. Kriminalisering har også blitt knyttet til innvandringsfiendtlig politikk, siden marginaliseringen hovedsakelig rammer migranter. Organisasjoner som jobber for seksuelle og reproduktive rettigheter som Planned Parenthood ønsker derfor full avkriminalisering av prostitusjon. En rekke internasjonale menneskerettsorganer har konkludert med at kriminalisering krenker menneskerettighetene. FNs menneskerettighetsråd uttalte i 2023 at «det er nå tilstrekkelig dokumentasjon av skadevirkningene av alle former for kriminalisering av sexarbeid» og anbefalte alle FNs medlemsstater å ta i bruk en menneskerettsbasert tilnærming med full avkriminalisering. Europarådets menneskerettskommissær uttalte i 2024 at medlemsstatene i Europarådet bør gå bort fra kriminalisering og ta i bruk en menneskerettsbasert tilnærming.
Straffeforfølging og utbredelse Omtrent 1 300 kvinner solgte seksuelle tjenester i Norge i 2008. Omfanget etter at sexkjøpsloven var innført er usikkert, og gikk både opp og ned enkelte år. Antall anmeldelser for brudd på sexkjøpsloven varierer en del fra år til år, med 509 anmeldte saker i perioden 2013–2017.
Historie og etiske vurderinger Salg av sex er dokumentert av Herodotus både i antikkens Athen og i Egypt. Prostitusjon er også nevnt i Bibelen. Hvordan prostitusjon var betraktet moralsk varierer historisk og geografisk. Prostitusjon i Athen var et registrert og skattelagt yrke. Bibelen nevner det flere ganger uten moralsk fordømmelse. Kjøp og salg av sex blir generelt sett ansett som en privatsak mellom involverte individer i liberalistisk moralfilosofi, men det kan argumenteres for at prostitusjon bryter med Kantiansk filosifisk tradisjon, der behanding av mennesker som objekter til å nå et mål blir ansett som umoralsk. Augustin og Thomas Aquinas mente at prostitusjon var en onde, men burde være tillatt for å hindre enda større forfall i samfunnet. Også moderne feministisk moralfilosofi preges av aktiv diskusjon med argumenter både for moralsk fordømmelse og for liberalistisk toleranse.
Meningene om kriminalisering av sexkjøp er delt i politiske og faglige miljøer. Flere menneskerettsorganisasjoner, organisasjoner som arbeider med prostitusjonstematikk innen blant annet helse og sosialt arbeid, og forskningsmiljøer innen f.eks. kriminologi og rettsvitenskap/menneskerettigheter er motstandere av kriminalisering. Internasjonale organisasjoner som har tatt standpunkt mot kriminalisering er Verdens helseorganisasjon, American Civil Liberties Union, Amnesty International, Human Rights Watch og Joint United Nations Programme on HIV/AIDS.
UN Women, FNs organ for kvinners rettigheter og likestilling, har uttalt at organet ikke tar stilling i kriminaliseringsdebatten.UN Women Declares Its Neutrality in the Sex Trade Debate Heller ikke CEDAW-komiteen har tatt side i debatten. Motstandere av kriminalisering begrunner ofte standpunktet med de prostituertes menneskerettigheter og at kriminaliseringen gjør livet for de prostituerte vanskeligere, og at kriminalisering ikke bidrar til å hjelpe dem ut av prostitusjon.May-Len Skilbrei (UiO): Sexkjøpsloven – et menneskerettighetsproblem? (foredrag, 2016)
Human Rights Watch har oppsummert kritikken mot denne modellen på denne måten:
FNs menneskerettighetsråds arbeidsgruppe mot diskriminering av jenter og kvinner publiserte i 2023 sitt veiledningsdokument «Eliminating discrimination against sex workers and securing their human rights», uttalte at «det er nå tilstrekkelig dokumentasjon av skadevirkningene av alle former for kriminalisering av sexarbeid» og anbefalte alle FNs medlemsstater å ta i bruk en menneskerettsbasert tilnærming med full avkriminalisering.
Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović uttalte i sin menneskerettskommentar 15. februar 2024 at «den levde virkeligheten til sexarbeidere over hele Europa vekker alvorlige menneskerettighetsbekymringer» og at «kriminalisering og håndheving av straffebestemmelser mot sexarbeidere, klienter eller tredjeparter er et hinder for sexarbeideres tilgang til rettigheter og tvinger sexarbeidere til å jobbe isolert og i frykt for rettssystemet». Menneskerettskommissæren uttalte at «medlemsstatene i Europarådet bør ta i bruk en menneskerettighetsbasert tilnærming til sexarbeid».
Open Society Foundations uttalte at kriminalisering ikke har påvist effekt i å redusere etterspørselen etter sexkjøp og i stedet har forverret sårbarheten og marginaliseringen av sexarbeiderne, og at full avkriminalisering er nødvendig for å beskytte deres rettigheter og trygghet.
