miniatyr|Folldalstromma har i alt 50 lærreimer festet til undersiden; 33 er festet på ramma og 17 til tverrgående festebånd. 134 små metallbiter er festet til reimene. Folldalstromma (eller Frøyningsfjelltromma; sørsamisk Freavnantjahke gievrie) er ei samisk sjamantromme/runebomme (sørsamisk gievrie), fra det sørsamiske området i Norge. Gjennom den siste kjente eieren er den knyttet til Folldalen i Høylandet og Frøyningsfjellet i Namsskogan i Namdalen i Trøndelag.
Den er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning. Tromma ble «beslaglagt» det samme året. I 1730 befant tromma seg i Det Kongelige Danske Kunstkammer i København, og fra 1837 var den i Meininger Museum i Thüringen i Tyskland. Den svenske forskeren K.B. Wiklund identifiserte i 1910 tromma i Meiningen med den som var nevnt i det manuskriptet som Just Qvigstad publiserte i 1903. Den 3. november 2023 var tromma tilbakeført til Saepmie, og den forvaltes nå av muséet Saemien Sijte i Snåsa.
Den svensk-norske religionshistorikeren Håkan Rydving har påvist at det er stor ulikhet mellom hvordan figurene blir tolket i det samtidige manuskriptet og hvordan Ernst Manker senere forklarer dem. Rydving ser dette i lys av et mønster hvor figurer som samene selv forklarer som kristne symboler eller figurer fra hverdagslivet, blir nytolket som vesen fra samisk mytologi.
Trommas form miniatyr|Folldalstromma, gjengitt av Ernst Manker (1950) thumb|Mønsteret på tromma er malt med en farge laget av orebark Tromma er en rammetromme / spontromme (gievrie) utført ved sveiping av et helt, smalt og tynt trestykke av furu til en jevn, symmetrisk oval med største lengde 47,5 cm og største bredde 30,4 cm. Figurene på trommeskinnet er malt med en rødbrun farge som er framstilt av orebark.
På undersiden av trommeskinnet er det innskrevet Bendix AndreiJ foldalen bon
Tromma er bevart med 50 lærreimer festet til undersiden; 33 var festet på ramma og 17 til tverrgående festebånd. Reimene var mellom 11 og 29 cm lange, de korteste var på enden. 134 små metallbiter var festet til reimene; hvorav 96 i messing. Dette er forklart slik: «Remmerne med Tinn-Traaer omviklede og med gammel Tin og Messing i Enden prydede, ere som gaver og Taknemligheds Tegn til Runne-Bommen, hvilke Finnerne giver, naar de efter dens Anvisning har været lykkelige.» På ramma er det festet 11 små stifter av tinn i korsform; Bendix og Jon forklarte at dette «viiser hvor mange Biørne efter denne Runne-Bommes prophetie ere fældede.»
I 1723 skal det også ha vært et rødt kors malt på trommeskinnet. Korset er ikke synlig i dag. Dette ble forklart slik i 1723: «det røde Kaars som paa Rune-Rommen er malet med Biørne-Blod, som Finnen har taget af den skudte Biørns Hierte, og anstrøgen dette sitt Oracul med, paa det hand fremdels skal blive lykkelig i sitt Biørne-Skøtterie.» Trommas historie De to eierne møtte von Westen en sted i Namdalen i 1723, og de ga ham sin forklaring av trommas innhold. Den skal ifølge Bendix og Jon være «arved i 4de Led».
Deres forklaring er kjent gjennom et manuskript som finnes i Gunnerusbiblioteket.Berglund 2004 Samtidig eller noe senere samme år krevde von Westen innsamling av trommer på Krogsgarden på Snåsa. Åtte andre trommer ble i 1723 samlet inn der og videresendt til København. Tradisjonen vil ha det til at Bendix Andersen Frennings-Field og Jon Torchelsen Fiplings-Skov rømte over fjellområdet Hartkjølen til Jämtland for å slippe å levere tromma. For å unngå at de to unnslapp innsamlingen, skrev von Westen til sine kolleger i Jämtland og fikk dem til å stoppe samene og kreve tromma innlevert.
Tidligere har man antatt at trommas vei til museum i Tyskland gikk via beslagleggelse av svenske prester og derfra til Stockholm; også fordi de fleste av trommene som ble innsamlet av von Westen gikk tapt i branner i København. Det er nå kjent at tromma befant seg i Det Kongelige Danske Kunstkammer i 1730, da det i en katalog over samlingene ble nevnt ei tromme med innskriften «Rendick Andersen i Foldalen bom ladie».Bente Gundestrup. Det Kongelige Danske Kunstkammer 1737. Nationalmuseet, 1991; her sitert etter Goltz 2006
I 1757 ble tromma og den medfølgende runebommehammeren gitt som bryllupsgave fra Frederik V av Danmark og Norge til hans tidligere svoger Ernst Friedrich III av Sachsen-Hildburghausen, som giftet seg på nytt i 1757. Den 12. november 1826 ble hertugdømmet omorganisert; det ble en del av hertugdømmet Sachsen-Meiningen og hoffet ble flyttet til Altenburg. Tromma ble da fristilt. En gang mellom 1826 og 1837 ble den donert til Hennebergischen altertumsforschenden Vereins av foreningens grunnlegger hoffråd Ludwig Bechstein (1801–1860). Tromma var fra 1837 i samme samling, selv om museet har skiftet navn og form. Frem til 2023 befant den seg i de musikkhistoriske samlingene i Schloss Elisabethenburg, som er hovedbygningen til Meiniger Museum, i Meiningen.
Tromma ble første gang beskrevet av samleren og kulturhistorikeren Gustav Klemm i boka Die Hirtenvölker der passiven Menschheit (1844), tredje bind i hans bokverk Allgemeine Cultur-Geschichte der Menschheit.
Under Tråante 2017, 100-årsjubileet for samemøtet i 1917, ble tromma stilt ut på Vitenskapsmuseet i Trondheim fra 5. februar til midten av mai 2017, i museets utstilling «Hvem eier historien?»Tråante 2017: Hvem eier historien?; ntnu.no/vitenskapsmuseetTilbake på norsk jord 300 år etter at den forsvant, NRK Trøndelag 04.02.17Eyvind Bagle: Hvem eier historien?, Museum, Tidsskrift for kritikk, ideer og debatt, 28. april 2017
Det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa har flere ganger sagt at de ønsker tromma tilbakeført til sitt samiske miljø, som del av den samme tilbakeføringsprosessen som også Bååstedeprosjektet representerer. Dette ønsket ble også nevnt i forbindelse med planene for det nye museumsbygget som åpnet i 2022.Sørsamene vil ta tilbake røvet runebomme ; Trønder-avisa, 23.9.2019
Den 21. juni 2023 vedtok Meininger Museum på et styremøte å tilbakeføre tromma til Saepmie.GIEVRIE/TROMME TILBAKEFØRES FRA MEININGEN MUSEUM I TYSKLAND, Saemien Sijte, 21. juni 2023 Den 25. juli 2023 ble det meldt at tromma skal overføres til Saemien Sijte høsten 2023.25. juli 2023 kl. 09:28 Tysk museum tilbakeleverer samisk tromme, nrk.no, OĐĐASAT, 25. juli 2023 kl. 09:28 Den 3. november 2023 var tromma tilbake i Sápmi, og forvaltes nå av muséet.Folldalstromma tilbake i Sápmi, nrk Sápmi, 3. november 2023 kl. 14:48 left|600px|miniatyr|Tromma (til venstre i bildet) var frem til 2023 utstilt i de musikkhistoriske samlingene i Schloss Elisabethenburg, en avdeling av Meininger Museum.