International Planned Parenthood Federation (IPPF), verdens største organisasjon som jobber for seksuell og reproduktiv helse og rettigheter og som ble grunnlagt av bl.a. den norske seksualopplyseren Elise Ottesen-Jensen, går inn for en menneskerettsbasert tilnærming, og uttaler at full avkriminalisering sammen med sosiale tiltak mot strukturell ulikhet er avgjørende for å beskytte alle jenters og kvinners menneskerettigheter. IPPFs norske avdeling Sex og Politikk – som omfatter organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, SAIH, Sex og samfunn og Medisinernes Seksualopplysning – offentliggjorde i 2023 sitt grunndokument om sexarbeid med tittelen «Mennesker foran moralisme», som tok utgangspunkt i menneskerettigheter og seksuell selvbestemmelse. Sex og Politikk uttalte at menneskerettighetene må stå i sentrum for alle lands arbeid med sexarbeid og at «tiltak for å motarbeide de skadelige sidene ved salg av sex alltid må være i tråd med den enkeltes menneskerettigheter. Dette inkluderer avkriminalisering av alle deler av sexarbeid».
Feministiske bevegelser er internasjonalt splittet i spørsmålet,Lacey Sloan og Stephanie Wahab (2000): «Feminist Voices on Sex Work: Implications for Social Work». Feminist Inquiry in Social Work, 15(4)O’Neill, Maggie (2001). Prostitution and Feminism. Cambridge: Polity Press. pp. 14–16. ISBN 978-0-7456-1204-1. med en utvikling der kriminalisering har blitt mer kontroversielt over tid, særlig blant yngre feminister og mange interseksjonelle feminister, i lys av faglige innvendinger fra for eksempel menneskerettsjurister, kriminologer, sosialarbeidere og helseorganisasjoner. I stor grad går skillet mellom radikalfeminister, som støtter kriminalisering, og liberale og interseksjonelle feminister, som ofte er kritiske. Dette kritiske perspektivet til kriminalisering, som ofte er forankret i en interseksjonell tilnærming, er i dag dominerende i akademia og særlig innen fagfelt som menneskerettigheter, feministisk teori og kjønnsforskning, kriminologi, sosialt arbeid og migrasjonsforskning. Feministiske forskere har kritisert forkjempere for kriminalisering for å essensialisere kvinner, for å ignorere interseksjonell diskriminering, for å presentere ideologiske posisjoner som «fakta» og for å representere en «fengselsfeminisme» (carceral feminism) som «primært kriminaliserer, sensurerer og undertrykker marginaliserte gruppers handlingsrom, adferd og behov». Flere store kvinneorganisasjoner er kritiske til kriminalisering, begrunnet i at det først og fremst marginaliserer utsatte grupper og ikke er effektivt i å bekjempe menneskehandel. I Tyskland har det meste av kvinnebevegelsen, herunder den store paraplyorganisasjonen Deutscher Frauenrat, gått sammen i Bündnis gegen ein Sexkaufverbot som arbeider mot kriminalisering fra et feministisk perspektiv, og som uttaler at «den generelle kriminaliseringen beskytter ikke, slik det ofte hevdes, mot tvungen prostitusjon. Tvert imot: Sexarbeidere i prekære og farlige situasjoner blir spesielt skadelidende fordi de blir ytterligere marginalisert og sikre arbeidsforhold forhindres. Tilgangen til hjelp og rådgivning blir også enormt vanskeliggjort med et forbud mot kjøp av sex.» USAs største feministiske organisasjon, National Organization for Women (NOW), har vært splittet i spørsmålet, der særlig yngre medlemmer har vært kritiske til kriminalisering. USAs største feministiske grasrotorganisasjon, Women’s March, som oppstod som en demonstrasjon mot Donald Trump, har sexarbeideres rettigheter som del av sin plattform.
Enkelte feminister vektlegger også at det er argumenter som taler både for og mot kriminalisering, og at det dermed blir en vanskelig helhetsvurdering. Også blant politiske partier har meningene vært delt av samme grunn, og meningene går på tvers av tradisjonelle politiske skillelinjer. Kriminalisering har støtte fra svært ulike miljøer, fra radikalfeminister til sosialkonservative miljøer, samtidig som kriminalisering kritiseres av mange på den progressive venstresiden, i sentrum og den liberale høyresiden. I Norge har partier fra SV til Høyre vært splittet i spørsmålet.
May-Len Skilbrei, en av de ledende prostitusjonsforskerne i Norge, skriver at spørsmålet om regulering av prostitusjon idag utgjør en «rettighetskamp» mellom sexarbeiderbevegelsen og det som internasjonalt kalles «overlevendebevegelsen»:
Sosiolog og seniorforsker ved Fafo Guri Tyldum, som har forsket på bl.a. menneskehandel, uttalte i 2012 at sexkjøpsloven har ført til at prostituerte har blitt mer avhengige av halliker, at «dette fører til grovere og mer organisert prostitusjon og fremmer menneskehandel» og at kriminaliseringen av prostitusjon har gjort det mer attraktivt for bakmenn. Hun pekte på at før kriminaliseringen hadde Norge et av Europas minste og minst organiserte markeder for prostitusjon. Skilbrei uttalte i 2024 at Sexkjøpsloven ikke egner seg som forbilde, og at «Sexkjøpsloven har ingen påviselig nytte».
Menneskerettsforskerne Susana T. Fried, Alice M. Miller, Rupsa Mallik, Ivana Radačić og Esteban Restrepo-Saldarriaga skriver at «det finnes ingen enighet innen internasjonale menneskerettigheter om hvilke lover som best beskytter rettighetene til personer som selger sex» og at «det finnes sterk evidens for at kriminalisering av både kjøp og salg av sex, skader nettopp de menneskene som er mest utsatt».