Trommeskinnets motiver Samiske trommer har en motivstruktur og samling av enkelmotiv som gjenspeiler eierens og eierfamiliens verdensbilde, både i religiøs og i praktisk, næringsmessig forstand. Folldalstromma er en av de best dokumenterte samiske trommene i Norge: Eierne Bendix Andersen Frennings Fjeld og Jon Torchelsen Fipling-Skov møtte Thomas von Westen i 1723 og gav ham en forklaring på trommas symboler og deres betydning.
Folldalstromma er en av flere samiske trommer som ved avbildning av båter gjenspeiler at fiske og sjørettet virksomhet var en del av sørsamenes næringsgrunnlag.Håkon Hermanstrand. Sørsamer, Lofoten og kysten; forskning.no, 17.8.2018
Tollkningen av motivene er imidlertid ikke entydig. Religionshistorikeren Håkan Rydving viser i to ulike artikler hvordan både Olaus Graans tromme fra Lycksele og Folldalstromma har blitt åndeliggjort gjennom Ernst Mankers tolkende beskrivelser. Rydving viser hvordan Graan tolker symbolene som uttrykk for næringsvirksomhet, mens Manker tolker symbolene som overnaturlige vesen.«Om man jämför dem framgår det hur Graan framför allt anknyter till näringar och Manker til övernaturlige väsen. Dette visar tidligt svårigheten att tolka trumbilderna.» (Kjellström & Rydving 1988) Symboler som Graan forklarer som snøvær, et skip, regn og ekornskog, tolker Manker som en vindgud, et båtoffer, en værgud og en skogsånd.«De figurer som Graan förklarat som snöväder, ett skepp, regn och ekorrskog tolkade Manker i stället som vindguden Biegkålmaj, ett båtoffer, en väderleksande och (bland flere förslag) ett skogsvesen.» (Rydving 2007) Symboler som samene selv tolker som kristne skikkelser har også ofte fått en ny tolkning som samiske mytologiske figurer; når Bendik forklarer en figur på Folldalstromma som den kristne Gud, tolkes dette senere som den høyeste guden i samisk mytologi, Raedienaehtjie. Dette til tross for at samene i flere hundre år hadde vært utsatt for kristen påvirkning og hadde integrert kristne forestillinger i sin egen tro.«Figurer som i samiska förklaringar anges föreställa kristna väsen har ofta ochså fått en ny tolkning som väsen i samisk mytologi. Ägarnas förklaring av en figur på Freavnantjahke-trumman som Gud Fader tolkas i ställer som Raedienaehtjie trots att samer under flera hundra år hade varit utsatta för kristen påverkan och vi vet at man integrerat delar av den kristna mytologin i sin egen.» (Rydving 2007)
Rydving mener at trommene og trommemotivene fra et kildekritisk utgangspunkt kan deles inn i fire grupper: Bevarte trommer som er forklart av eierne. I denne gruppa finnes bare to trommer: Anders Paulsens tromme og Folldalstromma. Bevarte trommer som er tolket/forklart av andre samtidige personer enn eieren. I denne gruppa finnes fem trommer; fire sørsamiske og en fra umesamisk område. Tapte trommer som er nedtegnet og tolket/forklart, men hvor det er uklart om eieren var involvert i forklaringen. I denne gruppa finnes fire trommer. Bevarte trommer uten samtidige tolkninger av motivene. Til denne kategorien hører de fleste av de om lag 70 kjente trommene.
Rydvings innfallsvinkel står i motsetning til den tidligere/vanlige antagelsen at samene «kristnet motivene» for å redusere inntrykket av hedenskap når de beskrev trommene og deres motiv for prester og andre kristne tilhørere.Se f.eks. kapitlet om Anders Paulsen (s 336-353) i Liv Helene Willumsen. Dømt til ild og bål, trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark. Orkana forlag, 2013.
Rydving har sammenstilt forklaringene fra 1723 og 1950 i artikkelen «Ett metodiskt problem och dess lösning»: